Og frisker vi opp hukommelsen med noen setninger fra bind to, finner vi det som nå fremstår som verkets hovedambisjon:

Selv om eksistensens «kjerne» vel er en tvilsom størrelse, er Min kamp et forsøk på å komme så nært innpå livet som man kan i litteraturen, ikke i en direkte, realistisk form, men med en barokk og hyperdetaljert fortelling om mennesket, akkurat her, akkurat nå. Misforståelsen oppstår idet vi tenker at et slikt forsøk må være fullstendig nytt eller originalt. Det må det ikke, tvert imot: Hvis ikke en roman med en slik ambisjon snakker med annen litteratur, og med verden rundt seg, er den dømt til å feile. At det ikke er nytt, bidrar til å sette verket i dialog med den store litteraturen.

I 1949 skrev Sigurd Hoel følgende om en annen norsk forfatter, setninger som like gjerne kunne vært myntet på Knausgårds forfatterskap:

Dette er veien Knausgård har valgt seg for å komme dit.

Skam og friskhet. Karl Ove, den nittenårige studenten ved Skrivekunstakademiet i Bergen som vi møter i begynnelsen av denne boken, forholder seg eklektisk til litteraturen og kunsten: Han leser James Joyce, Knut Hamsun, Tor Ulven, Ole Robert Sunde, Jan Kjærstad, og mange andre, med en blanding av åpenhet og ærgjerrighet, men samtidig ronker han til kunsthistorien:

Her finner vi igjen humoren – årstallene i parentes er jo fantastiske! – og friskheten som i for stor grad var fraværende i fjerde bok, og samtidig ser vi en ung og skamfull mann ute av stand til å avstå fra seksualitetens og rusens overskridelser. For selvdestruktiviteten han utviklet i Kristiansand og Nord-Norge blir ikke svakere når Karl Ove kommer til den lille storbyen. Kjærligheten, og kåtskapen, skaffer ham mange problemer, men avføder også fabelaktig vakre og likefremme betraktninger som denne:

Knausgård skriver svært presist om noe gjenkjennelig og fundamentalt.

Året på Skrivekunstakademiet, og samtaler med litterære venner i Bergen, gir god anledning til poetologiske diskusjoner. Flere ganger krysser Knausgårds ungdomslesning hovedtrekk ved Min kamp, som for eksempel der han og Espen diskuterer hva som gjør Tor Ulven bra: «[D]et eksistensielle dramaet utspilte seg hele tiden, ikke bare under en krise, at noen skilte seg eller mistet sin far og sin mor, eller ble forelsket eller fikk barn, men hele tiden, mens man drakk et glass vann eller syklet med vinglende lys langs en vei.» Eller om Stig Larsson: «[Jeg] beundret realismen som var så liketil, samtidig som det alltid fantes noe truende i den.» Og Karl Oves litterære selvbilde blir stadig satt på prøve, spesielt ved utgivelsen av debuten Ute av verden, da flere av hans gamle helter er skeptiske til romanen:

I denne motsetningen finner vi en av forklaringene på Min kamps estetiske suksess.

Labyrinten er stengt. I fjor angrep Tore Renberg det han kalte «det kalde nittitallet» og tok til orde for en ny realisme i romankunsten, men det var tydelig at hans eget forfatterskap ikke representerte det positive programmet som trengs hvis pendelen skal svinges tilbake i retning «fortellingen». Utvikling kan ikke bety tilbakevending; en aktualisering, i forlengelsen av realismens sterkeste sider, er nødvendig for å oppnå virkelig gjennomslagskraft.

Et mindre konstruert eksempel på en slik litterær reaksjon finner vi i Jan Erik Volds Mor Godhjertas glade versjon. Ja. I et intervju med NRK ved utgivelsen i 1969 kommenterte han diktsamlingen sin, og sin egen rolle som poet, slik: «Den har vel et enklere språk i og med at poeten har kommet dit at han kan stå med problemene og ikke gå under. Og dermed tillate seg å snakke om flere ting. Labyrinten stengte der, så vi må komme ut i lyset igjen.»

Knausgård kommer ut i lyset, ikke ved polemisk å fornekte litteraturen etter Balzac, Selma Lagerlöf og Halldór Laxness, slik Renberg gjør, men ved å bygge en fortellende roman på skuldrene til forfattere som Larsson, Ulven og Marcel Proust. I et norsk klima der fortellingen synes overtatt av enkel underholdningslitteratur, og litteraturen som erkjennelsesform er marginalisert for størstedelen av befolkningen, søker han å skape åpninger og nye muligheter for litterær tenkning. Ikke gjennom å være rystende original, men ved å skrive seg inn i romanutviklingens pendelsvingninger, alltid i kontakt med andre romaner og annen litteratur.

En sterkere romanhelt. Årene mellom 1988 og 2002 beskrives mer i modusen til tredje og fjerde bok enn i den til de to første. Det er på mange måter en estetisk svakhet, for de rettlinjede barndomsskildringene bød fortellingen, og leseren, på få utfordringer.

Men to aspekter ved dette bindet bidrar likevel til en sterkere tekst: For det første er romanhelten Karl Ove betydelig mer interessant som ung voksen enn som ungdom. Som Erik Bjerck Hagen en gang skrev i en anmeldelse: «Ikke for ingenting lar Dag Solstad sine helter som regel være minst tyve før vi møter dem.» Det gjelder også for Min kamp. Dessuten gjeninnfører bind fem det overtaket fortelleren Karl Ove har på romanhelten Karl Ove. Avstanden mellom førtiåringen i Malmö og tyveåringen i Bergen er tydeligere, i motsetning til i forrige bok, der nesten alt ble formidlet ufiltrert fra attenåringens perspektiv. Nå ser vi at Knausgård projiserer sine egne refleksjoner inn i møtene med Jon Fosse og Espen Stueland, hans sylskarpe prosa gjennomsyrer avsnitt om den unge forfatterens manglende litterære evner, og hans selvkritiske nåtidsblikk finnes i angsten for overskridelser og utroskap.

Selv om Solstad er den overlegent sterkeste av våre nålevende forfattere, kan man vanskelig tenke seg en mer kraftfull leseopplevelse enn Min kamp, noe femte bok bare forsterker. Bakgrunnen for intensiteten i opplevelsen kan gripes ved å vende seg til en annen av kritiker Hoels innsikter – og motstanderne av gjenkjennelse som kvalitetskriterium får ha meg unnskyldt: «De virkelig store diktere har sine hemmeligheter, som jeg ikke tror man skal prøve å forklare. De kan skrive om menneskets avmakt, slik at selve skildringen blir en makt. De kan skrive om ensomhet og ulykke, så den blir vår egen – og overvunnet derved, fordi vi ikke lenger er alene om den.»

Jeg gleder meg stort til avslutningen på dette fantastiske verket.