Hvorfor sparket engelskmennene Churchill som statsminister ved første anledning etter verdenskrigen? Slik jeg fikk fortalt historien i skolen og oppveksten, var han jo nettopp den store helten som reddet friheten og demokratiet da det gjaldt som mest. Hva skyldtes Englands utakknemlighet overfor sin egen redningsmann?

Den dyktige journalisten Nicholson Baker har skrevet en internasjonal bestselger om opptakten til den andre verdenskrigen. Menneskerøyk heter boken, og undertittelen forklarer ærendet: Krigens fødsel, sivilisasjonens død. Med litt over tusen små og store snutter fra den omfattende krigslitteraturen vil han vise hvordan krigen er endepunktet på en prosess hvor fornuftens og moralens innvendinger mot barbariet litt etter litt skyves til side for en villskap uten grenser. Villskapen ytrer seg ikke bare i handlinger, men også i en opptrapping av språkbruken som forlater fornuftens felt. Underveis blir både tørråte, sennepsgass, coloradobiller og kvegpest til akseptable våpen. Tidsrammen er grovt sett fra nazistenes maktovertagelse i 1933 til USA for alvor blir trukket inn i krigen i 1941.

Når reglene ikke gjelder. Man kan true med krig på et mytologisk eller rasjonelt grunnlag, men straks affektene er vekket til live, begrunner de seg selv, vokser med sin iboende kraft og feier sivilisasjonens grensesperringer vekk. Noen få trives bedre i krigen enn i fredstid, fordi de er særlig dyktige til å manøvrere i konflikter på liv og død. Bakers portrett av Churchill hviler på den forutsetningen at han var som skapt for situasjoner hvor vanlige fornufts- og moralregler ikke lenger var gyldige. Når først smellet kommer, har de anstendige ingen sjanse, skriver Baker. For egen del vil vi tilføye: Freden skyldes sjelden at rettferdigheten har seiret. Den skyldes snarere en utmattelse som avløser den ruslignende tilstanden.

De som er opptatt av krigshistorie, vil vite at den store slagtummelen helt frem til napoleonstiden var som et lotteri hvor ingen lenger hadde kontrollen straks hærstyrkene tørnet mot hverandre. Peter Englund har gitt en mesterlig skildring av slaget ved Poltava, som understreker nettopp dette. Slagene utviklet seg ofte på helt uforutsigelig vis, fordi soldatene og hærledelsen ikke kunne kommunisere så lenge raseriet varte. Enhver kjempet for sin egen og eventuelt sidemannens overlevelse. De måtte stole på skjebnens eller høyere makters lotterirettferdighet. For den administrerte slagoppstillingen gikk i oppløsning etter det første sammenstøtet.

Hinsides rasjonaliteten. Nicholson Baker vil vise at selv den største moderne krigen var utlevert til noen av de samme betingelsene. De løgnene som følger av at sannheten er krigens første offer, hadde fått langt mer effektive redskaper, og radiodekningen av den andre verdenskrigen bidro ikke til å gi krigen en høyere grad av rasjonalitet. Tvert imot puffet krigsforberedelser og blanke trusler skritt for skritt verdens mest siviliserte samfunn over i en blodsprengt modus som lå hinsides all rasjonalitet og moral.

Baker er særlig opptatt av luftkrigen og den blinde bombingen som ikke hadde noen mulighet for å skille mellom militære og sivile mål, annet enn i unntakstilfeller med måneskinn og gunstig meteorologisk bistand. Han skildrer dessuten sultblokadens omkostninger for den tyske sivilbefolkningen i levende bilder.

Boken er i høyeste grad leselig. Den er sammensatt av biter fra biografiske erindringer, presseoppslag, radiosendinger, offentlige utredninger og reportasjer som legges etter hverandre i et variert mønster for å underbygge bokens hovedpåstand og sentrale fortelling. Informasjonene er stort sett kjent på forhånd blant dem som har interessert seg for sakene, men snuttene, bitene og miniatyrene henter frem det halvveis glemte og knytter krigens store drama til konkrete ytringer og hendelser. Bokens anlegg gir forfatteren noe større manipulasjonsmuligheter enn det en komplett historisk fremstilling ville gjøre. Det fragmentariske preget benytter han seg av og reklamerer åpent for sine personlige oppfatninger.

Det moralske regnskapet. Temmelig utførlig forteller Baker om jødenes vei til gasskamrene. Det som startet med en boikott, endte med masseutryddelse. De blant de allierte som ville sende de europeiske jødene til Madagaskar, Alaska, Den dominikanske republikken, Kenya, Tanganyika, Rhodesia eller Sør-Amerika – og som nektet dem innreisetillatelse både til USA og til Palestina etter at internering og masseutryddelse var begynt – kommer vel ikke så mye bedre ut av det moralske regnskapet enn etterretningsgeneralen Heydrich og Hitler selv. Antisemittismen var ingen tysk oppfinnelse. Lederen for Hitlerjugend, Baldur von Schirach, arvet holdningene fra sin amerikanske mor som hadde lest Henry Fords tirader. Krigen mot jødene var et særlig tydelig eksempel på hva som skjer når alle sivilisasjonshemninger høvles ned.

