Om to uker samles opp mot 30 000 mennesker på et jorde utenfor småbyen Cave-in-rock i Illinois, USA, for en av verdens mest uortodokse musikkfestivaler: The Gathering of The Juggalos. En overveiende stor del av dem i klovnesminke og med dreadlocks, med signaturutropet «woop woop» like løst i luften som den ustanselige dynkingen av alle forbipasserende med tolitersflasker av billigbrusmerket Faygo (Detroits svar på Grans eller Fontana).

De samles for aktiviteter som standup med pornostjernen Ron Jeremy, fribryting, hoppeslott og gratis grillmat. Men først og fremst for å dyrke sin interesse for Detroitgruppen Insane Clown Posse. Som ikke bare er headlinere (langt over antatt større artister, som Sissel Kyrkjebøs gamle duettpartner og Dr. Dres halvbror, Warren G), men også organiserer hele festivalen, og har gjort det siden 2001. Som duoens ene halvdel Joseph Bruce alias Violent J sier det i gruppens egenproduserte A Family Underground, en dokumentarfilm om 2008-utgaven av The Gathering: «It ain't us. These people are the story. I mean, what would we be without these people? We'd be lame.» Ok. Disse folka er kanskje historien, men hvem er disse folka, og hvor begynner historien?

Juggalos og norske fans. For eiendomsmegler Terje Rindal begynte den i 1997, da han fant albumet The Great Milenko i en bruktsjappe i London, til to pund. Han ble hektet på spor nummer to, har vært fan siden, og har absolutt alle utgivelsene på klovnenes plateselskap Psychopatic Records, samt sidelabelen Hatchet House.

– Det hadde vært utrolig gøy å dra på The Gathering Of The Juggalos. Men mest musikalsk sett. De juggalo-tingene er ikke helt meg, som du kanskje kan se, sier Rindal.

Et understatement, kan man si. Insane Clown Posses kjernepublikum er foruten de ytre kjennetegn også sterkt fundert i det man kan kalle underklassen i det amerikanske Midtvesten. Hovedsakelig er juggalos fattige hvite samt en relativt stor andel amerikanske indianere (som kanskje dels kan forklares ved at Psychopatic-artisten Anybody Killa er fullblods cherokee, og at Joseph Utler alias Shaggy 2 Dope, den andre av de to klovnene i ICP, er halvt cherokee).

Men likevel er det altså noe her som også har fanget interessen til en eiendomsmegler på gentrifiserte Grønland i Oslo. Dels handler det om den mytologien Insane Clown Posse har bygget opp helt siden starten: De første seks albumene var nemlig alle del av av en slags sammenhengende historie om The Dark Carnival – en samling mørke ånder som skal ha kommet til Insane Clown Posses andre Joseph, Joseph Bruce alias Violent J, i en drøm. Omslagene på disse seks albumene avslørte hver gang et nytt kort i en slags tarotserie kalt Joker's Card. Og når det siste kortet ble avslørt med albumet The Wraith: Shangri-La, skulle også det egentlige budskapet i verket avsløres, til stor spenning for fans verden over, også hos Rindal.

Veien til himmelen. – Da jeg satte meg ned for å høre på den siste låta i Joker's Cards-serien, ble jeg helt paff. Det tok noen minutter før jeg klarte å gjøre noe som helst da. Jeg hadde helt bevisst unnlatt å lese noe om det på nett eller noe sånt før jeg satte den på, for jeg ville ikke ha det avslørt før jeg hørte det selv. Det var jo så mye spekulasjoner om hva som egentlig skulle bli avslørt. Noen trodde det skulle ende i at de oppfordret fansen til masseselvmord. At det egentlig dreide seg om Gud, var vel et like stort sjokk for mange. Selv har jeg alltid lest Bibelen, så det passet fint for meg, sier Rindal.

For ja, etter nesten ti år med en karriere basert på skrekkfilminspirerte tekster om vold, sex, drap og dop, avslørte altså The Wraith at budskapet hele veien egentlig hadde handlet om … å følge Gud og finne veien til himmelen, eller altså Shangri-La.

