Hege Storhaug har gjort en betydelig innsats for å sette problemer knyttet til innvandring og integrering på den politiske dagsorden. Med brask og bram har hun stukket hodet frem og aldri unnveket de mest ømtålige spørsmål. At hun har maktet å stå oppreist gjennom stormene, kan synes å være et aldri så lite mirakel.

Selv ble jeg først oppmerksom på Hege Storhaug i 1993 da hun skrev en tosiders artikkel i Dagbladet om "Sima", den første norske jenta som (senere) fikk sitt tvangsekteskap annullert. Det hører med til historien at boken om Sima, forfattet av Nazir Karim, ble slaktet i Antirasistisk Senters tidsskrift Samora som oppspinn og løgn – dette så sent som 1997. Hege Storhaug var forut for sin tid, og har betalt prisen for det.

Manifest. Det går en rak linje gjennom Storhaugs forfatterskap. Men størst av alt er friheten er hennes fjerde bok, og den kan ses som et manifest som befatter seg med nær sagt alle sider av integreringsproblematikken. Storhaug skriver selv i bokens etterord at hun under arbeidet ble "overrasket over å erkjenne hvordan kvinnetemaet antakelig er helt avgjørende i den ideologiske kampen om Europas fremtid. Likeledes ble jeg fascinert av å lese hvordan den ene eksperten etter den andre viste hvor sentralt kvinnesynet er for islams historiske tilbakegang, stagnasjonen i dagens muslimske verden og utviklingen av europeiske enklaver dominert av sosiale problemer. Og jeg erkjente hvor skjøre de europeiske demokratiene er grunnet nettopp det som er deres grunnleggende kjennetegn: åpenhet, tillit og frihet."

Knyttneve. Boken er oversiktlig og lett å orientere seg i, og Storhaug skriver et klart og tydelig norsk – og er tidvis en drivende god forteller. Hun gjør bruk av ulike typer materiale: empiriske case stories flettes sammen med statistikk, domsavsigelser, sekundærkilder, intervjuer med politikere og andre i inn- og utland, henvisninger til forskere m.m. Boken er et knyttneveslag mot en forfeilet integreringspolitikk, og Storhaug belegger at dette rammer samtlige nord- og vesteuropeiske land. Men hensikten er ikke å bibringe desperasjon, men derimot å mane til innsats og handling for et verdigere liv, et bedre liv, for alle borgere av velferdsstaten.

Det er praktisk talt umulig her å yte Storhaug rettferdighet ved å formidle det vell av interessante problemstillinger hun tar opp. Det er ikke tvil om at hun besitter omfattende kunnskap, og hun har nedlagt et imponerende arbeid også for å fremlegge konkrete forslag om hva som må gjøres for å sikre en bærekraftig innvandring i pakt med fellesskapets interesser.

Om fellesskapet skriver hun:

Vi kan ikke forvente eller ha som mål at alle nye borgere i Norge skal integreres i folkefellesskapet rundt sentrale verdier. Men målet må være at folk flest blir en del av fellesskapet – særlig for å hindre at kulturelt baserte negative maktstrukturer får bre om seg og kue dem som ikke har makt i disse systemene, og også for å unngå sosial og politisk splid mellom brede lag av befolkningen. Det handler således om kvantum. Jo flere som står utenfor fellesskapet, desto mer rokkes forutsetningene for å videreføre en nasjonalstat som sikrer borgernes rettigheter. Jo flere som ikke samles om en noenlunde felles kultur, særlig den verdimessige basen, [...] desto flere vil falle utenfor de beskyttende strukturene. Ja, menneskerettighetene handler også om å gi kulturelle rettigheter, sik samene har fått, men i en demokratisk kontekst må kulturelle rettigheter alltid basere seg på at individets rettigheter har forrang.

Storhaug henger bjellen på katten når hun skriver at det utvilsomt er "ved verdienes skanse det store slaget om integreringen står". Hun advarer mot å la seg lure til å tro at eksempelvis utdannelse og arbeid er det samme som å være integrert i det norske samfunnet, og gir en rekke konkrete eksempler på dette. Kampen om integrering står særlig om fire grunnleggende verdier i det norske samfunnet: likeverd mellom alle mennesker, uansett sosial, religiøs og etnisk bakgrunn, og i dagens Norge også – uansett klan, stamme- og kastebakgrunn – likestilling mellom kjønnene; religiøs frihet; og ytringsfrihet.