Bakers helter er Gandhi, som praktiserte og forkynte ikkevold, kvinneaktivistene for fred og kvekerne som representerte den fornuften som kolliderte med den historiske utviklingens forløp og som derfor var uten en sjanse. Boken er dedisert til de pasifistene som reiste innvendinger mot opptrappingen. Baker ser likevel tydelig at krigsmotstanderne var maktesløse, fordi deres innvendinger forsvant i larmen av trommer og trompeter. Bokens skurk er utvilsomt Winston Churchill som fremstilles som en krigshisser og lurendreier. Han var ikke alkoholiker, skriver Baker, for ingen alkoholiker tåler så mye whisky. I Bakers fortelling personifiserer Churchill nettopp den frydefulle krigeren som tenker stort og instrumentelt om andres lidelser, en mann som ytret seg og tok avgjørelser med mer enn ett sideblikk til historiebøkenes estetikk.

Symmetrien mellom stridende. Jeg skjønner Bakers poeng, men jeg kan ikke slippe mine gamle historielæreres beundring for Churchill så lett. Det er sant at krigerske konfrontasjoner oppretter en symmetri mellom de stridende parter som gjør det vanskelig å peke på den enes eller andres moralske overtak. Da de ortodokse bysantinerne slåss mot muslimene på 700-tallet, oppfant de begrepet om «hellig krig». Ti år senere var det også blitt et muslimsk begrep. Stridende parter tar farge av hverandre og speiler hverandres brutalitet. Fra historien kjenner vi ingen eksempler på at noen avstår fra massakrer hvis fienden har gjort det først. Men jeg tror at man må stå langt utenfor det hele før man kan tenke den tanken at Hitler og Churchill var like gode. Slik står forfatteren i fare for å rette Baker for smed. Pasifisten Aldous Huxley sier et sted: «Sivilisasjonen dør uansett av blodforgiftning straks den griper til sine fienders våpen og utveksler den ene forbrytelsen med den andre.»

Bakers bok kan gi opphav til en mulig selvransakelse. For min egen del: Hvorfor stoler jeg tross alt mer på Churchill enn på Gandhi? Hvorfor mistror jeg pasifistene selv om de har moralen og fornuften på sin side? Hjelper det å ha rett – er det ikke viktigere å få rett? Hvorfor foretrekker jeg en dyktig og hensynsløs kirurg fremfor en som er hensynsfull og klossete? Sannheten er vel at krigen setter deltagerne i en tilstand hvor vanlige regler ikke gjelder. De reglene som faktisk styrer krigernes handlinger, tåler ingen moralfilosofisk analyse. Det er som om livskampens lidenskaper og naturens nødvendigheter har overtatt kommandoen. Churchill var jo en politisk klovn i fredstid, men krigsspillet og de tilhørende affekter behersket han som ingen annen.

Krig for fredens skyld. Globaliseringen har ført til at vi faktisk deltar i «operasjoner» uten å føle at vi er i krig. Derfor virker krigen i Afghanistan så surrealistisk. Vi deltar i den blodige okkupasjonen militært, men uten de affektene som kunne motivere oss for barbariet. Derfor virker også konfrontasjonene mellom israelere og palestinere så overspente på resten av verden.

Fjerne betraktere befinner seg rett og slett ikke i den blodsprengte modusen som er en forutsetning for å finne mening i krigshandlingene. Dermed blir det betydelig enklere å forestille seg at man på trygg avstand deler Gandhis prinsipper.

I sin nobeltale snakket president Barack Obama om at det kan være nødvendig å krige for fredens skyld. Det er både sant og galt. For det forutsetter at man har en kontroll over propagandaens, krigføringens og krigshandlingenes løp som svært få kommandanter har hatt. Obama befant seg farlig nær det å erklære krigen som rettskilde. Det betyr ganske enkelt at taperen per definisjon har urett, og at seierherren har rett.

Den olympiske Østerud. Jeg har lest Nicholson Bakers bok samtidig med lesningen av Øyvind Østeruds velinformerte Hva er krig (2009), en oversikt som fortjener all ros. Bakers bok forsøker å tyde krigen ut fra personlige opptegnelser og erfaringer.

Av og til streifer den det anekdotiske og formidler en viss forakt for alle dem som ikke greide å holde hodet klart da blodet begynte å bruse. Østerud holder en langt større avstand til sin gjenstand, klassifiserer og typologiserer krigenes bestanddeler.

I hans mer olympiske perspektiv forsvinner absurditetene og bestialiteten, men forstanden får de informasjonene den trenger. Hos Nicholson Baker kommer vi krigens redsler noe nærmere. Boken utfordrer leseren på en annen måte enn Østeruds akademiske fremstilling ved å peke på de sidene ved krigen som ligger hinsides all fornuft. Begge bøker anbefales.