Saraseneren Saladin og kongen av England, Richard Løvehjerte, kjemper en innbitt kamp om Jerusalem, den hellige byen. Hellig for alle bokens folk: jøder, kristne og muslimer. Men i Thorvald Steen og Tariq Alis stykke kjemper ikke Saladin og Richard Løvehjerte bare en ytre kamp. De kjemper en indre kamp mot usikkerheten, mot tvilen, og kanskje også mot samvittigheten? Saladin kjemper for freden han så inderlig ønsker og lengter etter, og Richard Løvehjerte kjemper for å ta den hellige byen tilbake fra de vantro.

Bjørn Sundquist som Saladin og Christian Skolmen som Richard Løvehjerte klarer på en god måte å vise og gi uttrykk for usikkerheten som herjer på begge sider av slagmarken. Saladin er ikke sikker på hva han burde gjøre med frankerne som er i anmarsj. For Richard Løvehjerte handler usikkerheten om Saladins storsinn, og kanskje hans egen underlegenhet i forhold til ham, på flere nivåer.

Glorifisering. Ørkenstormer er resultat av et samarbeidsprosjekt mellom Thorvald Steen og Tariq Ali. Stein Winge har hatt regien når stykket er blitt satt opp på Litteraturhuset i forbindelse med Saladindagene.

Dessverre fremstår det hele som en glorifisering av Saladin, av hans storsinn overfor andre bokens folk, og av hans gjerninger i det hele. Mens Richard Løvehjerte kledd i kamuflasjeklær fremstilles som krigersk, blodtørstig, som den rene barbar. Også i Amin Maaloufs Korstogene sett fra arabernes side (1983) blir Saladin fremstilt som storsinnet mot alle bokens folk. Men Maalouf viser også andre sider av Saladin, som Steen og Ali ikke trekker like mye frem i lyset.

Vel var han storsinnet og lot krigsfanger betale seg fri. Emirene syntes ikke noe særlig om dette, og de syntes enda mindre om at Saladin lot krigsfangene kjøpe seg fri så billig. Men Maalouf viser også at han kunne være brutalt umedgjørlig hvis det var nødvendig. Storsinnet til Saladin kan ses i sammenheng med at politikken var pragmatisk, med ett mål for øye: å drive frankerne vekk og få en varig fred. Maalouf viser også at enkelte beskyldte Saladin for å være en dårlig kopi av Nureddin, som Saladin var etterfølgeren til. I samme setning sier han også at Saladin faktisk var mer storsinnet enn sine forløpere, både mot frender og fiender.
Allegorisk. I motsetning til Steen og Ali har Maalouf et større rom for å nyansere bildet, både når det gjelder Richard Løvehjerte og Saladin. Sytti minutter teater gir kanskje ikke det samme rommet, og det er kanskje ikke så viktig heller, selv om stykket muligens kunne ha blitt bedre og gitt publikum mer.

Det mest interessante her er nok allegorien til vår moderne tid, som i bunn og grunn ikke er så veldig annerledes. Kongen av England, Richard Løvehjerte, utbryter på et tidspunkt, lei av krig og trøtt av ørkenstormer: «Krig langt borte høres så bra ut hjemme, men når en først er her … i ørkenen …» Og tankene vandrer naturlig nok til ørkenen i Irak og «Operasjon ørkenstorm», eller det golde landskapet i Afghanistan, hvor de allierte er manet til krig av mannen på toppen, slik Paven manet til korstog for å ta Jerusalem tilbake.

Steen og Alis Ørkenstormer handler like mye om vår egen tid som om Saladin fra 1187 og frem til hans død i 1193. Den politiske retorikken i stykket har sterke konnotasjoner til ulike statslederes språkbruk i årene etter 11. september 2001. Samtidig refererer det til retorikken mot og om jødene før andre verdenskrig, noe Ali trakk frem i sitt Saladin-foredrag på litteraturhuset i Oslo 3. mars. Ørkenstormer kan ses og leses som et ønske om en gjenfødt Saladin. Men med en slik typefremstilling av hovedpersonen vil nok et slikt ønske forbli et ønske.

Anmelderen er student ved NBKs forfatterskole og adjunkt ved Sogn videregående skole