Jan Roar Leikvolls nye roman Fiolinane begynner med at en far og en sønn står opp til en ikke helt vanlig dag på den uendelige søppelfyllingen de bor på. Storesøsteren i familien er nemlig død og må fjernes. Noe svir hull i kroppene på fyllingen, særlig i de unge, og får dem til å råtne, svartne og dø.

Men en fremmed dukker opp, og synet av den avsjelede pikekroppen minner denne fremmede mannen om at han fortsatt har en manns behov. Så hvis faren kunne tenke seg å låne ham den døde datteren, som det jo uansett skulle være det samme for, så kan han betale for det, med en blank og skinnende kule med farger i, kort sagt en skatt mot en kropp som likevel skal kastes, det er jo et godt tilbud.

Scenen nagler fast den fysiske situasjonen og det moralske regelverket, og karakteriserer også umiddelbart forfatteren. Noen forfattere kan ikke annet enn å forsøke å se for seg menneskene frarøvet alle de støttepilarene samfunn, sivilisasjon og kultur vanligvis utstyrer oss med. Da er det ikke snakk om litteratur fylt av lys og varme, det er i stedet sjeldne gnister og blaff i verdensrommets uendelige mørke og ufattelige kulde. Dette er Jan Roar Leikvolls verden.

Fra liv til død. Faren hopper på tilbudet, og sønnen er glad for den fine kulen. Men gutten tenker også på at storesøster var så levende og at hun nå er så død. Han tenker over lukten av henne, følelsen av henne, det å være nær henne da hun pustet, og det uavvendelige som har skjedd med henne, hun som var så viktig for ham, som levde med ham og ga ham mer å leve for. Han grubler på hva denne overgangen egentlig er.

Det å hviske leseren i øret at han skal dø er en egen kunstnerisk sjanger med århundrelange tradisjoner. I renessansen svinger bengrindene seg fornøyd i dansen mens de glisende fester taket i den unge vakre kvinnen som tilsynelatende er midt i sin blomstrende vår. Like ved sitter mennesket hensunket i melankoli og grubler over sanden i timeglasset som renner ut så altfor fort.

Et par hundre år senere sitter noen unge, alvorlige menn ved den elskedes grav og skriver nattetanker fra landsens kirkegårder, deres avsindig festende fettere i Europas slumstinkende byer skrur fiolinen, løfter buteljen og skråler i delirium mens de døde glor anklagende tilbake fra under gresset og roper ut ordene fra kapusinermunkenes krypt i Roma: «Dere er som vi var, vi er som dere skal bli.»

Arketypiske roller. Det er selvsagt ikke slik at de som tenker mye på døden, ikke tenker mye på livet, tvert imot. Kontemplasjonen over menneskelivets slutt er tradisjonelt forbundet med å vurdere også selve menneskelivet. Jan Roar Leikvolls hovedperson i Fiolinane, den unge gutten, er en slik grubler.

Familien han lever i er et skarpskårent system hvor hver har gått inn i arketypiske sosiale roller. Faren er kort, kontant og til poenget. Poenget er å leve, overleve, fra time til time, dag til dag. Moren er fortapt i fortid og anklager, med sine verop over at hennes mann kan se på fjerningen av datterens lik som en praktisk og forstyrrende detalj i kampen for tilværelsen, ikke som en hendelse av stor tyngde og viktighet, som trenger skikker, ritualer, sorg og kontakt med de usynlige maktene.

Lillesøsteren er blitt så stille og matt. Hun har nok også sykdommen. Men et stykke unna og høyere opp på fyllingen bor farfar, en levende lenke til noe som har vært en gang. Farfaren har en fiolin, og han liker å fortelle gutten at det var en gang man danset i ring rundt bålene mens flere fioliner spilte.

Fedre og sønner. Kulen er vakker, og det er en stor ære for gutten at faren lar ham få ansvaret for den. Det er ikke minst viktig at ikke moren får tak i den, sier faren. Hun vil bare bytte den bort, hun kan aldri forstå.

Bare faren og sønnen kan forstå kulen, sier faren. Det setter sønnen i en særstilling, og gjør Fiolinane til en bok om også fedre og sønner. For sønnen beundrer faren, alt ved ham. Hans maskulinitet, hans styrke, hans dominans, ja, de store kjønnsdelene og det kraftige kroppshåret gutten selv ikke har ennå. Det er kraftens, viljens og overlevelsens symboler.

Kanskje er forholdet til den åpenbare maskuliniteten enda viktigere her på fyllingen enn det ville ha vært andre steder, her er det ikke stort annet å se til. Sønnen lytter og identifiserer seg. Når faren ser mørkt på moren, sier at hun ikke fungerer mer, er blitt håpløs, utakknemlig, en klamp rundt foten, arver sønnen raskt det samme blikket. Ja, mor er tynn og tørr, ikke som før, da han sugde næring av henne. Og hvis hun ikke nærer, hva skal man med henne da? Sitter der ved bålet og okker seg og kaster aske over seg.