Det kan likevel settes spørsmålstegn ved om alle ICP-fans tolker budskapet like positivt. I 2006 gikk den forvirrede attenåringen Jacob D. Robida amok i en homobar, før han skjøt og drepte en politimann, sin kjæreste og til slutt seg selv under flukten fra politiet. På Robidas websider fant man utallige henvisninger til Insane Clown Posses fantasiverden og The Dark Carnival, og uhyggelig nok brukte han i angrepet på homobaren en øks som var identisk med den som preger logoen til Psychopatic Records. Et svært utbredt tatoveringsmotiv blant juggalos, men man kan likevel vanskelig finne noe belegg for at majoriteten av juggalos er mer disponert for voldelig kriminalitet enn andre samfunnsgrupper. Spesielt om man tar høyde for andre faktorer, som sosial status. Juggalos har likevel i flere samfunn i USA smått absurd havnet på politiets lister over gjenggrupperinger.

Vellykket stilskifte. Tross de kultaktige elementene, begynner historien om Insane Clown Posse der den ofte begynner i rapsammenheng: med to unge gutter fra fattige kår, som på et kritisk tidspunkt velger bort karrieren som ungdomskriminelle til fordel for musikken. Joseph Bruce og Joseph Utslers vokste opp i åttitallets Detroit, de samme dystre omgivelsene som ga liv til technoen, til Insane Clown Posses senere nemesis Eminem – og til fenomenet Esham, som spilte inn deler av sitt satanistisk inspirerte rapalbum Boomin Words From Hell som trettenåring.

Nettopp Esham var forbildet da duoen som først het Inner City Posse la om stilen etter noen mislykkede forsøk på mer tradisjonell gangsterrap. Inspirert av Bruces drøm om The Dark Carnival (og/eller det relativt store antallet sirkusinspirerte b-skrekkfilmer som de fleste unge gutter som har vokst opp på åttitallet nok har et forhold til), iførte de seg klovnesminke. De inntok identitetene til de to morderiske klovnene Shaggy 2 Dope og Violent J, beholdt initialene ICP, men skiftet navnet til Insane Clown Posse. Siden har de ikke sett seg tilbake, og fra lokal suksess med albumdebuten Carnival Of Carnage i 1992, nådde historien det som normalt sett ville vært et slags klimaks da de i 1999 både sto på scenen på Woodstock og solgte en million av albumet The Amazing Jeckel Brothers.

Men det virkelig fascinerende med Insane Clown Posse er snarere hvilken vei de tok etter et slikt antatt karrierehøydepunkt. Hvordan de i årene siden, etter å ha gått over til å gi ut album på eget selskap, i langt mindre opplag, ikke bare har beholdt grepet om sitt publikum, men vokst seg større enn noensinne. Gruppen har gjennom Psychopatic også tatt full kontroll over all såkalt bandmerchandise, og produserer alt fra sokker og tegneseriehefter til energidrikker og brettspill selv, ikke gjennom lisensavtaler slik normen er i bransjen. Med over tredve ansatte, egen systue for band-t-skjorter og et nesten 1400 kvadratmeter stort varehus i Farmington Hills, Michigan. En artikkel i McClathy Tribune anslår et årlig overskudd på nærmere ti millioner dollar.

Juvelen i dette imperiets krone kan likevel sies å være The Gathering of the Juggalos. Festivalen har helt siden starten også booket artister utenfor gruppens eget imperium, gjerne kultband som kostymemetallerne GWAR, eller gangsterrap-pionerer som Geto Boys eller Ice T. Men det er ikke risikofritt å stille opp på scenen på plenen i den ellers søvnige småbyen Cave-in-rock. Utallige artister er blitt buet av scenen og dynket i fontener av Faygo.

Et skjult budskap. Kansas City-rapperen Tech N9ne, som tross sin skrekkfilmestetikk og tidvise hang til å posere i sminke og kostymer ikke er noen juggalo-artist, er en av de som har opptrådt på The Gathering flest ganger. Han skal tilbake på hovedscenen i august, og forteller villig Morgenbladet om det han karakteriserer som en potensielt voldsom opplevelse.