Feige kritikere. Man kan være enig eller uenig med Storhaug, men hun kan ikke bagatelliseres; til det er hennes kunnskaper for omfattende og hennes kritiske evne for skarp. Jeg har gang på gang opplevd at hun søkes brakt til taushet ved at deltakere i debatter mobiliserer for at ingen skal stille opp hvis Storhaug blir med. Det er ikke vanskelig å forstå at mange kan bli så provosert av hennes tendens til overgeneralisering og ytterliggående standpunkter at de ønsker å utdefinere Storhaug som en ikke verdig meddebattant. Men jeg vil anbefale enhver, også disse, å lese Storhaugs bok og yte den konstruktiv kritikk. Storhaug har vært forut for sin tid før, og hun er det kanskje også nå – på en del punkter. Å bringe henne til taushet ved boikott er fåfengt – og også feigt.

Feil om islam.Selv ble jeg iblant mektig irritert over hennes fremstilling av islam og arabisk kultur. Storhaug tegner, i min vurdering, et ytterliggående og skjevt bilde som vil kunne skremme vannet av dem som ikke vet bedre. Storhaug "kjøper" fremstillingen av islam som en totalistisk verdensanskuelse og sharia som guddommelig, når det er nettopp slike fremstillinger de mange som arbeider for en humanistisk islam tar avstand fra. Hun essensialiserer islam, samtidig som hun noterer at det fins mangfold og variasjon blant muslimer. Hun bygger bl.a. på den meget anerkjente marokkanske forskeren, professor Fatima Mernissi, og gjør utstrakt bruk av henvisninger til dennes bok Beyond the Veil. La meg derfor sitere Mernissi fra selvsamme bok:

Paradoxically, and contrary to what is commonly assumed, Islam does not advance the thesis of women's inherent inferiority. Quite the contrary, it affirms the potential equality between the sexes. The existing inequality does not rest on an ideological or biological theory of women's inferiority, but is the outcome of specific social institutions designed to restrain her power: [...] The democratic glorification of the human individual regardless of sex, race or status, is the kernel of the Muslim message. (1975:xv-xvi)

Når Storhaug hevder at "nettopp den negative utviklingen innen islam er hovedårsaken til utvandringen fra den muslimske verden", velger jeg å tolke det som en inkurie. Storhaug må da vite at økonomiske og politiske forhold ikke lar seg redusere til "islam".

Stygg retorikk. I enhver faktabok vil det forekomme feil og mangler. Storhaug smører også tjukt på iblant. Den drapsdømte broren til Ghazala Khan ble ikke utvist fra Danmark. Familien valgte nettopp ikke en morder som kunne utvises – merkelig at ikke Storhaug har oppfattet det. Når det gjelder Anooshes tragiske historie, var jeg sakkyndig i retten, og der fremkom det ikke at barna fra de var "en håndfull år gamle" ble "tvunget til å mishandle sin egen mor" (s. 19). Når det gjelder diskusjonen omkring "sløret", sauser Storhaug det til ved å bruke begrepet om et utall ulike former for hodebekledning og tildekking med ulik mening. Større edruelighet ville ha styrket boken betraktelig.

Storhaug anvender dessuten et stygt retorisk knep når hun gjør et poeng av at de fleste i Norge assosierer Egypt med ferie, sol og varme, og så sjokkerer leserne ved å fortelle at 90 prosent av de egyptiske kvinnenene er kjønnslemlestet. Dette er grovt misvisende, og jeg kan ikke skjønne annet enn at Storhaug vet bedre. "Omskjæringen" i Egypt er nemlig et lite inngrep i forhold til det vi vanligvis forbinder med omskjæring.

Når det er sagt: Det går ingen vei utenom å ta Hege Storhaug og hennes bok inn over seg. Les den – til ergrelse, overraskelse, innsikt og engasjement.

SAKPROSA
Hege Storhaug
Men størst av alt er friheten
300 sider. Kagge Forlag. 2006