I sum representerer tankene et massivt brudd med den realistiske og isolasjonistiske skolen som har rådet i det republikanske partiet så lenge. Neokonservative er blitt beskrevet som "Wilsonianske" i sitt sinnelag, etter den demokratiske president Woodrow Wilsons internasjonale idealisme og tanker om å spre demokrati og frihet gjennom verden. Samtidig skiller de seg klart fra Wilson ved å avvise internasjonale organisasjoner som ineffektive snakkeklubber som gir diktaturer en talerstol. Den paleokonservative reaksjonen kom sent, men til gjengjeld buldrende. Fremst i rekken står den konservative populisten Pat Buchanan, som med sitt nasjonalistiske og isolasjonistiske utgangspunkt har en brodd mot både frihandel og en aktivistisk utenrikspolitikk. "Who's war is it anyways?" er spørsmålet, og svaret er alltid "the neocons".

De neokonservative kombinerer liberal idealistisk utenrikspolitikk med konservativ militær slagkraft. Er det god konservatisme? En konservativ utenrikspolitikk blir først forståelig i en nasjonal setting og kontekst. I norsk konservatisme har tanken om internasjonalt samarbeid for å binde stormaktene alltid stått sterkt, fra C. J. Hambro til dagens glødende EU-støtte. Spørsmålet må derfor stilles på en annen måte.

Selv var jeg tilhenger av Bushs krig i Irak, men under forutsetning av et mandat fra FN. Det er ikke i utgangspunktet "ukonservativt" å være villige til å ta i bruk militærmakt, men som konservativ må man alltid innse at virkemidler og mål ikke kan skilles fra hverandre. Målet rettferdiggjør rett og slett ikke virkemidlet. Krigen i Irak har fjernet en av verdens verste diktatorer, men også risikert å gjøre sterk skade på den lille konturen som finnes av en internasjonal rettsorden. En eventuell konservativ kritikk må heller gå langs to andre linjer. For det første må prosess og mål ses i sammenheng. FN gir, som mange har påpekt, ikke legitimitet til en krig eller invasjon per se – men et slikt syn forutsetter at man kan gi et mål legitimitet i en egen moralsk sfære som nærmest er fjernet fra virkeligheten, at mål kan være riktige, uavhengig av deres praktiske konsekvenser og hvordan man skal oppnå dem. Men i FN, som i nasjonale demokratier, må ofte mål underordnes prosess – og dette er selve kjernen i systemet som skaper internasjonal fred og stabilitet. I enkelte tilfeller kan det kanskje være riktig å gå utenom FN, men hvis dette skjer for ofte, undermineres organisasjonen.

For det andre bør tanken om nasjonsbygging i det minste vekke mistenksomhet i konservative kretser. Ved å fjerne Saddam Husseins maktapparat fjernet man en av verdens verste tyranner og diktatorer, men man fjernet også det eneste kontrollerende maktapparatet som fantes i et land som er splittet langs både etniske og religiøse skillelinjer. Hvis nasjoner, som konservative hevder, bygges gjennom århundrer av skikker, tradisjoner og historie som sakte, men sikkert vokser frem og korrigerer og endrer hverandre, sier det seg selv at det er en monumental – ja kanskje umulig – oppgave å bygge et nasjonalt demokrati fra grunnen av, særlig når det skal innføres utenfra. Noe av den sterkeste kritikken mot de neokonservative har da også kommet fra konservative som mener at planene for gjenoppbyggingen av Irak har vært feilslåtte, i verste fall ikke-eksisterende.

"Vi har sluttet fred med velferdsstaten," sier Bill Kristol, redaktør av Weekly Standard og sønn av Irving Kristol. Fra den libertarianske høyresiden beskyldes de neokonservative for å være "big government conservatives". De beskyldes for å svikte Reagan-revolusjonen, og kjernen i den konservative agendaen – mindre stat. De offentlige utgiftene har eksplodert under W. Bush, og budsjettunderskuddet vokser time for time. Den libertarianske høyresiden har en klar agenda for lavere skatter og mindre stat. De er i krig ikke bare med velferdsstaten, men med staten.

