Pensjonert statsmeteorolog Vidar Theisen sa en gang i et intervju at han ikke krevde minstefradrag fordi han så gjerne ville bidra litt ekstra til fellesskapet. Helt der har ikke jeg vært. Men skatt har jeg alltid betalt med sinnsro, og uten å bruke mange kalorier på å finne lure fradrag. For min del kan skattene gjerne også økes, hvis det gir bedre offentlige tjenester.

Men det er noe med denne staten og dens underbruk, kommunene. Mange som for tiden sliter med selvangivelsen vet hva dette «noe» er.

Som forfatter må jeg hvert år betale forskuddsskatt i fire terminer på antatt næringsinntekt. Ved betaling av årets første dose til kemneren i Oslo, kom jeg i skade for å taste 27 500 i stedet for de korrekte 27 750. Hva skjedde så? Fikk jeg en purring med gebyr? Ble de unndratte kr 250 lagt til neste termin, sammen med et gebyr? Mange vil vite at noe ganske annet skjedde: I posten kom et brev fra kemneren med «varsel om tvangsinnfordring og trekk i lønn». Det fremgikk at hele årets forskuddsskatt nå var forfalt, og at jeg måtte betale kr 83 500 straks og øyeblikkelig, ellers ville man «iverksette tvangsinnfordring i form av utleggstrekk og/eller utleggspant». Omtenksomt nok ble det opplyst at det her ville bli tatt hensyn til «hva som med rimelighet trengs til underhold av Deres husstand».

Jeg lette opp kemnerens hjemmeside. Av den fremgår at hvis man vil tipse om svart arbeid, kan man ringe. Gjelder det spørsmål om innkrevning, skal man sende telefaks.

Nåvel. I mitt tilfelle var det ingen katastrofe denne gangen. Jeg overførte de 83 500 kronene, nå med nitid nøyaktig tasting. Samtidig sendte jeg kemneren et brev med spørsmål om hva vedkommende trodde slike reaksjoner på bagatellmessige tastefeil eller forglemmelser gjorde med folks skattemoral. Jeg presiserte at jeg tok for gitt at fremgangsmåten var grundig hjemlet, og at jeg følgelig ikke ville ha noen opplisting av lover og forskrifter i svaret. Dette kom etter noen dager, naturligvis med alle paragrafene opplistet, og uten svar på spørsmålet. Men rett skal være rett: Byråkraten la til at han forsto at det som hadde skjedd kunne «virke urimelig i Deres tilfelle».

Det kan man si. For min del er det andre gang jeg etter en bagatell får kemneren i hodet, og jeg våger ikke å si hva det gjør med min skattemoral. Etter noen telefoner til advokater og organisasjoner for næringsdrivende, forstår jeg at mange andre heller ikke tør å åpne munnen om dette. Ja, man våger gjerne ikke å klage engang, av frykt for at kemnerbyråkrater da vil gjøre seg ekstra flid for å finne mer å slå ned på.

Noe stort omfang har problemet ikke – naturlig nok. Blir man først næringsdrivende, lærer man fort ikke å kødde med staten.

Situasjonen er ikke ulik den som folk med behov for trygd eller sosialhjelp havner i. Man behandles som dritt, men bør helst holde kjeft. Bare mistanken om at saksbehandleren kan finne på å hevne seg, gjør en vanskelig situasjon verre.

Et enkelt søk på nettet bringer frem et vell av saker, oftest med anonyme klagere. En alenemor i 30-årene forteller for eksempel til Sarpsborg Arbeiderblad (sa.no) at hun trengte sosialhjelp i en overgangsfase før ny jobb. Etter lenge å ha prøvd å få kontakt med en saksbehandler, troppet hun selv opp hos Nav for å få hjelp. Der ble hun henvist til å ringe Nav fra en telefonboks i Navs egen resepsjon, og oppgi alle sine personlige opplysninger og behov i andre søkeres påhør, før hun fikk snakke med noen direkte.

Bildet er større: Mens stat og kommune får opptre som mafiaen på Sicilia, legger offentlige myndigheter tilsvarende iver i å opptre som forbrukernes beste venn overfor privat sektor. Det finnes strenge regler for hvordan tilbydere av varer og tjenester kan purre, hvilke gebyrer de kan ilegge og så videre. Gebyrene er langt lavere enn de til Statens lånekasse. Og private banker må gå mange runder med kunden før de kan la hele lånet forfalle og gå til tvangsinnfordring.

Statens særrettigheter finnes over hele spekteret: Betaler du ikke NRK-lisens, har NRK pant i tv-en din. Slurver du med vann- og kloakkavgifter, har kommunen pant i boligen til fortrengsel for banken og andre private kreditorer. Og går en bedrift konkurs, har staten automatisk fortrinn for sine skatte- og avgiftskrav, etter at lønn er betalt. Altså: Hvis konkursboet har 100 000 kroner å fordele på kreditorene, og staten har krav på (minst) 100 000, kan Gretes Vaskeservice skyte en hvit pinn etter sitt krav på 100 000. Staten får alt, og Grete ingenting.

Dette er utdrag fra en liste jeg fikk fra en advokat – og listen er lang.

Ideologien er naturligvis at staten, det er oss alle. Poenget er viktig nok, men det sto seg bedre i tiden før staten ble styrtrik. Resonnementet kan – og nå støtter jeg meg igjen på en advokatvenn – like gjerne snus: Dersom man ser på staten som en representant for oss alle, kan man se det slik at tapene staten har, pulveriseres ut på alle – på samme måte som ved forsikring. Det er ikke et argument mot at staten skal sikre sine krav, men mot at staten automatisk skal ha fortrinn.

I alle fall er det et betydelig pedagogisk problem å forklare for eksempel Gretes Vaskeservice hvorfor den rike staten skal få ture frem som en altetende robot, mens hun selv kanskje må melde oppbud fordi hun ikke får noe fra det nevnte konkursboet.

Noen enkle, politiske tanker: Er det tilfeldig at gruppene som her omtales har en tendens til å stemme på høyrepartier? Selvsagt ikke. Staten assosieres med venstresiden. Får man dårlige erfaringer med det offentlige, fristes man ikke til å stemme på partier som vil ha mer stat og kommune.

De som tenker litt ideologisk, vil med slike opplevelser også fort bli for konkurranseutsetting av offentlige tjenester. En privat bedrift må tenke på sitt omdømme og behandle folk noenlunde pent, ellers kan den klages på (og da lytter politikerne!) eller tape mot konkurrenter.

Og tenker man enda litt mer ideologisk, skjønner man hvorfor privat eiendomsrett er beskyttet av FNs menneskerettighetserklæring. En privat eiendom er et sted der staten ikke helt uten videre kan braute seg inn. Når kommunismen i Øst-Europa ble så menneskefiendtlig var hovedgrunnen jo at staten hadde hånd om absolutt alt.

En enda enklere politisk tanke: Hvis den sittende regjering ikke er lei av livet, og vil unngå at Høyre og Frp får rent flertall i 2013, kan den gjøre langt dummere ting enn å sørge for at folk som får nærkontakt med statlige og kommunale etater behandles ordentlig.

fmr@morgenbladet.no