Truende svakhet. Sønnen vil bli som sin far. Han leter etter farens kjennetegn i sin egen kropp. Når han kjenner det sitre i pungen ønsker han å kunne gjøre noe med det: Sitringen er et løfte som guttekroppen hans ennå ikke kan oppfylle. Men en dag …

Eller ikke. Det er nemlig noen små tegn, et ømt punkt, bokstavelig talt, på ryggen til gutten. Ikke det at han tror det betyr at han også er rammet av sykdommen, selvsagt, for det ville jo bety at han ikke var på vei til å bli som faren, sterk, dominerende, en overlever, men på en helt annen vei, den samme som søsterens, eller søstrenes, for den lille blir dårligere og dårligere inne i skuret også hun.

Så nei, han kan ikke tenke så mye på den potensielle svakheten; i stedet må han tenke på styrke, og det har far. Han kan gjøre vei i vellinga, holde andre nede og seg selv oppe, ikke minst når flyene kommer.

Forlatt av verden. Flyene? Det viser seg at fyllingens beboere ikke lever i den eneste verden som finnes. I stedet er de bare forlatt. De er ikke de eneste overlevende etter en katastrofe, de er de overgitte, det fortapte folket, jordens berme. Deres skjebne er skjebnen til de som sviktes av verden.

Men hva betyr hjelpen? Hvordan forholder fyllingens mennesker seg til at det finnes noe annet der ute? Det er ikke innenfor tankens naturlige rekkevidde her. I stedet understreker de sparsomme og sjeldne flyslippene at det er hver mann for seg selv, eventuelt hver familie.

De svake, de trege, står ved siden av og spør om noen vil dele, men ingen vil dele. Kassene med hjelpesendinger er som plutselig oppvokste murer mellom de som har og de som ikke har. Så kan leseren spørre seg om avlaten fra det høye er akkurat nok til at fyllingens folk ikke samler seg, som jødene rundt Moses, og vandrer av sted for å finne og entre det rike Kanaans land med sine sølvfugler, sin melk og honning og sine kasser med mat.

Vendepunktet. Men gutten, hva med ham? Skal han bli voksen, en mann, skal drømmene hans bli virkelighet, skal han bli den som får nye drømmer, om et annet liv, et annet sted? Eller er denne ømme ryggen hans allerede den avgjørende begrensningen, noe ufravikelig?

Noe er i hvert fall i ferd med å skje, noe er i ferd med å bli annerledes, noe står og vipper. Faren snakker med sin far. Og en ting er fioliner, noe annet er slektens overlevelse. De blir enige om en ny kvinne til faren. Faren avgjør at moren er ubrukelig. Hun er knapt et menneske mer. Sønnen kan få bruke henne litt, så kan hun låses bort, med lillesøsteren, som er ferdig.

Men sønnen, da? Han begynner å føle seg sliten og kanskje litt syk, det er sant, men han er da oppegående. Og faren vil vel ikke slå hånden av ham, stenge ham ute av livet sitt og beskyttelsen og håpet om fremtiden? Faren, som betyr alt for ham?

Et primatliv. Jan Roar Leikvolls kompromissløshet og nådeløshet var tydelig allerede i den forrige romanen hans, debuten Eit vintereventyr. Bøkene er på et vis forferdelige, men også stringente, gjennomførte og visjonære.

Hvordan ville årtusenets kanskje hittil fremste roman, The Road, vært uten farens kjærlighet til sønnen? For uhyggelig å tenke på, men kanskje ikke ulik Fiolinane. Hos Leikvoll bæres ingen flamme videre med overbevisning og kraft, som hos McCarthy. Man må lete etter den, og man finner den kanskje ikke.

Sjelene er fortsatt menneskelige hos Leikvoll, men kroppene har begynt å få primatenes trekk tilbake: Det viftes med store kjønnsdeler, slik apene presenterer blodfylte rumper og tunge testikler, for den del slik bukkene viser sine mange horntakker.

Ecce homo. For å gå tilbake til religionsfilosofien: Jan Roar Leikvoll gir ikke leseren så mye håp om at mennesket skal oppløftes og se en ny himmel og en jord.

Det er snarere en lang skjærsild, et grått Hades han hensetter sine skikkelser i, men hyperrealistisk, helt ned til lydene et lik lager når det røres og løftes, til bølgeblikket over hodet og den brennende solen over der igjen, en sol som kanskje helt slipper å kjempe mot noe beskyttende ozonlag mer, en mulig tolkning av sykdommen som river ungdommene i stykker, en etter en.

Kombinasjonen av idé og gjennomføring er en rett strek hos Leikvoll. Han viker ikke unna konsekvensene av sin eget visjon. «Ecce homo,» sa allerede Pontius Pilatus spottende: Hvor er dette guddommelige ved mennesket nå, jeg ser det ikke! Spørsmålene er som nevnt urgamle, men det gjør dem langt fra uaktuelle, snarere tvert imot. Hvor langt unna det menneskelige kan mennesket gå før det ikke er noen vei tilbake? Hva er et menneske? Hva er det i stand til?

Jan Roar Leikvoll har glefset tak i oss, og han slipper ikke.