– Jeg skal ikke til Berlin for å drikke, sier Tomas Espedal. – Jeg skal ingenting i Berlin. Det er ingen grunn til at jeg reiser dit, bortsett fra at jeg reiser for å øve meg opp, for ikke å glemme å være i bevegelse. Jeg reiser til Berlin for ikke å dø.

Vi møter Tomas Espedal en sen kveld i Oslo. Han har tatt toget fra Bergen, tilbringer kvelden i Oslo, for i morgen tidlig å dra til Berlin.

Espedal er de siste årene etablert som en av Norges mest anerkjente forfattere. I både 2006 og 2009 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og han mottok både Gyldendalprisen og Kritikerprisen for den nyeste romanen: Imot kunsten (2009).

Bensin på mytebålet. I romanen Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) reiser Espedal til Paris. Der går han «Strekningen Rimbaud» for å se den dekadente og opprørske dikteren Arthur Rimbauds (1854-1891) hjemsted.

– Rimbaud var gutten «som ville leve et vilt og poetisk liv», skriver du. Du knytter ditt eget forfatterskap særlig til ham?

– Når en er 17-18 år og fanget i arbeiderklassen, skal det sterke krefter til for ikke å velge en vanlig yrkesvei. Romantikken er en slik kraft, og Rimbaud var ren bensin på et mytebål: Opprøret og friheten, drikkingen og reisingen. Jeg trodde på det fordi jeg trengte det. Veien var klar: Kom deg til København, lær deg å drikke og omgås poeter, og bli forfatter. Det var det jeg gjorde. Jeg flyttet til København og skrev dag og natt.

– Er du fremdeles romantiker?

– I Gå undersøker jeg en del romantiske mytologier og spør hvor mye jeg har igjen. Det er mye. Jeg oppsøker mine romantiske forbilder og spør om man kan leve slik de gjorde. Undersøkelsen som skal føre til en avsløring av det usanne, konkluderer med at jo, det er sant! Friheten finnes.

– Hva ligger i det romantiske synet på litteraturen?

– Frihetsidealet. Klarer en ikke å oppnå friheten i samfunnet, kan den oppnås i litteraturen. For meg er det først og fremst en måte å leve og arbeide på. Jeg prøver hele tiden å bevare friheten til å skrive slik jeg vil, eksperimentere, flytte grenser.

Autentisitet. – Hva skriver du nå?

– Av og til har man to bøker i hodet samtidig. Da jeg holdt på med Imot kunsten, var det fristende å skrive «Imot naturen». Men det er ikke lett, og nå er jeg ikke sikker. Jeg spør meg selv hva jeg må gjøre for å komme videre og holde nivået.

– Du nevner noen steder at det skal komme et stort, episk verk?

– Imot kunsten er første del av det verket. Arbeidstittelen er Notatbøkene. Jeg er veldig glad i notatbøker, det er der mitt viktigste arbeid gjøres. I de siste to-tre bøkene har jeg villet utvide romansjangeren og åpne den opp for brev, dagbøker, notater, essay, dikt og noveller. Se hvor mye romanen tåler.

– Karl Ove Knausgård ga deg en gang en kompliment for å skrive bra?

– Knausgård kritiserte meg for det. Stieg Larsson hadde vært på Skrivekunstakademiet i Bergen, og han skriver bevisst dårlig. Vi diskuterte hvor autentisk man kan skrive om man skriver fort og dårlig. Knausgård gjennomfører dette nå. Jeg har aldri klart det.

– Hvorfor er det autentiske så viktig?

– Det er alltid viktig å flytte grenser. Jeg vokste opp med sosialrealisme og politisk litteratur. I 1991 skrev jeg inn mitt eget navn i Jeg vil bo i mitt navn. Bare dét var befestet med skam. Vi har vokst opp i et pietistisk og kollektivt system som ikke tillater slikt. Selv vil jeg skrive arbeiderlitteratur i jeg-form. Ta det aristokratiske fra Proust og påføre det arbeiderklassen.

– Du fikk Kritikerprisen i år, i konkurranse med Knausgård. Hva gjør du som han ikke gjør?

– Mitt prosjekt har vært prosalyrikk, å trekke romanen mot lyrikken. Det gjør ikke Knausgård. De siste ti årene har jeg nesten utelukkende lest lyrikk. For meg forekommer poesien fremdeles som det vanskeligste arbeidet.
Ufordragelig ambisiøs. Espedal forteller at han overhodet ikke er interessert i gode fortellinger.

– Det jeg identifiserer meg med, er det som ikke er godt fortalt. Jeg synes litteratur først blir interessant der det er vanskelig. Da kan jeg undersøke nøyaktig hva forfatteren har gjort. Hver gang jeg leser Ann Jäderlund, blir jeg imponert.

– Hva gjør Ann Jäderlund?

– Hun bruker språket til noe som jeg aldri før har vært i berøring med. Hun løsriver og blander veldig mange ulike ting, skaper et eget univers ved for eksempel å lage bilder av ondskap som jeg aldri før har sett.

– Hvorfor er nyvinninger så viktige?

– Fordi det er arbeid med språk, og språket er det mest verdifulle vi har.

– Blir du noen gang misunnelig når du leser?

– Ja, ofte faktisk helt knust. Peter Handkes Mitt år i ingenmannsbukten (1994) tok nesten livet av meg og gjorde meg så misunnelig at jeg holdt på å gi opp som forfatter. Jeg tenkte at hvis et slikt nivå er etablert i litteraturen, er det ikke noe poeng i å fortsette. Men jeg gir meg aldri. Jeg blir litt bedre for hver gang. Drømmen er å ikke være dårlig noen steder i en hel bok.

