Håvard Rem redegjør i sin bok Innfødte skrik – Norsk svartmetall godt for den norske black metal-sjangerens kriminalhistorie. Fortellingen er lett å følge og kronologisk fortalt. Dette er også den delen av sjangerens historie hvor kildetilfanget er størst.

Det finnes artikler i norsk og internasjonal presse, leksikonartikler og filmer. Sistnevnte er det kommet en rekke av de siste årene, så mange at man har begynt å snakke om «blackumentaries» som en egen sjanger. I denne fortellingen er bandene Mayhem og Burzum sentrale.

Rems utlegning av deler av sjangerens idéhistorie er også forseggjort, og stemningsskifter mellom gammeltestamentlig dødsdyrking og nyhedensk livsbejaelse er godt og presist observert. Men han glemmer ett sentralt motiv: Dødsdyrking er ikke gangbart i lengden.

Om man dyrker døden, må man før eller senere ta inn over seg det man står for og ta livet av seg. Da er det bedre å dyrke Odin og Tor, det er i det minste ikke kristne guder. Og mulige motiver for å søke mot gamle norrøne forestillinger blir grundig undersøkt i boken. At andre gikk andre veier, og eksempelvis ble ateister, blir ikke nevnt.

Satanisme. En kunne sikkert hatt mer eller mindre interessante diskusjoner om hvor lenge norsk black metal har eksistert. Håvard Rem mener å kunne tidfeste sjangerens fødsel til en konsert i Oslo i mai 1991. Da sto det amerikanske death metalbandet Morbid Angel øverst på plakaten. Death metal hadde blitt for kommersielt, for politisk korrekt og for homogent. Ut av dette kom norsk black metal: antikommersielt, døds- og satandyrkende og individualistisk.

Om man insisterer på å bruke en så enkel metafor som «fødsel» på noe såpass komplekst som fremveksten av et sosialt miljø, en musikksjanger, en estetikk og en tradisjon, er ikke denne tidfestingen den verste forfatteren kunne valgt. Verre er det at ti år av en omtrent 20 år lang historie er så godt som utelatt. Vi snakker her om perioden mellom 1995 og 2005.

Rett nok er det en alminnelig oppfatning – både innad i black metal-miljøet og utenfor – at det var første halvdel av 1990-tallet som utgjorde sjangerens storhetstid. Den gangen hersket en viss forvirring om hvordan musikkformen egentlig skulle låte. Dette ga seg utslag i et stort musikalsk mangfold.

Kirkebrann. Miljøet var lite og oversiktlig, og det ga gode rammebetingelser for norsk black metals mest paradoksale positive egenskap på denne tiden: Samtidig som det var forventet at alle skulle ha de riktige meningene, en slags streben etter ondskap, mørke og ødeleggelse, var det også et strengt krav om musikalsk originalitet. Det var frihet innenfor strenge rammer.

I dreiningen fra death metal til black metal skrudde man opp pretensjonsnivået. Det var ikke lenger snakk om rock 'n' roll, men om kunst. Musikken, sminken og ideologien gikk opp i en høyere enhet som overskred skillet mellom fantasi og virkelighet. Eller sagt med et sitat fra en tekst hos bandet Darkthrone: «You must understand that I no longer see the difference of dream and reality» – med følgende plettfrie begrunnelse: «For the walls have been sieged and conquered by our dark satanic blasphemy». Et band uten en markert musikalsk identitet kunne ikke regne med å bli tatt på alvor. Og på denne tiden var ikke alvor noe man spøkte med.

Så, når de ti årene som fulgte etter 1995 knapt nevnes, er det grunn til å spørre hvorfor. Årsaken blir i alle fall ikke utdypet i boken.

Boken inneholder ikke mange skjemmende faktafeil. Men når begrepet «søppelmetall» gjennomgående brukes som oversettelse for sjangerbetegnelsen «thrash metal», gjør det vondt å lese. Hver gang. Det engelske ordet «thrash» betyr å knuse. Det er et annet ord som betyr «søppel», og dette ordet staves «trash».

Forfatteren har utarbeidet en tabell som viser forekomsten av norske black metal-band fordelt på fylker. Det er gøy, og mer av den slags ville vært ønskelig. Slik ville boken muligens hatt større verdi som selvstendig arbeid.

Drap. Et annet pluss ved Innfødte skrik er at den benytter seg av gamle fanziner som kildemateriale, men her kunne enda flere kilder med fordel blitt tatt i bruk. Spesielt savnet fra kildelisten er fanzinen Orcustus, som ble laget av den draps- og kirkebranndømte Bård Eithun, som i en periode var trommeslager i det kjente bandet Emperor.

Det står forsvinnende lite om norsk black metal som musikksjanger i Innfødte skrik. Er grunnen til at ti år er forsvunnet fra historien at forfatteren eller forlaget ikke er interessert i musikken? Selv om det var dårlig med knivstikking og kirkebranner i denne perioden, kom det jo ut en rekke interessante plater i løpet av tiårsperioden.

«Black Metal er blitt stuerent», skriver Rem. Den er på Øya-festivalen, på by:Larm og i Melodi Grand Prix. Men er det egentlig tilfellet? Om Rem mente musikken var legitim å like, ville den vel ha blitt diskutert i en bok som dette?

Norsk black metal fikk en enorm publisitet i 1993 på grunn av kriminaliteten medlemmer av miljøet hadde begått. Sjangeren gikk fra å være et fenomen dypt nede i undergrunnen til plutselig å være noe man snakket om over store deler av verden. Men hvorfor ble ikke oppmerksomheten bare et blaff? Kan det ha noe med kvaliteten på platene artistene produserte å gjøre? Håvard Rem gir oss ikke svaret.