Den kapitalistiske virkeligheten oppfører seg som i en marxistisk propagandafilm. Først driver kyniske banktyper fattige familier over hele USA fra gård og grunn, mens enda mer kyniske finansfolk beriker seg på å spekulere i dette inntil spekulasjonsboblen brister. Så får regjeringene plutselig råd til tusentalls milliarder i «redningspakker» til banker hvor bonusfesten bare fortsetter, hvorpå det viser seg at regjeringene ikke har råd til redningspakkene likevel.

Dermed må millioner av arbeidere bare finne seg i pensjonskutt, lønnskutt, momsøkning, de hardeste innstrammingene på 60 over år og økende arbeidsløshet. I en sådan stund kan det virke betimelig at Universitetsforlaget gir ut en bok om dette med «klasse»: Klassebilder: Ulikhet og sosial mobilitet i Norge.

Kamp om fortolkning. Som sosiolog Silje Bringsrud Fekjær ved Politihøgskolen påpeker i sitt kapittel, ble opptøyene i Paris i 2005 av mange synsere og journalister klassifisert som uttrykk for «kulturelle konflikter» (les: islam). Fekjær antyder at opprøret til de etnisk og religiøst svært heterogene ungdomsmiljøene «kanskje heller bør oppfattes som konsekvens av klassemessig marginalisering».

Dette er et godt eksempel på hva den franske sosiologen Pierre Bourdieu kalte kampen om klassifiseringene. Den ene klassifiseringen («religiøse fanatikere») gir utvilsomt opphav til helt andre tolkninger og dermed andre politiske løsninger enn den andre («arbeidsløs arbeiderungdom»).

Kampen om klassifiseringene står om hele fortolkningen av samtiden og samfunnets utvikling. De senere årene har klassifiseringer ut fra religion, nasjon og kultur vunnet terreng. Jo mer de økonomiske forskjellene og konsekvensene av finansmakten øker på, jo mer synes kulturaliserende diagnoser og ideer om religionskrig å vinne terreng. Et norsk eksempel: Den etter manges oppfatning klassepolitiske striden om velferdsstatlige rettigheter omtolkes av en tenker som Aslak Nore til en integreringsdebatt om det flerkulturelle Norge.

Kampen om klassifiseringene er ikke hevet over, men inngår i den politiske striden (eller «klassekampen») mellom grupper med ulike interesser. Annick Prieur og Lennart Rosenlund skriver i sitt bidrag til Klassebilder: «Sosial dominans handler i sitt innerste om herredømme over persepsjonskategoriene, over hvordan man oppfatter, inndeler og vurderer verden.» Med henvisning til Bourdieu legger de til at «denne oppfattelsen er gjennomgående i de dominerendes favør». Det er i alle fall lenge siden sist det kom en bred, norsk utgivelse om klasseforskning.

Store forskjeller. For det er forskning det går i her. Mens Harald Eia regisserte sin tv-fortelling om samfunnsvitenskapens elendighet, forsket UiO-professor Marianne Nordli Hansen bit for bit frem harde fakta om klassesamfunnet som ikke forsvant likevel, før hun klemte dem inn i tørre tall og ditto diagrammer.

Sammen med stipendiat Øyvind Nicolay Wiborg undersøker Hansen i sitt bidrag «sammenhengen mellom klassebakgrunn og livssjanser, og i hvilken grad betydningen av klassebakgrunn er endret over tid». Perioden er 1975 til 2008 og grunnlaget er registerdata for kullene født fra 1955 og fremover. Det betyr data om yrke, utdannelse, inntekt med mer, for hver eneste person. Ikke noe representativt utvalg. Alle skal med.

Når det gjelder klasseskiller i utdannelse, finner forskerne at «klasseforskjellene er svært store». Blant sønner og døtre av arbeidere hadde tidlig på 2000-tallet kun fem prosent oppnådd en mastergrad ved fylte 30. Blant barn av «akademikere, etc.» var andelen seks ganger så høy. Forfatterne noterer som overraskende at også foreldrenes inntekt har sterk betydning for oppnådd utdannelse. Tross Lånekassen er den «økende fra og med kullene født fra midten av 1960-tallet».

Når det gjelder klasseskiller i inntekt, finner forskerne «betydelige og stabile forskjeller» i verdens likeste land. Den dårlige nyheten for Morgenbladets lesere er at sønner av bedriftseiere gjør det klart bedre enn akademikernes avkom. I motsatt ende av samfunnsstigen viser det seg at også fattigdom og arbeidsløshet er «klassespørsmål». Arbeidernes avkom rammes hardest.