I kjølvannet av orkanen Katrina vises skillelinjene klart. Bush har lovet å bygge opp regionen "koste hva det koste vil", men møtt kraftig motbør hos økonomisk konservative. Fra den konservative høyresiden er innfallsvinkelen en litt annen. De deler noe av den libertarianske høyresidens økonomiske filosofi, men har først og fremst angrepet velferdsstaten fordi den bryter ned tradisjonell samfunnsmoral gjennom å svekke frivillige fellesskap og oppmuntre til lediggang og umoral. Løsningen fra konservative kretser har stort sett vært å kutte i velferdstilbud, å redusere velferdsstaten. De neokonservative har et annet svar: Behold staten stor, men gjør løsningene konservative. Den neokonservative agendaen vises klart og tydelig i Bushs politikk for "faith-based initiatives". Liberale velferdsordninger skal erstattes med konservative velferdsordninger, offentlig byråkrati skal erstattes med frivillige organisasjoner. Tidligere ville Republikanerne legge ned det føderale utdanningsdepartementet og overføre ansvaret til statene og lokalmiljøene. Bush har økt utdanningsbudsjettet dramatisk, men også innført flere tester og kontroller.

Velferdsdebatten i USA virker fremmed i norsk sammenheng, velsignet som vi er med et sosialdemokrati som følger oss fra vugge til grav. Den nymoralistiske holdningen som står så sterkt på deler av den amerikanske høyresiden, passer dårlig overens med våre tanker om fellesskapets ansvar for å hjelpe dem som trenger det mest. Allikevel er deler av innsikten verdt å ta vare på. Et sted mellom den amerikanske tanken om at mennesker selv har ansvaret for sin fattigdom, og den europeiske tanken om at alt skyldes arv og miljø, ligger en gyllen middelvei. Også våre velferdsinstitusjoner formidler verdier og holdninger. Som professor Kjetil Storesletten ved Universitetet i Oslo flere ganger har påpekt, er det grunn til å tro at den sosialdemokratiske velferdsstaten på sikt endrer for eksempel holdningen til arbeid. Hvis velferdssystemene våre formidler gale verdier, kan de i verste fall ende opp med å gjøre like mye skade som godt.

Selve skillelinjen i amerikansk politikk – liberal versus konservativ – fanges dårlig opp i europeisk politisk debatt. I USA står kampen mellom en verdirelativistisk og tolerant venstreside som ønsker en større velferdsstat, og en tradisjonell – av og til reaksjonær – høyreside som ønsker en mindre stat, men like fullt har hatt en slags skepsis mot det nihilistiske markedet. De neokonservatives omfavnelse av det flerkulturelle samfunnet, frihandel og økt innvandring er viktige innspill også i europeisk sammenheng. Forakten for internasjonale institusjoner, og elementene av nymoralisme er det ikke.

Gjennom sin påvirkning er de tidligere marxistene ironisk nok selv med på å diskredittere marxismens ensidige fokus på økonomiske og materialistiske forklaringsmodeller. Den innflytelsesrike liberale teoretikeren Friedrich Hayek skrev om "the power of ideas". Og først og fremst forteller de neokonservative om ideenes makt.

litteratur

Chilton Willamson Jr.: The Conservative Bookshelf. Cidadel Press Books, 2004.
E. H. H. Green: Ideologies of Conservatism. Oxford University Press, 2002.
Roger Scruton: The Meaning of Conservatism. St. Augustine's Press, 2002.
Irving Kristol: Neoconservatism: The autobiography of an idea. Free Press, 1995.
Irwin Steltzer (red.): The Neoconservative Reader.
www.weeklystandard.com
En lengre versjon av artikkelen står på trykk i tidsskriftet Minerva 4–2005, i salg fra neste uke.