– Aller først: Utdeling skal skje etter strenge kriterier, satt opp av en lege. Vi tar utgangspunkt i land Norge sammenligner seg med – Danmark og Sveits, blant annet – og har regnet ut at et slikt tilbud vil nå rundt 200 brukere. Vi snakker om de mest nedslitte, som andre medisiner ikke virker på. En liten gruppe.

– Av en antatt mengde på 10 000 heroinavhengige i Norge, tror du at kun 200 vil benytte seg av at staten deler ut gratis heroin?

– Det jeg er mest redd for, er at mange vil falle fra om dette skulle bli et forsøksprosjekt. At de ikke vil greie å komme to-tre ganger om dagen for å få injeksjonen. Det er medisinering vi snakker om her. I et strengt regime, kontrollert av helsepersonell.

– Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ble innført i 1996. Opptil 4500 mennesker venter på behandling innenfor det eksisterende systemet. Burde man ikke rette opp feilene der, før man gjør staten til heroinsentral?

– Jeg ville vært enig i de fleste tilfeller. Men i denne sammenhengen er tid menneskeliv.

– Det haster?

– Ja, det er det ingen tvil om. Og fordi denne rapporten skal gjennom de demokratiske kanalene – høring, stortingsbehandling – vil det ta tid før de tiltakene vi foreslår her eventuelt blir gjennomført.

– Gir dere ikke opp menneskene det her gjelder?

– Nei. Det er omvendt. Nå gir vi en ny medisinsk mulighet til mennesker i en vanskelig situasjon. Dette er et forsøk en rekke land i Europa har sett på som vellykket; syv, for å være presis. Da bør vi også prøve. Du vet, vi kan si mye godt om Norge og oss nordmenn. Men raske er vi ikke. Vi hadde en voldsom metadondebatt for litt over ti år siden. Den var stygg, personfokusert og svartmalende. Men da vi innførte metadon, var vi 30 år etter andre europeiske land.

– Ja. Man slutter ikke med heroin når man fortsatt bruker det?

– Nei. Men jeg har vært i Sveits og truffet brukere av et lignende tilbud der. De var tilbake i et normalt liv, hos familien sin. Det gjorde inntrykk. Og det er jo drømmen. Alle snakker så nedsettende om ni til fire-livet, men de aller fleste jeg har jobbet med – på Balkan, i Røde Kors, overalt – har hatt en drøm om å bli i stand til å leve et A4-liv. Det gjelder i aller høyeste grad de det her er snakk om.

– Du vet ikke om dette vil fungere i Norge. Er det ikke drøyt å gjøre staten til en narkotikapusher for et eksperiment?

– Det er mange motforestillinger mot at staten skal dele ut heroin. Utvalget vårt var delt, fem mot fire, på dette tiltaket. Men ingen har funnet et bedre alternativ. Og hvem skal påta seg en slik oppgave, om ikke staten?

– La meg gjøre meg dum her: Hvordan skal staten få tak i heroin? Skal byråkrater kjøpe på det frie markedet?

– Jeg tror tilgangen til heroin er det er det minste problemet vi har. Dessverre. Det er vel egne firma som produserer heroin, som brukes i blant annet Danmark.

– Dere berører knapt cannabis og andre lette narkotiske stoffer. Hvorfor tar dere ikke legaliseringsdebatten?

– Utvalget hadde ikke noe imot den debatten, men vi fant ikke god nok forskning. Jeg kunne ikke sett deg i øynene og gått god for et slikt forslag. Men jeg tviler ikke på at den debatten vil fortsette, selv om jeg personlig tror at lettere adgang skaper flere brukere.

– Det ligger implisitt her at norsk narkotikapolitikk er feilslått?

– Nei, det kan ikke jeg være med på. Det er naturligvis ikke tilfredsstillende med over 200 døde hvert år. Men så lenge tallene på nye brukere går ned, og overdosedødsfallene ikke øker, er ikke politikken mislykket.

– Du teller de små seirer?

– Det må man. Det har jeg gjort i hele mitt liv, også på dette området.

– Hvor ligger problemet i dagens narkotikapolitikk?

– Helt konkret: At misbrukere får løfte om behandling innen 60 dager. Det er fint at det finnes et løfte, men når man kjenner narkomane, vet man at mange av dem forsvinner på veien om det tar 60 dager å få behandling. Raskere behandling og en klarere ansvarskjede. Det er nok de viktigste tiltakene vi foreslår.

– Dere vil samle alt under en paraply?

– Ja. Utvalgsmedlemmet Roger Andresen snakket om stafetteffekten. I en stafettveksling begynner han du skal gi pinnen til å løpe før du når frem, slik at vekslingen går fortere.

