Mens vi venter på en større retrospektiv utstilling – en del av oss venter faktisk på et eget museum til mannen, og jeg er helt overbevist om at det kommer til å bli en realitet før eller senere (trolig langt senere, tenk bare på hvor lang tid det tok med Munch) – så kommer det enda et dryss bilder fra 80-tallet. Serigrafier – strengt holdt i svart, grått og rosa, fragmenter av en lengre tegneserie. Og igjen gripes man av denne akutte følelsen som har forfulgt dette arbeidet som en skygge inn i vår samtid: De 25 årene som er gått siden bildene ble til, bekrefter så ettertrykkelig deres gyldighet her og nå. Som om de var blitt laget akkurat for disse dagene. For den gangen de ble til hadde vi tross alt apokalypsen på avstand, eller i alle fall trodde vi det. Nå sitter vi med den i fanget og venter paralysert på at den skal eksplodere i trynet på oss – og det gjør den hele tiden.

Svimmel. Og likevel tilhører det som nå stilles ut på Briskeby ikke det mest svartsynte av produksjonen. De uendelige landskapene av identiske figurer man øyeblikkelig forbinder med navnet Pushwagner er nesten helt fraværende – eller i alle fall ikke til stede i alle bildene. Det er, som tittelen også gjør klart, en dag i en families liv som illustreres, fra far tar bilen til jobben til barnet legges og foreldrene synker sammen foran en enorm tv-skjerm. En endeløs opprettholdelse av en situasjon som – understreket av den begrensede fargeskalaen – virker hjerteskjærende meningsløs.

Nesten som ... ja, nesten som det liv de fleste av oss tviholder på å leve. Man kan ikke unngå det eksistensielle svarte hullet som åpner seg for ens indre blikk. Til og med noe så hverdagslig som moren som våker over det sovende barnet dirrer av en latent galskap som hele tiden truer med å bryte ut, fullstendig og knusende. Men så fylles også her fjernsynsskjermen gradvis med stadig mer kompliserte scener som truer med å sprenge seg vei inn i rommet med tv-sofaen der foreldrene sitter og døser.

Man blir litt svimmel av å se årstallet 1980 i margen – en tid før noen ennå hadde uttalt ordet "infotainment", men slik er det. Også den forrige utstillingen jeg så med Pushwagner for et par år siden, bygget utelukkende på arbeider fra 80-tallet. Og også den gangen kjente jeg at jeg var på nippet til å miste forstanden hvis jeg ble stående for lenge foran et bilde. Men stort sett er årstallet slett ikke avgjørende, for i denne verden som bærer sin egen undergang så tett inntil seg, er ikke et tiår så spesielt mye å feste seg ved. Dette kunstnerskapets relevans er udiskutabelt, uansett hvilket tidsrom det plasseres i. Men dette får en til å grøsse litt ekstra når man forsøker å lokalisere denne verden såpass langt tilbake – 1980: var det faktisk så ille allerede den gangen? De av oss som er gamle nok, vet egentlig svaret, selv om vi vegrer oss for det.

Legendarisk. Det har alltid ligget en slags logikk i at navnet Pushwagner – som visstnok i grunnen var et ordspill med trillevogner – ender med Wagner, gesamtkunstverkets stormannsgale øversteprest. Samme grandiose storslagenhet. Samme uoverskuelige landskap der man aldri kan være sikker på hvor selve verket slutter, eller om det egentlig gjør det. Like logisk er det at navnet begynner med Push – i betydningen masete – for i stor grad, kanskje i alt det vesentlige, bygger kunstnerskapet på en idé om gjentagelse, og om noe, så har han insistert på sin visjon – er man en gang blitt eksponert for dette arbeidet, glemmer man det ikke. Allerede på 1900-tallet var han legendarisk. I verden etter 11. september 2001 er han hinsides ikonisk og sannsynligvis landets viktigste kunstner. Det gjenstår å se om han rekker å få et museum innen sivilisasjonen slik vi kjenner den, bryter sammen. Med faktorer som Oslo kommune og al-Qaida er oddsen for det i grunnen ganske dårlige.

Tommy Olsson

Billedkunst
Pushwagner
DADADATA – En dag i familien Manns liv
Galleri Briskeby. Varer frem til 12. mars.