Helsetilsynet
Vel ti år etter den såkalte Bærum-saken har tidligere helsedirektør Anne Alvik utgitt boken Min side av saken. Her leverer hun sin beretning om bakgrunnen for sin avgang som helsedirektør 1. september 2000. I boken gjengir hun pressemeldingen fra dagen før sin avgang, hvor hun skrev:

For en av dem som bidro til det mediekjør som gjorde at Alvik fant det umulig å fortsette som helsedirektør er boken sterk lesning, og det av flere grunner. For det første er hennes versjon nesten kjemisk fri for bitterhet. Det er sterkt når man i ettertidens lys får et lite innblikk i hva hun som menneske gjennomgikk i de månedene saken raste i media. Mellom linjene aner man imidlertid en sårhet over mangelen på støtte i den vanskelige tiden fra sin arbeidsgiver Sosial- og helsedepartementet og fra nære medarbeidere i egen etat.

For denne leser er det sider av Alviks beretning som bringer tankene tilbake til den greske dikteren Sofokles’ siste tragedie, Ødipus i Kolonus. Her skildres livet til den aldrende og landsforviste kong Ødipus og den oppreisning som skal tilkomme ham for alt det han uforskyldt har lidd i sitt liv. Som kong Ødipus insisterte Alvik den gang – og hun gjentar det i boken – på at hun ikke kunne ha handlet annerledes enn det hun faktisk gjorde og at den situasjon hun var havnet i var uforskyldt, på samme måte som kong Ødipus i lovens forstand oppfattet seg selv som ren i forholdet til drapet på sin far. Og som kong Ødipus valgte hun på tross av sin påståtte uskyld å «abdisere» fra sitt embete. Kort tid etter hennes avgang bekreftet for øvrig lovavdelingen i Justisdepartementet at beskyldningene mot henne og Helsetilsynet om inhabilitet i behandlingen av den såkalte eutanasisaken ved Bærum sykehus var uten juridisk hold. Det hører dessverre med til denne historien at knapt noen av oss som i månedene før Alviks avgang hadde bidratt til mediekjøret mot henne kommenterte lovavdelingens avgjørelse eller kom med noen beklagelse eller selvkritikk, verken i media eller direkte overfor henne.

I tillegg skildrer Sofokles kong Ødipus’ smertefulle opplevelse av å bli forlatt og sviktet av sine sønner i saken som førte til hans livslange landsforvisning. I Alviks bok er det flere illojale eller makthungrige «sønner» som opptrer, noen malt med bred og markert pensel, som fylkeslegene Petter Øgar og Anders Smith, som hun følte seg direkte dolket i ryggen av, og andre tegnet med svakere ansvarsstreker, som nåværende helsedirektør Lars Hanssen. I Sofokles’ siste beretning om kong Ødipus er det gudene som blir gjort ansvarlig for kongens uforskyldte fall. I Alviks bok troner en mektig departementsråd på toppen av fallkurven, skildret i tett kompaniskap med Alviks tidligere underordnede, fylkeslege Petter Øgar, som var blitt satt til å vikariere som helsedirektør i Alviks permisjon. I tillegg figurerer utro tjenere i egen etat som til stadighet lekket konfidensielle dokumenter til media. De eneste personene på makttoppen i denne beretningen som kommer fra det med æren i behold, er daværende helseminister Tore Tønne, som få år senere så tragisk valgte å avslutte sitt liv som følge av lignende mediahardkjør, og hans forgjenger i stolen, Dagfinn Høybråten.

Det er denne siden av Alviks bok som i tillegg gjør den til sterk lesning. For dermed blir boken noe mer enn en subjektiv framstilling av historien bak hennes påtvungne avgang som helsedirektør. Den blir – for å knytte an til Aristoteles’ berømte skille mellom historieskrivning og tragediediktning – ikke bare en historie om partikulære hendelser, men en beretning med moralsk gyldighet og relevans langt ut over de faktabrokker som utgjør bokens narrative grunnstruktur. Vi som blir gjenstand for kritikk i Alviks beretning kan nok være fristet til å forsøke å redusere boken til subjektiv forsvarstale, og på noen punkter i framstillingen er subjektiviteten utvilsomt høyst tilstedeværende, men da fratar vi oss selv muligheten til å lære av de feil vi gjorde oss skyldige i da vi ukritisk valgte å opptre som medias nyttige idioter i forsøket på å få fjernet en høyt respektert embetskvinne. Som den aldrende og landsforviste kong Ødipus fortjener Alvik oppreisning for all den urett hun så uforskyldt ble offer for i kjølvannet av Bærum-saken. Med sin beretning har hun på imponerende, selvforskyldt og troverdig vis bidratt til denne oppreisning. Æren tilfaller henne, skammen gjenstår det for oss som bidro til hennes fall å bære.

Jan Helge Solbakk
Professor i medisinsk etikk, UiO og UiB