Hvorfor setter ikke Den Norske Opera & Ballett opp nyskrevet norsk musikk? Lederstilen til operasjef Paul Curran er blitt til det mest omstridte temaet i en debatt om musikkprofil. Særlig beskyldes Curran for å være for personlig og frittalende når han argumenterer for hvorfor verker antas eller ikke. Komponistene Cecilie Ore og Glenn Erik Haugland og dramaturg Bibbi Moslet har fremmet synspunkter om at Currans faglige troverdighet svekkes av den personlige stilen. Moslet har en nær tilknytning til Ore, som hennes dramaturg og librettist gjennom en årrekke. Er Currans lederstil et problem for det fremtidige operarepertoaret? Eller dreier det seg om kritikk fra en liten, sammenvevd krets som har fått sine verker refusert av Curran? Et sentralt punkt i kritikken har hittil vært Paul Currans opptreden under to møter hvor Ore skulle presentere sitt nye operaprosjekt til Curran i vinter.

– Det som skulle være en presentasjon av mitt nye prosjekt, ble en diskusjon styrt av operasjefens private erfaringer med kjønnsorganer og seksualitet. Han forsøkte med denne private argumentasjon å spenne ben på prosjektet. Dette oppfattet jeg selvsagt som ekstremt uprofesjonelt og selvsentrert – og selvfølgelig kvinnefiendtlig. Jeg har faktisk aldri opplevd noe lignende, sier Cecilie Ore til Morgenbladet.

– – Da jeg presenterte librettoen til min nye opera, basert på syv ulike typer vold begått mot kvinner i verden i dag, var det særlig to av disse som fanget operasjef Paul Currans interesse. Han begynte her å argumentere mot to av dem med egne seksuelle erfaringer. Det ene var omskjæring. Han skrøt over hvor mange menn han hadde ligget med, og at dette gjorde ham kvalifisert til å vurdere at mannlig omskjæring var like ille som kvinnelig omskjæring. Enhver som har et minimum av kunnskap om emnet vet jo at dette rett og slett ikke stemmer. Det er en grunn til at kvinnelig omskjæring betegnes som kjønnslemlestelse, og den utføres også med en helt annen begrunnelse enn mannlig omskjæring. Den andre typen overgrep han la vekt på var voldtekt. Han mente at man ikke kan forvente at menn i en ekstremt opphisset tilstand kan være i stand til å styre sine drifter, og at det dermed heller ikke kan betraktes som et overgrep. Og videre at jeg som kvinne ikke hadde nok kunnskap om mannlig seksualitet til å kunne uttale meg om voldtekt, forteller Ore.

– Utilbørlig. I en e-post sendt til Ore 8. desember 2009, beklaget Paul Curran hendelsesforløpet. Overfor Morgenbladet reagerer han likevel på Ores fremstilling.

– Jeg må si at jeg finner hennes versjon av hendelsen helt utilbørlig. Dette var ikke et møte, men en konversasjon på hennes kjøkken over en flaske vin, mens Anne Gjevang og jeg ventet på å bli ledet inn i Ores studio for å lytte til utkast til det nye verket hennes. Ut over det tror jeg at jeg skal avstå fra noen ytterligere kommentar til en slik villedende fremstilling, av både meg og anledningen.

– Er det et problem for deg som leder at flere kunstnerisk ansatte ifølge våre opplysninger oppfatter din lederstil som så problematisk at de vurderer å si opp?

– Hvis det stemmer, synes jeg i så fall det største problemet må være at de ikke føler de kan komme direkte til meg med sin kritikk, siden jeg ikke har hørt dette fra noen personlig – ennå, sier Curran.

Ingen bibelskole. Castingdirektør og stedfortredende operasjef Anne Gjevang var imidlertid også til stede under møtet. I likhet med Curran vil hun ikke gå inn i selve hendelsesforløpet, men til Morgenbladet presiserer hun at også hennes opplevelse avviker fra Ores versjon.

– Min opplevelse av dette møtet er helt annerledes. Ut fra det samlede materialet som ble fremlagt for oss ved to anledninger, valgte vi å takke nei til Cecilie Ores opera. Hun har fått fullt oppgjør for alt arbeid hun har gjort, og samtidig beholdt alle rettigheter, slik at hun står fritt til å presentere sin opera andre steder, i innland- og utland. Ore mottok en skriftlig bekreftelse på vår beslutning om ikke å gå videre med dette prosjektet. Vi ønsket henne imidlertid velkommen til å fremlegge fremtidige verkideer for oss. Dersom hun lykkes å utvikle dette prosjektet til et viktig og interessant verk ved hjelp av andre institusjoner, vil vi gjerne få anledning til å innrømme at vi tok feil. Og sørge for at verket også en dag blir fremført hos oss.

