Etter å ha gjort seg ferdig med et par anerkjennende avsnitt om religionens betydning for kulturarven, viste statsministeren først ekte engasjement og visjoner da han kom til alle overgrep som skjer i Guds navn.

Ingen er uenige i at det begås mye urett av troende mennesker i religionens navn, men hva med uretten som begås mot troende mennesker på grunn av deres religion?

Stoltenberg mener det er de troende som må svare for seg når samfunnets og religionenes verdier kolliderer. Gud er kanskje evig, men godheten ligger i sosialdemokrati og likestilling.

Ap-representanten Hadia Tajik kan derimot fortelle Stoltenberg at han bør lytte like mye som han formaner. Hun sa i debatten at hun som muslim ofte møter «en lett overbærende motstand og en undertone som sier at oppegående og selvstendige kvinner i et fritt samfunn egentlig ikke trenger religion – at det er overflødig eller en etterlevning fra en mindre sivilisert tid».

Det paradoksale er at Ap så lett kan ta den utsatte minoritetens perspektiv når det kommer til diskriminering knyttet til spørsmål om seksualitet. Men i valget mellom utsatte minoriteter er det nok langt behageligere å forsvare en hvit homofil med vestlige verdier, enn å forsvare rettighetene til en praktiserende muslim.

For å unngå at kjernefamiliene glorifiserer sin egen familieform på bekostning av andre familiekonstellasjoner, fraråder nå
Utdanningsdirektoratet i et hefte å omtale mor, far og barn som en «vanlig» familie.

Hensikten er god. Man vil vise hensyn til den som faller utenfor den såkalte normalen. Men hvor er omsorgen for barn som skiller seg ut gjennom sin religion?

Sannsynligvis møter de mer uvitenhet og fordommer hos lærere og medelever – mens homofil, lesbisk og delt omsorg stadig normaliseres i medier og populærkultur, fremstår aktiv trosutøvelse stadig mer fremmed i et sekularisert statskirkesamfunn.

Stoltenberg har varslet at han vil ha et grunnleggende arbeid med samfunnets tro- og livssynspolitikk. Ikke overraskende ønsker han å få delegert dette politikkområdet til et utvalg som kan rydde opp i det kaoset feltet har skapt innad i regjeringen og i statsministerens hode.

Man trenger ikke være profet for å spå at innstillingen fra dette tros- og livssynspolitiske utvalget vil komme med mange pene ord om respekt og dialog. Men dette må nødvendigvis basere seg på kunnskap – og der er regjeringen paradoksalt nok i ferd med å svekke et av samfunnets viktigste verktøy for økt inkludering: Lærere med kompetanse i religionsspørsmål.

Samtidig med at politikerne debatterer religionens plass i samfunnet, forsvinner RLE-faget (religion, livssyn og etikk) ut som obligatorisk fellesfag for grunnskolelærerutdannelsen høsten 2010.

Behovet for et fag som er ment å fremme «respekt, dialog og toleranse» er stort i en tid der jødiske og muslimske barn mobbes og gjøres medansvarlige for voldshandlinger på henholdsvis israelsk og palestinsk side. Mange føler seg dessuten utsatt og stigmatisert i et innvandrerskeptisk klima, og merker på kroppen at alle engasjerer seg i spørsmålene rundt karikaturstrid, hijabbruk og tvangsekteskap.

Når Stoltenbergs nye utvalg kommer med sin innstilling i 2012, vil det allerede være færre lærere med kompetanse til å undervise i faget.

Mens Ap-politikerne retter pekefingeren mot menighetenes manglende åpenhet for moderne verdier, foregår en nedbygging av kunnskapen som skal forhindre livssynsbaserte konflikter.

Tajik ønsket seg for den offentlige debatten at man ikke bare diskuterer religion på sitt verste, men også spør seg hva religion på sitt beste kan bidra med til fellesskapet i dag.

Et flerkulturelt samfunn må vise undring og lærevilje for å mestre møtet med et mangfold av religiøse tradisjoner. For å klare det, trenger man kompetente lærere.

Åshild Mathisen er litteraturviter og tidligere KrF-rådgiver i Bondevik II. Nå PR-rådgiver og skribent.
Åshild Mathisen, Majoran Vivekananthan og Gudmund Hernes skriver hver tredje uke på baksiden.