– Det signaliserer et visst ambisjonsnivå?

– Det kan virke ufordragelig å være så ambisiøs og tro at man kan få det til, men man må tro på det. Mitt prosjekt er at jeg ikke skal gi meg før jeg har skrevet noe av en viss betydning. Jeg må ikke miste troen på at jeg kan gjøre noe som ikke er blitt gjort før.

Inn i det private. Spørsmålet om hvor langt litteraturen bør gå inn i det private og autentiske er prekært i Espedals forfatterskap, som også i Knausgårds.
Espedal skriver mye om egen familie og ilegger dem tanker og følelser han umulig kan kjenne. I Imot kunsten står det om besteforeldrene: «I årene etter at de to døtrene flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom.»

– Når vet du om du går for langt?

– For min egen del mener jeg at jeg har løst problemet. Alt jeg skriver har skjedd, men ikke nødvendigvis slik jeg presenterer det. Jeg bytter om på kronologi, steder og andre ting.

– Hvor langt kan man gå før det krysser grensen? Du skriver lite om døtrene dine?

– Jeg er forsiktig med døtrene mine. Men jeg ville innlemme det å være mann alene med barn. Dette er et veldig spennende litterært rom. Er du hjemmeværende mann, tar det ikke lang tid før naboene snakker annerledes til deg. Språket forandrer seg. Det er interessant: Plutselig ser de på meg som en kvinne.

En farlig lek. – I forfatterskapet ditt er det også et element av det incestuøse.

– Dere har funnet det, ja. Nå er vi inne på alle de gale og vanskelige tingene. Det er som om all forelskelse er familiær. Kjærlighet handler om gjenkjennelse. Og det er familielikheter en kjenner igjen. Det er nesten litt skummelt. For meg har kjærligheten alltid vært knyttet til det incestuøse. I Biografi (glemsel) (1999) er det en situasjon med en kjæreste: «Jeg kan ikke la være å si det. Jeg sier: Du ligner min datter. Hun svarer på den samme katastrofale måten. Hun sier: Og du er virkelig lik min far.» Når dette dukker opp, blir jeg litt redd. Dere er de første som påpeker det, og jeg liker det ikke.

– Det er også en episode i Gå hvor du kler på ditt barn, leverer det i barnehagen, løper opp til din kjæreste og kler av henne. Alt flyter over i hverandre, og det blir litt uklart hvor begjæret rettes.

– Der leker jeg, og det er en farlig lek. Begjær er nesten alltid med når jeg skriver. Det er alltid litt farlig, alltid litt ubehagelig. De gangene jeg bryter slike grenser, skjer det noe med språket mitt som interesserer meg. Ved å åpne opp dette ubehaget, oppnår jeg det språket jeg vil ha.

Arbeideren. – Romanene dine er påfallende lite politiske. Men i Ly (2007) er du eksplisitt: «Verden må forandres ... veltes om ... det er nødvendig at vi bruker makt ... det vil bli blod.» Dette er revolusjonært?

– Det har alltid ligget i bakgrunnen av min bevissthet at jeg mener sånne ting. Men ett av problemene min generasjon har, er hvordan en skriver politisk litteratur.

Espedal forteller at han forsøkte å være politisk med Hotell Norge i 1996.

– Men det var ingen genuin interesse for den store, norske politiske romanen forlagene etterlyste på 1990-tallet. Romanen ble forbigått, og Hotell Norge er et endepunkt i mitt forfatterskap. Men jeg har trukket inn de politiske elementene som et skyggespill i alt jeg skriver: arbeiderstrøk, nedlagt industri, en fabrikk.

– Du beskriver ofte selve arbeidet med litteraturen og sammenligner med familien din, som alle har vært arbeidere. Du skriver deg altså inn i en tradisjon: Det familien har gjort, det fortsetter du. Står ikke dette i en spenningsforholdet til den romantiske auraen du gir litteraturen?

– Jeg begynner med det romantiske bildet av forfatteren, men så brenner jeg det opp underveis. Nå er det ikke mye igjen av det, bortsett fra i Gå. Jeg har brent opp den romantiske mytologien og nærmer meg det nøkterne arbeidsperspektivet på litteraturen.

Ensom frihet. – Du skriver noen steder pessimistisk om friheten, i Brev (2005): «bare denne friheten / som jeg ikke orker lenger … Hvem er det som vil være fri?» Svikter den romantiske friheten?

– Forfatterens frihet er ingen kollektiv frihet. Den kollektive friheten er ikke mulig. Når du har rykket i lenkene, bodd flere steder, reist rundt omkring, og plutselig sitter der, så kjenner du hvor lett det er å gå under, å bli dratt ned i nesten ingenting. Siden friheten er individuell, ikke kollektiv, dukker det opp en enormt sterk ensomhet.

Nettopp dét er temaet hans nå.

– Det jeg trodde var frihet, ender opp i en kjellertilværelse der friheten består i å være alene. Når man nærmer seg det romantiske frihetsbegrepet, da føler en tomheten.

Derfor reiser Espedal til Berlin. For å være i bevegelse, for ikke å dø.

Marius Fossøy Mohaugen og Kristian Meisingset er litteraturvitere. En lengre versjon av intervjuet kan leses i det nye nummeret av litteraturmagasinet Bokvennen.