– Avviser du at Curran brukte personlige erfaringer i en diskusjon om operaens tematikk?

– Vi er ikke på en bibelskole. Operaen er en arbeidsplass hvor det hører til normaliteten å befinne seg i diskusjoner omkring ekstreme emosjoner og situasjoner. Dette gjelder jo også Cecilie Ores eget valg av tematikk. Når selve utgangspunktet for stykket er vold og overgrep mot kvinner, kan man ikke unngå å diskutere seksualitet og vold – i en vurdering av materialet. Hvis hun synes det er så problematisk å snakke om tematikken i sitt eget stykke, er kanskje heller ikke avstanden til tematikken den man bør forvente? Jeg tar dessuten meg selv i å spørre hva man vil oppnå ved å ta diskusjonen til et slikt nivå, og lufte beskyldninger om hva som er sagt på lukkede møter. Først snakket Ore om at hennes prosjekt ble avvist, så om en påstått manglende interesse for samtidsmusikk hos Operaens ledelse. Hvorfor kommer disse utspillene nå? Det er på tide nå at Ore aksepterer at hennes prosjekt er blitt refusert, sier Anne Gjevang.
– Malplassert. Også Glenn Erik Haugland, som gikk ut i media med kritikk sammen med Ore (og som i likhet med Ore har fått et foreslått verk «refusert»), forteller om erfaringer med Curran som kan sies å være dels sammenfallende.

– Paul Curran uttrykte også holdninger om voldtekt til meg, i forbindelse med min opera Rebekka. Det han uttrykte var at han med utgangspunkt i egne opplevelser ikke opplevde voldtekt som et problem. En klassisk Tor Erling Staff-argumentasjon, med andre ord. Som han selvsagt har all rett til å mene. Men dette ble uttrykt i en situasjon hvor han skulle være min dramaturg, og gi faglige innspill. I en slik sammenheng var det totalt malplassert og kontraproduktivt, mener Haugland.

Operasjef Paul Curran har fått forelagt essensen i Glenn Erik Hauglands uttalelse, men valgte å avstå å kommentere utover det som er sagt i intervjuet ovenfor.

Beklagelse. Ifølge Cecilie Ore har hennes klage fått konsekvenser innad på operahuset.

– Jeg fikk en skriftlig beklagelse. Og Komponistforeningen og jeg ble lovet av Tom Remlov, i ulike møter, at Paul Curran og Anne Gjevang ikke lenger skulle ha ansvar for utvikling av nye verker internt på huset. Den lovnaden ble senere trukket tilbake, og da hadde jeg ikke noe annet valg enn å gå ut med saken, sier hun.

I Currans unnskyldning per e-post til Ore understreker han at hans personlige refleksjoner ikke påvirket avgjørelsen om å ikke gå videre med prosjektet. Han presiserer at Ore er velkommen til å diskutere andre prosjekter ved senere anledninger. Mens han til Morgenbladet sier at konteksten ikke var et møte, men en konversasjon på Ores kjøkken over en flaske vin, beskriver han i brevet sammenhengen som profesjonell: «Det jeg sa den kvelden skulle på ingen måte være støtende eller fornærmende, og jeg ber om unnskyldning for å ha trukket inn en personlig betraktning av enkelte punkter i din historie, i en profesjonell kontekst.»

Full tillit. Hva som egentlig har foregått i møtevirksomheten mellom Komponistforeningen og operaen ved Tom Remlov, er vanskelig å få klarhet i. Ores påstand om at et løfte om at Curran og Gjevang ikke lenger skulle ha ansvar for utvikling, kan ikke verifiseres. Komponistforeningen har imidlertid bekreftet at det i forhandlingene om den foreslåtte nye utviklingsmodellen for nye verker, også har vært en diskusjon rundt sammensetningen av komiteen som skal styre prosessen.

Direktør Tom Remlov representerte Operaen i disse møtene, men har ikke villet kommentere innholdet ovenfor Morgenbladet. Remlov understreker imidlertid, på bakgrunn av både den generelle debatten og innholdet i de beskyldningene Ore retter mot Curran, at han har full tillit til Paul Curran som operasjef. Stedfortredende operasjef Anne Gjevang sier følgende om Ores påstand om løftebrudd:

– Synes du det er det riktig at den kunstneriske ledelsen ved et operahus ikke skal være delaktige i utviklingen av repertoaret? Det kan jo ikke være slik. Jeg opplever det som om enkelte stemmer i denne debatten argumenterer som om Operaen ene og alene skal være en institusjon tilegnet utvikling og oppføring av nye verker.

mb@morgenbladet.no