– Første gang jeg var der var i 2004. Publikum kastet flasker med Faygo på oss gjennom hele konserten. Men vi vant dem over i det øyeblikket backup-rapperen min fanget en tolitersflaske midt i luften, for så å drikke hele på styrten. Etter det var vi «godkjent». Men det er klart, jeg har hørt skrekkhistorier om andre artister som er blitt buet av scenen. På den andre siden; blir du først godkjent av det publikummet er de ekstremt lojale, da er du «familie». Overalt hvor jeg spiller, dukker det opp juggalos, selv i Amsterdam og København!

– Hva er ditt inntrykk av Insane Clown Posse som personer, du har vel møtt dem en del ganger?

– Mange liker å fremstille Insane Clown Posse som mindre intelligente, spesielt etter hele denne Saturday Night Live-episoden. Men jeg tar av meg hatten for det Joe og Joe har skapt, og den sinnssyke fanbasen de har. Spesielt med jokerkortene og det der, de har virkelig skapt noe helt unikt, sin egen verden, sier Tech N9ne.

«Saturday Night Live-episoden» han refererer til er en parodi på Insane Clown Posse-låta Miracles i sketsjform, som siden sist desember har vokst seg til en farsott på internett, og førte til en mainstream-eksponering gruppen ikke har sett siden årtusenskiftet. Originalen er i seg selv en låt hvis ufrivillige komikk kan sies å overgå parodien, med tekstlinjer som «Magnets – how do they work?». Også blodfan Terje Rindal ser komikken i to karer i klovnesminke som lar seg barnslig forundre over giraffer og nekter å la vitenskapsmenn forklare vekk magien ved hvordan magneter funker.

– Det er isolert sett en helt merkelig låt. Men ICP har alltid dreid seg om fantasiverdener. Og det er et budskap der, som er skjult. I det tilfellet dreier det seg om at … livet er fantastisk, rett og slett. Det går på følelser, mer enn en ordboksdefinisjon av hva et mirakel er. Hvis du tar ti sanger av Insane Clown Posse, vil 90 prosent av dem dreie seg om voldtekt, sex, drap. Men det er dypere, og de har alltid hatt låter som avslører budskapet bak. Det dreier seg om å snakke med mottageren på en måte som de forstår. De henvender seg til personer som er slik de selv en gang var, ikke sant: white trash, fattige, kriminelle, de som aldri har fullført skolegangen. De sier selv at de bare er budbringere. Litt som Jesus.

– Men hva er egentlig budskapet?

– For meg kan budskapet oppsummeres så enkelt som «vær en bedre person».

Dedikert til sommerfuglen. Joseph Bruces selvbiografi Behind The Paint fra 2003 inneholder foruten den vanlige historien om en oppvekst preget av dyp fattigdom og forskjellige typer overgrep av en tyrannisk stefar, også en sår liten barndomshistorie som kan sies å støtte Rindals oppsummering av budskapet.

En liten nøkkelfortelling om du vil. Da Joseph var fire, fanget han og hans to år eldre bror den vakreste sommerfuglen de noensinne hadde sett, og la den i en glasskrukke. De gjorde seg flid med å lage ekstra pustehull til sommerfuglen, satte den på nattbordet og sovnet lykkelig inn til lyden av vingeslag mot krukken. Morgenen etter var selvsagt sommerfuglen død, og brødrene ble grepet av en voldsom anger. Der og da, etter først å ha gitt sommerfuglen en verdig og seremoniell begravelse, lovte de hverandre at de en dag skulle komme til himmelen, for å si unnskyld til sommerfuglen ansikt til ansikt.

Et løfte Joseph har levd etter helt siden den gang. Og på hvert eneste album i Dark Carnival-serien, som altså til syvende og sist dreier seg om veien til himmelen, står det derfor på baksiden: «Dedicated to the butterfly». Selv morderklovnen gråter altså bak masken.

mb@morgenbladet.no