– I Sør-Afrika skrives det på elleve ulike nasjonalspråk. Jeg har forholdt meg til den engelskspråklige litteraturen, og sett etter forbindelseslinjer og berøringspunkter uavhengig av forfatternes kjønn og farge. Jeg har gått inn i tre av J.M. Coetzees romaner – Barndom, Ungdom og Vanære – som handler om Sør-Afrika på helt konkrete måter. Coetzees forfatterskap har vært sett på som et unntak i den sørafrikanske litteraturen, men jeg mener tvert imot at Coetzee plasserer seg veldig sentralt i en sørafrikansk litterær kontekst. Blant annet er Barndom en sørafrikansk antropologi. Perspektivet er nært; teksten går tett inn på de dagligdagse tingene i samfunnet. Romanen gir et bredere bilde av Sør-Afrika enn du tror du får; siden historien fortelles gjennom den lille gutten John, tror du at du leser om den lille gutten, mens du egentlig leser om kulturbrytningene under apartheid. Gjennom John og hans nære relasjoner – til moren, faren, kirken, skolen og speiderbevegelsen – settes begreper som «hvithet» i spill, for hva består denne hvitheten i? Hva er boernes hvithet mot den engelske? Snakker du engelsk eller afrikaans? Hvordan forholder Johns familie seg til de svarte og til de såkalt «fargede»? Mens andre beskrivelser ser det sørafrikanske samfunnet ovenfra og utenfra, i et geografisk stort og generaliserende fugleperspektiv, er perspektivet i Barndom knyttet til John og hans barndomsopplevelser. Romanen blir en antropologi innenfra.

London utenfra. – Coetzees romaner tematiserer hvordan sørafrikansk litteratur forholder seg til et europeisk blikk, og problematiserer europeisk litteratur som målestokk for all litteratur. Hvordan?

– Når John i Ungdom drar til England for å bli forfatter, settes skrivesperren i en sammenheng. Livet i London er allerede beskrevet, på en måte han som sørafrikaner ikke har tilgang til. Som en som skriver om London utenfra, har han ingen autoritet, for et slikt «utenfraperspektiv» finnes ikke i London på denne tiden. John kan ikke skrive i en tradisjon som ikke er hans egen, men han er i ferd med å finne tekstlige uttrykk for sin egen region og bruke dem i sitt litterære prosjekt. Disse sørafrikanske skrivemåtene og antropologien innenfra er kjernetemaene i Barndom og Ungdom.

– Nå ser vi jo dette «utenfraperspektivet» i nær sagt alt som kommer fra London?

– Ja, dette kommer til å komme mer og mer fra og med 1960-tallet. Men John er i London før den postkoloniale fasen. Og dette London er det ingen vei inn til for John. Han har heller ingen hjemlig litteratur fra Western Cape-provinsen som han setter pris på, kun den kanoniserte engelske litteraturen. Det å kunne se at London også bare er et sted blant alle verdens steder, blir en vei inn til et eget stoff og en egen skrivemåte.

Utlufting. – «Voldtektspoetikk» er et ord man skvetter av. Kan du fortelle litt om den?

– I Vanære er det to temaer som dominerer. Det ene er voldtekt, et sterkt tema i romanen ved at to voldtekter strukturerer fortellingen. Veldig mange romaner fra perioden etter apartheid handler om voldtekt, og jeg har sett på hva dette kan bety. Før apartheid ble avskaffet, dominerte en svært politisk litteratur som skulle virke mot regimet. Etter demokratiseringen regnet man med at det skulle komme bøker om kjærlighet, religion, landskap og blomster … men i stedet dukker altså voldtektstemaet opp! Særlig fordi Sør-Afrika er inne i en nasjonsbyggende fase, er dette bemerkelsesverdig. «Historier om nasjonens kvinner og menn» har alltid vært styrkende for land i en oppbyggingsfase. Voldtektene kommer på en måte inn og ødelegger dette, selv om sørafrikansk litteratur handler om vold i mellommenneskelige forhold – altså menns vold mot kvinner – mer enn om vold som et strukturelt problem.

– Hvorfor ble det slik?

– I ettertid har kvinnelige forfattere sagt at man ikke ville tematisere problemer mellom svarte kvinner og menn fordi man måtte stå sammen i kampen mot apartheid. Så, etter apartheid, får litteraturen en utluftingsfunksjon, slik at mange ting man ikke har skrevet om før – homofili, sex og vold – nå kan berøres i litteraturen. Man får en vending fra storpolitikk mot seksualitet og kropp – samtidig er det politiske fortsatt der i stor grad. Apartheidtiden satte noen litterære temaer ekstremt på spissen når det gjelder hva språk betyr, hvordan språk lurer deg, at språket har makt. Forfatterne knytter dette til misbruk av kvinner og svake også etter apartheid. Det blir en eksplosiv kombinasjon. Jeg finner det veldig interessant at kvinner, som er den svake part i mange situasjoner, og kvinnenes plass i historien, som aldri har fått særlig mye oppmerksomhet, kommer så sterkt frem i litteraturen etter apartheid, blant både mannlige og kvinnelige skrivende i Sør-Afrika.

