Det blir mange forfatterjubileer å huske på etter hvert, ypperlig quizmateriale er det attpåtil. I 2006 var det som kjent Ibsen-år, hundre år etter dikterens død. I 2008 feiret man Wergeland-år, to hundre år etter dikterens fødsel. En mindre, men ikke desto mindre berettiget, markering av Olav H. Hauge og komponisten Geirr Tveitt, begge født i 1908, ble det også tid til. I 2009 fastslo man endelig at nobelprisvinneren Knut Hamsun først og fremst var landssviker, og deretter forfatter – 150 år etter forfatterens fødsel.

Jeg gleder meg til en heidundrende markering av hundreårsjubileet for nasjonalskalden Olav Aukrusts (langt mer hardcore enn Bjørnson) død i 2029, og litt lenger frem i tid, til Aslaug Vaa-året i 2065 og Erlend O. Nødtvedt-året i 2085. All den tid er vi i 2010, og turen er kommet til Bjørnstjerne Bjørnson. Om noen ennå måtte være i tvil – dikteren døde i Paris i 1910.

På sokkel. Hvor skal man begynne, når det gjelder den Bjørnstjerne, en Mand som har stått på sokkel og talt til folket siden verdens tilblivelse? Hvor skal man begynne med deg, Bjørnson, en dikterhøvding med kvikke øyne, bølgende bakkenbarter og antydning til pompadoursveis før tiden?

«I ungdommen» heter et dikt, og det begynner slik:

Ungdomsmod,/ Ungdomsmod/ gaar som Rovfugl i det Blaa,/ det maa jage, det maa slaa,/ det maa alle Varder naa. Ungdomsblod,/ Ungdomsblod/ gaar som Dampen gjennom Hav,/ Storm og Strøm og Is i Trav/ sprænger det og ler deraf.

Hvis beboerne av Kristiania var like overbevist om ungdommens udugelighet som man later til å være i dag, må det ha vært godt for datidens unge å ha en spræk Digterhøvding i ryggen. Ikke bare springer Ungdommen til Varderne – Blodet deres damper og ler mens de løber!

Jeg åpnet Bjørnsons beste med det motsatte av forventning. Og, om jeg skal være ærlig, med det motsatte av lyst. Nasjonalhymner og naturlyrikk var hva jeg ventet meg – og det var også hva jeg fikk. «Norge, Norge!». «Fædrelandssang». «Haren og Ræven». De vanligvis utelatte strofene 2–6 i «Ja, vi elsker dette Landet» rommer adskillig våpengny fra sagaene og frem til nordmennenes kamper med Sverige: «Fienden sit Vaaben kasted,/ op Visiret foer,/ vi med undern mot ham hasted;/ thi han var vor Bror.»

Det menneskelige. Som en kontrast til diktenes andunger, geitekillinger og rødmalte kirker, vekker det behag når Bjørnson blir militant. Striden vekker det menneskelige i mennesket, som i det empatiske «For de sårede», skrevet i 1871, formodentlig i anledning den tysk-franske krig i 1870/1871. I diktet «Bergliot» sørger enken etter Einar Tambarskjelve, og undrer seg over hvilken gud hun skal vende seg til: Odin, som hun forlot i sin barndom, eller «den nye Gud i Gimle», som tok fra henne alt.

Nasjonalhymner og naturlyrikk er likevel ikke det eneste jeg fikk. Alt Bjørnsons kanoniserte velde til tross, lever diktene videre, i kraft av sin letthet (i positiv forstand, som alltid) og sine lengsler. Begeistring og varhet finnes om hverandre.

Forelskelsen skildres i «Det første Møde»:

Spenningen i møtet intensiveres av tidsangivelser som «tonende Sekunder» og «Solens sidste Rødme». Den som etter et slikt dikt ikke lengter etter forelskelsen, kan trygt la kinnskjegget gro.

Kosmologi. Av alle diktene i Bjørnsons beste (en folkelig tittel som sikkert ikke ville være høvdingen fremmed) er det «Salme II» som gjør sterkest inntrykk. Med sine fem strofer utgjør diktet en hel kosmologi, som får meg til å tenke på Blaise Pascals tekst Les deux infinis («De to uendeligheter»), om det uendelig store og det uendelig lille: «Intet så småt, at ej finnes et mindre,/ ingen kan se./ Intet så stort, at ej finnes et større/ bortenfor det.» Ingen gud nevnes, og evigheten tar guddommens plass. Menneskets tilkortkommenhet, som muligens ender i agnostisisme, oppsummeres på genialt – ja – vis i to vers: «Ingen skal skue det siste, – det første/ ingen har sét.» En darwinistisk salme for de som ikke vil tro.