Konklusjon: «Det er ikke en trend i retning av større likhet, slik det var håpet av de sosialdemokratene som kom til makten i Norge i de tidlige etterkrigsårene.»

Klasseoppdragelse. Olav Korsnes og Johs. Hjelbrekke undersøker klassereisens returbillett: «Nedturar. Ein analyse av deklassering i to norske etterkrigskohortar.» Det viser seg at faren for deklassering fra toppen er minst for barn av embetsmannsstatens klassiske akademiske profesjoner. Hvis faren din er jurist, for eksempel, er oddsen for at du ender opp med universitetsgrad tre ganger høyere enn hvis faren din er administrerende direktør. Det er den gode nyheten.

May-Len Skilbrei forteller om hvordan de ufaglærte kvinnelige arbeiderne (typisk yrke: renholder) hun har intervjuet, i svært liten grad ønsker at barna skal ta utdannelse og skaffe seg «bedre» jobber enn deres egne. Mangelen på utdannelsesambisjon står i sterk kontrast til utdannelsesmiddelklassens barneoppdragelse, slik den beskrives i kapitlet «Barndommen som klasseerfaring» av Kari Stefansen og Nora Blaasvær. De hevder middelklasseforeldre vil at barnet skal «utvikle seg optimalt».

Mens arbeiderforeldre uttaler at barna «utvikler seg av seg selv», driver middelklassen med å motivere og kultivere sine barn til «middelklassesubjekt, dvs. et subjekt med en indre motivasjon til hele tiden å investere i seg selv», for eksempel i skolen, hvor slike subjekter visstnok «opplever at de har en selvsagt rett til å bli sett og tatt hensyn til», mens arbeiderklasseungene ifølge den amerikanske sosiologen Annette Lareau skal mangle ferdighetene man trenger for å omgå autoritetspersoner med letthet.

Stefansen og Blaasvær går rett inn i institusjonen hvis betydning ligger implisitt under så mange av de andre kapitlene i boken: Familien, og sosialiseringen der, seiler opp som et høyinteressant tema for sosiologen. Bortsett fra han som vet at det selvsagt er gener som forklarer både hvorfor juristens datter blir jurist og hvorfor renholderen ikke engang ønsker noen høyere utdannelse for sin datter.

Genetiske overmennesker? I en antologi om «klasse» er det overraskende at bare ett kapittel fokuserer på de økonomisk baserte klasseposisjonene på arbeidsplassene, og dette kapittelet handler egentlig om ulikhet i helse. Her våger Jon Ivar Elstad til gjengjeld også å nevne det klasserelaterte temaet vi kan kalle profittøkonomien som samfunnsproblem: «Bedriftsledelsens inntjeningskrav vil jevnlig stå i motstrid til bestrebelsene for å bedre arbeidsmiljøet, og dette er en viktig strukturell sperre mot at klasseskillene i arbeidsforhold blir avskaffet.»

Mye har skjedd siden sist man diskuterte dette med klasse. I litteraturlisten til Klassebilder finnes to verk av Marx og fire av Weber, mens Bourdieu står oppført med – hold Dem fast! – 14. «Bonden» fra Sør-Frankrike har visst sin del av æren for det som i og med denne utgivelsen fremstår som revitalisering. Men den norske Bourdieu-resepsjonens vekt på utdannelsessosiologi og klassesmak utgjør knapt noen tung motvekt til «kulturaliseringen» av samfunnsfagene. Dette er i og for seg greit, men noe sier meg at finansmakt og forretningsliv fortsatt kan være av betydning i kapitalistiske samfunn. Det er det ingen som skriver om her.

Bortsett fra Magne Flemmen. Han undersøker overklassen. Den er i Flemmens kapittel definert som de 1,3 prosent blant oss som tjener mest (kapitalinntekt og lønnsinntekt). Blant de mindre oppsiktsvekkende funn er at økonomisk rikdom går i arv. Men Flemmen finner også at de store inntektsforskjellene internt i denne toppklassen har fint lite med utdannelse å gjøre. De som tjener mest har ikke spesielt høy utdannelse. Teorien til NRKs Underholdningsavdeling kan være at på så høyt nivå virker genene direkte: Terra-meglere er overmennesker som ikke trenger noe universitet for å høste av sitt genetiske geni.

Eller forklaringen kan være annerledes. Slike spørsmål gir ammunisjon i kampen om klassifiseringene. Det gjør denne boken også.

Magnus E. Marsdal er utreder i Manifest Analyse