Noen ganger får jeg romaner eller novellesamlinger med panegyriske sitater fra internasjonal presse på omslaget, sitater som jeg med den største velvillighet ikke kan fatte har noe med foreliggende tekst å gjøre når jeg begynner å lese. Jeg skulle ønske jeg var egyptisk er en slik bok, med svært ujevne noveller. Ifølge The Times har vi igjen å gjøre med «verdenslitteratur». Dette rosende ordet er nå blitt så devaluert av litteraturanmeldere at det smaker like lite som «kvalitetssikring» eller «grunnlinja». For å hylle denne novellesamlingen som «verdenslitteratur» må man være både dum, blind og forvirret.

Alaa Al Aswany fikk en god mottagelse for Yacoubian-bygningen, utgitt i 2002. Dette er en ny bok, med en lang novelle, og mange korte noveller, som alle har kritiske eller satiriske blikk på de kreftene i et tilstivnet og korrupt samfunn som bryter ned menneskenes moral og evne til å overleve. I «Isam Abel Idams papirer» bedriver fortelleren en selvpisking over det egyptiske som grenser til masochisme. Han gjør narr av egypternes ukritiske og nesegruse beundring for alt som er vestlig, men jobber selv innen et fullstendig ineffektivt byråkrati, hvor han isolerer seg fra de andre, med åpenbar forakt, svevende og høyere intellektuelle sysler. Mye av fortellingen handler om denne kampen, til noe forløsende skjer: Han møter en tysk kvinne. Det blir mye meninger og utgytelser underveis, men på det beste smaker denne novellen av Dostojevskijs eller Gogols novellekunst.

Pubertalt selvgod. Derfra og ut er det mye sorgen. Å skrive korte noveller krever stramme grep og konsentrasjon, eller en fabuleringsevne som kan blandes med det essayistiske (som hos Jorge Luis Borges). Al Aswany velger den lette og folkelige tonen, et såkalt uanstrengt og muntlig preget språk. Noen ganger lykkes det, men som oftest faller de korte fortellingene igjennom; ikke bare fordi novellene ikke bærer nok frem, mangler dybde eller ikke klarer å skape en ny dimensjon ved utgangen. Like mye reagerer jeg på Al Aswanys sivilisasjonskritikk. Det er mulig at dette er sterke saker for den egyptiske sensuren og offentligheten, og skaper interesse på den måten, men boken er like fullt litteratur. At forfatteren velter seg i konevold, maktovergrep fra byråkrater og overklasse og så videre, gir et inntrykk av sivilisasjonskritikken som pubertalt selvgod.

Til tider får jeg inntrykk av at Al Aswany koser seg med sitt humanistiske prosjekt som om det var et nyoppdaget leketøy; det vil si at han bruker det for hva det er verdt, og sikter mot den store og korrekte politiske opinionen, uten å få med seg at det for ofte ender opp med flate «overgriper mot offer»-fortellinger.

Hvem trekker ned? Ille er det også at det ofte ikke er mulig å vite om det er forfatteren eller oversetter Linda Kjosaas som drar tekstene ned. Det byr seg frem den ene dårlige formuleringen etter den andre. Eksempler: «Doktor Mansour forklarte oppførselen sin med å si at han alltid lot sine barn nyte godt av erfaringen sin.» Eller: «Omgivelsene blandet seg sammen til en fjern og forvrengt bakgrunn.» Eller: «I et eneste uunngåelig øyeblikk hadde hjernen hans stanset.» Hva som er så uunngåelig, får vi ikke vite, og det er åpenbart at hjernen ikke stanser, for den fortsetter.

På meg virker det som om det er en blanding av en forfatter som flyter lett på ideene, og som ikke bryr seg nok om presisjonsnivået, og som heller ikke er særlig interessert i novellen som form og sjanger, og en oversetter som rett og slett ikke gjør en god nok jobb, samt slurvete manusvask.

Nei, for å se Egypt i et politisk fremmedgjøringsperspektiv, anbefaler jeg heller å lese Komiteen av Sonallah Ibrahim, som kom på norsk i 2005.