Strøm av historier. – Sørafrikansk litteratur er både før og etter maktskiftet i 1994 svært opptatt av juridiske prosesser, sier du. Hvordan kom dette til uttrykk?

– Apartheid var et system av lover som litteraturen ble opptatt av å problematisere. Siden har Sannhetskommisjonens arbeid påvirket litteraturen. Sannhetskommisjonen arbeidet i årene 1996 til 1998 for å omdefinere historien og komme videre etter regimets fall. Overgriperne ble gitt amnesti dersom de fulgte visse kriterier, blant annet full åpenhet rundt forbrytelsene. Det måtte være politisk motiverte forbrytelser som sto i størrelsesmessig forhold til det overgriperen ville oppnå. Også de traumatiserte ble gitt muligheten til å fortelle hva de hadde opplevd. Kriteriene var forskjellige for overgriperne og ofrene. Til sammen 22 000 vitner fortalte sine historier, og dette førte til en strøm av fortellinger som fylte mediebildet og den gjengse sørafrikaners bevissthet gjennom mange år. I litteraturen finner vi i denne tiden en økt oppmerksomhet om det selvbiografiske som enten tar opp i seg eller ligner på Sannhetskommisjonens vitnemål. Bekjennelse og sannhet er nøkkelord for begge deler. Finnes det en sannhet utenfor språket? Spiller egeninteressen inn? Disse spørsmålene er sentrale i den litteraturen som behandler de samme temaene som Sannhetskommisjonen tar opp. Det er en veldig energi i det hele, med vanvittig sterke følelser. Man har et håp om å bli en forsonet nasjon, samtidig som man ser alle problemene ved å gå via vitnemålene og det genuine ved den personlige fremstillingen.

Nødvendig anger. – Vitnemål, anger, rettferdighet og tilgivelse er store begreper. Hva er det vanskeligste i forsoningsprosessen, slik Coetzee ser det?

– Coetzee tematiserer hva som skal til for å bli forsonet etter et overgrep. David Lurie, hovedpersonen i Vanære, har et forhold til en yngre student, som han på et tidspunkt også voldtar. Når han møter til høring i forbindelse med overgrepet, hører vi et ekko av Sannhetskommisjonens arbeid. Her blir Coetzee satirisk og skaper en situasjon som minner om en amnestihøring. Hovedpersonen forstår spillereglene, men leker med dem. Da oppstår det en debatt i høringen – flere synes den anklagede ikke viser nok anger. Dette blir komplisert: David nekter å gå med på at det finnes en sekulær instans som kan tilgi hans overgrep. Sannhetskommisjonen hadde ikke som kriterium at overgriperne angret, og for ofrene var de mange tilfellene hvor overgriperen ikke viste noen form for anger en enorm påkjenning. Dette er noe som ligger dypt i mennesket: At overgriper viser genuin angerfølelse er grunnlaget for å kunne tilgi og gå videre. De gangene Sannhetskommisjonens oppfatning ikke stemte overens med ofrenes personlige erfaringer, oppsto det et gap mellom nasjonens traumer som skulle leges, og nasjonens traumatiserte mennesker som ikke kunne gå videre.

Gjennom forskjellige scener i Vanære utforsker Coetzee de forskjellige metodene for forsoning, hva som kreves for å kunne gå videre. Han ser også på i hvilken grad det religiøse er en vei: I en scene oppsøker hovedpersonen faren til studenten han har voldtatt for å be om tilgivelse, men faren viser hovedpersonen videre: «Det er Gud du skal be om tilgivelse,» sier han.

– I hvilken grad er religion veien å gå?

– Coetzee gir ikke noe reelt svar. Han lager en parallellhistorie der David Lurie utforsker det å være i selskap med dyr; sammen med hundene ser man at David utvikler en større etisk bevissthet overfor «den andre». Og dyrene står utenfor språket, et sted utenfor «det religiøse» og «det sekulære».

– Vanære trekker inn en rekke europeiske myter, ikke minst om voldtekt?

– Voldtektstematikken er en problematisering av hva voldtekt betyr i litteraturen. Det er interessant å se at voldtekt inngår som noe sentralt i mange myter, også de nasjonsbyggende. At Romulus røvet sabinerinnene lå til grunn for dannelsen av Roma. I Vanære studerer David Lurie et maleri som presenterer dette rovet som en heltedåd. Er det slik voldtekt er, spør Lurie seg. I romanen er det er også henvisninger til Ovid og Shakespeare, som har andre historier om voldtekt, og spørsmål om hvem som definerer voldtekt i litteraturen. Av og til er jo voldtekten bare allegorisk. I Vanære får vi en analyse av begge lagene. Både hva voldtekt betyr i skrift, og som symbol, og hva voldtekten betyr helt konkret for den som opplever den.

Tonje Vold disputerte 30. april ved Universitetet i Oslo med avhandlingen At the heart of Coetzee. Reading the Echoes of the Truth Commission, the «Poethics» of Rape, and the Significance of South Africanness in J.M. Coetzee's Novels 1997–2002.