På hemmelig sted i USA står selveste faddermaskinen for internett, hvor adressene til alle hjemmesidene er lagret. Riktignok kan ikke George W. Bush dele ut domenenavn etter dagsformen. Organisasjonen Icann (Internett Corporation for Assigned Names and Numbers) har det formelle ansvaret. Men det er et velkjent faktum at amerikanske myndigheter likevel blander seg inn og øver betydelig innflytelse over viktige avgjørelser knyttet til nettets form og utvikling. Internett spiller også en viktig rolle i landets overvåkningssystem.

Til neste år går Icanns kontrakt ut, og det har vært forventet at USA ville overdra organisasjonens funksjoner til et mer internasjonalt organ. Nå har de imidlertid ombestemt seg, og går i klinsj med resten av verden under FNs toppmøte om informasjonssamfunnet i Tunis i november.

EUs forslag. Motstanden mot USAs fortsatte kontroll kommer i hovedsak fra to grupper. Den ene består av totalitære regimer som Iran, Cuba og Kina, som ønsker å øke mulighetene til politisk styring over nettet. Deres forslag er at Den internasjonale teleunionen (ITU) i FN får ansvaret.

Den andre gruppen er ledet av EU, og ønsker en løsning der et nytt internasjonalt organ à la OECD overtar Icanns oppgaver, hvor det legges klare begrensninger på medlemsstatenes muligheter til å øve innflytelse. Ettersom både USA og EU er ufravikelige på at internett skal være friest mulig, er det sannsynligvis EUs løsning som vinner frem dersom USA kan presses til å gi fra seg kontrollen. Men det er det langt fra sikkert at de gjør.

Taktikk. Norge støtter EUs posisjon i forhandlingene, opplyses det fra Utenriksdepartementet. Avdelingsdirektør Petter Wille presiserer at de ønsker en multilateral løsning, og at de vil kjempe for å få en formulering om informasjonsfrihet inn i sluttdokumentet:

– Men vi har ikke tatt åpent stilling til hva slags organ som skal overta ansvaret etter Icann, dette bør drøftes i et eget forum.

En av Norges fremste eksperter på feltet, direktør i Post- og teletilsynet Willy Jensen, forteller at USA allerede beskylder EU – og dermed Norge – for å være på lag med de totalitære regimene:

– Det er svært mye taktikkeri her. EU og Norges hovedpoeng er at det ikke skal være det amerikanske handelsdepartementet som styrer, men et multilateralt organ. På den annen side ønsker vi en ordning med mindre muligheter til politisk styring enn det for eksempel Iran ønsker. Problemet er at land som Iran har samme retorikk som oss.

Dette bruker amerikanerne som et påskudd til å argumentere for at bare USA kan sikre nettets fortsatte frihet.

Men hva skjer om man ikke finner en løsning i Tunis? Vil store totalitære land som Kina og Russland begynne å bygge sine egne internett? Jensen tviler:

– Dette er den store trusselen. Men personlig tror jeg ikke så vil skje. Andre land kan selvfølgelig lage konkurrerende systemer, men hvis disse ikke kan kommunisere med det gamle forsvinner mye av vitsen. Da har du jo ikke global kommunikasjon likevel, og der ligger jo hele kraften i nettet.

Mistanker. Mye av den internasjonale debatten i forkant av Tunis-møtet handler om USAs evne til å være en nøytral internettvert. Tidsskriftet Economist tar klart standpunkt for videreføring av status quo, og fremfører to argumenter: For det første har USA så langt ikke blandet seg inn politisk. For det andre er Den internasjonale teleunionen i FN en håpløs mastodont (som tidligere var mot internett, og som dessuten er under innflytelse av statlige teleselskaper som er i konkurranse med internett), hevder tidsskriftet.

Til det første innvender kritikerne at det er sterke mistanker om at USA bruker politisk innflytelse, og at bare mistanken om at dette skjer rettferdiggjør et nytt system. Når det gjelder spørsmålet om FNs teleorganisasjon, vises det til at det finnes mange andre alternativer enn å legge oppsynet dit.

Det forventes at toppmøtet i Tunis vil ende med etableringen av et forum som skal diskutere videre, og forhåpentligvis løse opp i slike floker. Fristen er 2006 da Icanns kontrakt med amerikanske myndigheter går ut.

Sensur. Inntil da kan det være nyttig å minne om at de totalitære landene ikke er avhengige av å få sin vilje gjennom for å bedrive internettsensur. Sensurering foregår allerede i stor skala – også vertslandet for FN-toppmøtet, Tunis, anklages for det.

Like urovekkende, sett fra et informasjonsfrihetssynspunkt, er at store nettaktører har begynt å rette seg etter preferanser fra myndighetene i de totalitære landene. Spesielt skjer dette i Kina, der fortjenestemulighetene er store. Både Google, Yahoo og Microsoft har fått kritikk for å legge til rette for overvåkningstjenestens ønsker om filtrering og begrensning av søkemotorer.

Men det kanskje groveste eksemplet ble servert av Yahoo, som ifølge New York Times avslørte identiteten til en kinesisk journalist da myndighetene ringte. Journalisten Shi Tao hadde brukt sin yahoo-e-postadresse til å lekke et informasjonsbrev avisen hans mottok hvor det het at markeringen av 15-årsdagen for Tianmen-massakren måtte nedtones. Han ble dømt til ti års fengsel.

En boikottaksjon mot Yahoo er i gang på booyahoo.blogspot.com.