– Og denne stafetten skal samles under staten?

– Ja. Men boligspørsmål, for eksempel, er en viktig del av dette. Og det vil jo fortsatt være et kommunalt ansvar. Jeg vil tro at en samlet narkotikapolitikk vil sortere under de regionale helseforetakene.

– Dere har skrevet en rapport på 48 sider …

– Er ikke det fint? Det er ikke mange rapporter som er så korte!

– Jo, fint. Dere ønsker at «alle» skal lese, forklarer du. Og du personlig snakker veldig nært og varmt om dette temaet. Skyldes det at du har følt dette på kroppen selv?

– Du tenker på min datter Nini? Ja. Jeg hadde ikke engasjert meg så mye uten å ha hatt det så nært innpå livet. Jeg vet hvor vanskelig det er å gjøre noe så enkelt som å gå på et kontor for mennesker i rusavhengighet. Har du truffet Nini?

– Ikke personlig, nei.

– Hun er meget sterk. Og, etter farens oppfatning, meget vakker. Da hun kviet seg for å gå på et kontor, skjønte jeg hvor vanskelig dette er.

– Derfor mener du at spørsmålet er større enn helse og juss?

– Ja. Det handler om hele samfunnet. Vi skriver mye om forebyggende arbeid i rapporten. Men vi har gått bort fra ideen om store kampanjer, fordi de har vist seg å fungere dårlig på dette området.

– Utvalget ønsker ikke å straffeforfølge tunge brukere?

– Vi skisserer ulike modeller her. Jeg kan nevne noen av dem: Politiet kan tilby alternativ til straff, som en avtale om oppfølging, når de tar en ungdom med en dose til egen bruk. Dette praktiseres i Oslo i dag. Så viser vi til Portugal, som har etablert en nemndordning, der tverrfaglige nemnder vurderer tiltak for alle dem som pågripes med narkotika. Den pågrepne får en advarsel, eller tas inn til behandling. Dette er gode tiltak.

– I dag bruker vi rundt regnet fem milliarder kroner på narkotikatiltak i Norge. Disse tiltakene må da koste mye mer?

– Ja, utvilsomt.

– Hvor mye mer?

– Vi vet ikke, det er vanskelig å finne tall. Rus er et nedprioritert område, forstår du. Det er mange psykologer i Norge, men få vil jobbe med rusbrukere. Det samme gjelder leger, og i forskning. Men det skjer en utvikling i riktig retning. De foreløpige reaksjonene på vår rapport tyder på det – landet er modent for en skikkelig debatt om rusmisbruk.

– Dere ønsker å innføre funksjonen «narkotikalos». Forklar!

– Vi vil at alle som kommer inn i behandlingsprogram, skal få en personlig koordinator som hjelper til på veien ut av misbruket og under rehabilitering. Som tar med misbrukeren på ulike kontor, hjelper til å fylle ut skjema, sørger for at vedkommende kommer seg til tannlegen. Losen må ha sterke fullmakter for å kunne gjøre jobben sin. Men en los kan ha ansvar for flere narkomane, altså.

– Det er så mange aspekter av rusmisbruk. Oppe i alle disse store tingene, nevnte du plutselig askorbinsyre under presentasjonen av rapporten?

– Askorbinsyre brukes til å blande ut heroin. Askorbinsyre ødelegger ikke tennene, men det gjør sitronsyre, som brukes til samme formål. Små, enkle grep som å ha askorbinsyre tilgjengelig, vil gjøre hverdagen enklere. Det er en bagatell – og jeg begriper ikke hvorfor vi ikke kan hjelpe til med dette.

– Tar samfunnet rusavhengighet på alvor?

– Det vil vise seg. Om vi skal få til det vi foreslår i vår rapport, må folk engasjere seg. Vi må slutte å se på de narkomane som noe utrygt og lite tiltrekkende. Jeg synes som sagt at utviklingen går i riktig retning.

– Mange roper på mer politi, strengere straffer. Dere går den andre veien?

– Det må være bærekraftig. Folk har skreket etter straffer så lenge jeg har levd, og jeg har levd lenge. Men det fungerer ikke. Vi har forsøkt å se på hele kjeden, og å se menneskene. Det har jeg langt større tro på enn å bryte opp et synlig narkotikamiljø, som siden bare flytter seg noen hundre meter bort og fortsetter som før.

– Du er faren til landets statsminister. Tror du dette blir norsk narkotikapolitikk?

– Det har ingenting å gjøre med at statsministeren står meg nær, la meg understreke det. Men vi har kommet med gode og viktige innspill, vil jeg jo mene. Så for å svare på spørsmålet ditt: Ja, jeg håper det. Og jeg tror alltid på det jeg håper på.