De deler ikke Odd Nerdrums sans for flagrende gevanter, men ellers er det ikke stort som skiller dem fra kongen av kitsch: Retrogardistene snakker varmt om talentet, inspirasjonen og de gamle mestere, og avfeier modernismen som en historisk parentes. Bundne former foretrekkes fremfor frie vers, sentrallyrikk fremfor språkkritikk, og bokbindingen må gjerne – iallfall om man skal dømme etter pamfletten Om retrogardism fra 1995 – utføres etter gammel sedvane: Den som ønsker å nærme seg det retrogardistiske univers, gjør klokt i å væpne seg med ett stykk nyslipt papirkniv.

Heldigvis er Håkan Sandell og Ronny Spaans – retrogardismens hardtarbeidende Oslo-fraksjon – fullt klar over at de enkelt lar seg karikere. Men hvorfor er det slik? Hvorfor humrer vi i skjegget hver gang det dukker opp en tradisjonalist på poesiscenen, mens alskens selvhøytidelig "avantgardisme" får passere uhindret gjennom landets forlags- og avisredaksjoner?

– Det er akkurat dét spørsmålet vi stiller oss, sier Spaans.

– Norsk poesi domineres av en subkultur. Modernismen er ikke lenger norm-brytende, den er selv blitt en norm. For å få utgitt poesi ved norske forlag i dag, må man enten skrive prosadikt eller frie vers – alt annet er tabu.

Historisk utsyn. Retrogarde, retrogardisme – begrepet har røtter tilbake til sammenslutningen Neue Slowenische Kunst (NSK), som blant annet omfattet industrirock-bandet Laibach (noen som husker dem?). Den skandinaviske falanksen begynte å ta form omkring 1995, da Sandell og Clemens Altgård – svirebrødre fra det tidlige 90-tallets "Malmö-liga", som også har forstret poet og filmmaker Lukas Moodyson – publiserte nevnte Om retrogardism.

Ti år senere har retrogarden fem tidsskriftårganger og tre antologier på nakken, dertil driver de kafeen og galleriet Frie Kunster i St. Olavsgate i Oslo. Kanskje kommer det endelige gjennombruddet med jubileumsantologien Urblå natt, som nå er på markedet: Her finnes dikt av retrogardister fra Sverige, Norge, Danmark, Polen, Belgia og USA, samt to polemiske utbrudd mot yndlingsrivalen – den såkalte "språkmaterialismen".

– En fellesnevner for oss retrogardister er interessen for førmoderne billedkunst og litteratur. En fornyelse av poesien må ta utgangspunkt i tradisjonen, sier Sandell.

– I motsetning til språkmaterialistene har vi et historisk utsyn som når lenger tilbake enn til 1960-tallet. Kvalitet oppnås bare om man våger å sammenligne egen kunst med tidligere tiders uttrykk.

Det er de skandinaviske avartene av den amerikanske language-poesien Sandell her sparker på skinneleggen. Ifølge retrogarden har denne poesien – som gjerne omtales som "formeksperimentell" og "cerebral" – nærmest oppnådd en hegemonisk posisjon: Språkmaterialistene regjerer i de svenske tidsskriftene Lyrikvännen og OEI, og har minst én fot innenfor norske Vagant, LUJ, Ratatosk og Grønn Kylling.

– Vi har et positivt syn på språk. Språkmaterialistene betrakter språket som noe før-programmert, giftig, manipulativt. De synes mest opptatt av å problematisere språkets evne til å kommunisere, sier Spaans.

Sandell mener at språkpoetene rett og slett har et "paranoid verdensbilde":

– Det er nesten så man må spørre seg: Hvis de har et så negativt syn på språket, hvorfor vil de i det hele tatt være poeter?

Fortryllende form. Denne stammekrigen er inntil videre blitt utkjempet med størst glød i nabolandet. Det toppet seg da tradisjonalisten Boel Schenlær ble fratatt redaktørvervet i Lyrikvännen, og de unge språkpoetene Anna Hallström og Jenny Tunedal tok over. Siden har Schenlær og hennes posse startet sitt eget tidsskrift, med en tittel som ubetinget peker nese til språkmaterialistene: PS er konsonantene OEI bevisst har utelatt fra ordet POESI.

I likhet med tidligere norske modernismedebatter handler også denne om frie vers. Retrogardistene mener at det versemålet som var godt nok for Shakespeare, også er godt nok for dem. Refleksjoner over språkets vesen kan man – som litteraturkritikeren Johan Lundberg uttrykker det i forordet til Urblå natt – med lett hjerte "overlate til fagfilosofer og hjerneforskere".

– Man får ofte høre at metrikken – verselæren – er et fengsel. Det er en myte: Shakespeare baserte seg på retoriske formler han hadde lært på latinskolen. Det hindret ham ikke fra å heve dramatikken til nye kunstneriske høyder, uttaler Sandell.

– Metrikken er selvsagt ikke noe mål i seg selv – men den er blant de nyttigste hjelpemidlene fra den poetiske tradisjonen. Og den utelukker ikke det overraskende og fortryllende.

– En poet som Olav H. Hauge hadde forstått dette, skyter Spaans inn. – I dagbøkene påpeker han at dikt som skanderes likt, kan ha helt ulik tone. Og det er sant: Ett og samme versemål kan lyde svært forskjellig.

