Mørket ligger som en presenning over en høyborgerlig dagligstue. Fire store panoramavinduer som overskuer en nattlig storby gir det eneste lyset. En rektangulær glorie av kjølig fluorescerende lys rundt «vinduene» gir de glossy fotografiene en underlig aura av noe midt mellom reklamemonter og utsikt. Dunkelheten i scenebildet blir bevart idet skuespillerne entrer scenen; lyser blottlegger sjelden mer enn ansiktene. En krigsfotograf har fått i oppdrag å portrettere Generalen, lederen for hæren i et ukjent land ridd av borgerkrig, men når han aldri ser ut til å dukke opp blir hun tvunget til å vente. Mens skuddsalver høres stadig nærmere må hun slå i hjel tiden sammen med fru Generalen, venninnen Genevieve og den upålitelige tolken Gilma, mens nervene døyves med chilivodka, livsløgner og Toy Story.

Eksistensielt. Blendverk er et «gasskammerspill» om fire mennesker som må slåss for sin virkelighetsoppfatning, mens døden siver sakte, men sikkert inn gjennom veggene utenfra. Alle har de en stor bør balansert på sine illusjoner, og det knaker i limingen når den brytes mot andres fortellinger og trykket fra verden utenfor.

Fotografen er en parasitt på verdens lidelse. Genevieve vil mest av alt frigjøre seg fra det klamme vennskapet med familien Generalen. Gilma, en overløper fra den andre siden i krigen, stjeler alt hun kommer over – hvis sviket i det minste kan gi henne en håndveske fra Prada, bør det vel være mulig å bære? Vertinnen er mer stolt enn plaget av krigsprofitten hun nitid har dandert huset med, og hun lukker ørene for alle varselklokker av frykt for at noe skal ha hendt med mannen eller barna.

Det handler om å kjempe, også med seg selv, for å opprettholde en fremstilling av virkeligheten, om frykten for å tvinges til det eksistensielle oppgjøret. Kampen eskalerer, helt til en dyr, venetiansk vase plutselig går i gulvet, og møtet blir skildret på nytt fra begynnelsen. De fire må plukke opp bitene av sine virkelighetsprismer og sette dem sammen på nytt, og historien går i spiral: For hver gjenfortelling oppstår virkelighetsbildene som mer og mer rå og desillusjonert. Blendverket klores bort.

Elegant uhygge. Teksten er svært elegant konstruert. Tidligere situasjoner klinger under de neste, karakterene tar avstikkere til for- og fremtid, kommenterer handlingen og fullfører hverandres setninger på Ole-Dole-Doffen-vis. Klippeteknikken gir en spenningsladet meningspolyfoni.

Regissør Sandsund og medarbeiderne har gjort en beundringsverdig jobb med å underbygge teksten. Scenografien er rålekker i all sin uhygge. Skuespillerne vet å utnytte rytmen i den fragmenterte teksten, og sammen med lyden – et konstant, ulmende teppe som plutselig kan slå over i musikk eller i den krasse lyden av en telefon med et potensielt katastrofebudskap i den andre enden – gir det en særegen, magevrengende musikalitet. Noen små longører oppstår når den opphakkede formen bremser tempoet. Premierenerver?

Elementene klinger perfekt sammen. Svært forskjellige karakterer gjør at vi får se hvordan vond tro (for å si det med Jean-Paul Sartre) kan formes av ulike posisjoner, i en situasjon som representerer det ytterste av livets alvor. Det gjør oppsetningen tankevekkende, mangefasettert, og dyster. Et For lukkede dører uten didaktikken? Blendverk er krevende, men intelligent og stikkende; en veldirigert undergangsfuge som klinger i mellomgulvet lenge etter at man har forlatt salen.