De fleste diktene i Urblå natt er lange, episke og rytmiske. Selv bidrar Spaans med et stykke barokkpoesi om noe så verdslig som en kondomsprekk – hvor prevensjonsmiddelet for anledningen besynges som "elsk-kokongen".

– Mye av den norske poesien er fryktelig humørløs. De nøkternt registrerende kortdiktene dominerer, sukker Spaans.

– Som Ingunn Økland i Aftenposten har konstatert: Stein Mehren hylles for tiden alle vegne, men ingen ville ha funnet på å lete etter en ny Mehren.

– Kortdiktet er en veldig lett sjanger, mener Sandell.

– Alle kan lære seg å skrive gjennomsnittlig gode haiku-dikt. Og hvordan kan noen tro, i et så kunnskapsbasert samfunn som vårt, at sannheten kommer som et dikt på tre linjer?

Mot, mot og mot. Samme hvor mye de forakter motens luner, kan ikke retrogardistene underslå at modernismekritikk er dish of the day. I Danmark har Anne Borup og hennes kolleger ved Syddansk Universitet startet demonteringen av "modernismekonstruksjonen", og selv Horace Engdahl – som hvert år deler ut Nobels litteraturpris på vegne av Svenska Akademien – hevdet i fjor at "modernismen er en maskin som går på tomgang".

Spørsmålet er om ikke også språkmaterialistene har tatt denne kritikken inn over seg. Hvor mange poeter finnes det egentlig som betrakter seg selv som en "avantgarde", og som lever etter maksimen "make it new"?

– Vi har kanskje overtatt en del av argumentasjonen fra modernismeoppgjøret innen akademia. Men foreløpig har det ikke fått noen betydning for norske forfatternes poetiske praksis, hevder Spaans.

– Vi befinner oss fortsatt trygt innenfor det modernistiske paradigmet. Det sørgelige er at modernismen har forfalt til stil: I sin tid var den anti-borgerlig og revolusjonær. I dag er modernismen selv en del av institusjonen.

Retrogardistene er opptatt av muntlighet, og at versemålet skal oppfattes som musikk, ikke som matematikk. Interessen for opplesningssituasjonen deler de – skulle man tro – med språkmaterialistene. Likevel har Spaans og Sandell lite til overs for den lydelige og visuelle poesien som praktiseres av forfattere som Vemund Solheim Ådland, Marte Huke, Ingrid Storholmen og Gunnar Wærness:

– Disse poetene skriver ut fra en forestilling om at lydene er meningsbærende. Det er en gammel påstand – den stammer fra Platon og ble tatt opp under barokken, før den siden ble fremtredende i mellomkrigstiden og sist på 60-tallet. Nå gjentas den for femte gang, sier Sandell.

– At språklydene har egenverdi, er greitt. Men det kan ikke være noe mål å isolere dem fra poesien for øvrig. En poet skal kunne holde fem-seks baller i luften samtidig – ikke velge seg én av dem.

– Vi er heller ikke spesielt begeistret for slampoesi, sier Spaans.

– For all del: Poesien må kommunisere. Men selv om slampoesien kan høres bra ut der og da, fungerer den sjelden på arket. Du kan si det slik: Om det finnes en mainstream innen poesien i dag, består den dels av språkmaterialisme, dels av slampoesi.

Ja til Marilyn. Enda retrogardistene mener at poesien hører hjemme i mørke kjellere – "den skal måtte oppsøkes", insisterer Sandell – har de faktisk et folkelig alibi: Både Spaans og Sandell er opptatt av sanglyrikk, og da særlig rapp.

– Jeg anmeldte i sin tid den første platen til Petter [svensk rappartist, red.anm.] i tidsskriftet Aorta, sier Sandell.

– Det morsomme er at rappen for en stor del består av knittelvers, rimede parvers med fire taker. Det er den gamle folkediktningens versemål i Nord-Europa. Dette er vi opptatt av: Å oppspore metriske elementer i de kunstformene som folk flest har et forhold til. Vi trenger å øke bevisstheten om denne poetiske fellesarven, ikke bryte den ned.

– Du skriver i den nye antologiens etterord at dere har vurdert å bygge opp "hele grunnforråd av […] standardiserte innslag, grunnet på metrisk tilrettelagte byggesteiner". Hva betyr det?

– Vi tenkte å lage et slags oppslagsverk for poeter, etter modell av de gamle dikterskolene. En ny versjon av Den yngre edda, om du vil – en håndbok i diktekunst, med metaforer, rim, synonymer og så videre. Poenget er å utvikle et symbolspråk og en metrikk alle skal kunne dele.

– Det aner oss at ville ha blitt mye bibelsk, og mye gresk?

– Ikke utelukkende. En retrogardistisk ikonografi inkluderer selvsagt Bibelen og gresk mytologi, men også en moderne mytologisk skikkelse som – ja, la oss si: Marilyn Monroe.

NY BOK
Urblå natt
Antologi med bidrag av bl.a. Håkan Sandell, Ronny Spaans, Annika B. Myhr, Eirik Lodén. 104 sider. Carl Forsbergs Bokförlag. 2005