"Hvis vi setter hundre år som prøvestein, og spør hvor mye av dagens verk som fortsatt vil leve da, må vi svare at vi ikke bare er uenige om hvilken bok, men at vi mer enn tviler på at en slik bok finnes" skrev Virginia Woolf i 1925 – om engelske samtidsforfattere. Men det er omtrent den samme innledningen jeg får når jeg ber norske økonomer peke ut dagens Milton Friedman.

Åoverse samtiden. Men da Woolf avskrev sin samtid som tom for lysende forfatterstjerner, avskrev hun også James Joyces Ulysses som en "minneverdig katastrofe". Romanens status som modernistisk hovedverk ble det opp til litteraturhistorikerne å innvilge.

Da Friedman kom til Cambridge på 1950-tallet var det heller ingen som tok imot ham med den interesse en ny Keynes kunne fortjent. Han ble ikke engang invitert med på det prestisjetunge Secret Seminar. Siden det er så lett å overse samtiden, la oss lete grundigere.

Hva ser vi etter? Friedman sjokkerte fagfellene ved å vise hvordan politikere ikke lykkes i å kjøpe seg lavere ledighet enn "det naturlige nivået" ved hjelp av høyere inflasjon. De får bare akselererende prisstigning.

Friedmans politiske lærdom var først mindre stat og dernest flere automatiske regler der staten faktisk må styre (som i pengepolitikken). Budskapet ble formidlet gjennom bestselgende bøker, avisspalter og et eget tv-show.

Slik utfordret Friedman etterkrigstidens økonomiske gudfar, John Maynard Keynes. Og slik ble han selv gudfar til monetarismen, Thatcherepoken, Reaganomics, høyrebølgen, kort sagt: markedsliberalismens gjennomslag på 1980-tallet.

Vi etterlyser nå en banebrytende akademiker, som får innflytelse på akademisk debatt, offentlig ordskifte, politikk og ideologi.

Først får vi øye på Edward Prescott, og like ved siden av norske Finn Kydland. Forskningen deres har vist at politikernes forsøk på å sette fart i økonomien ved å overraske markedene, ikke fører frem – fordi markedet skjønner hva politikerne planlegger. Etter at sentralbanksjefer flest har fått seg et inflasjonsmål å styre renten etter, mottok Prescott og Kydland Nobelprisen i økonomi i 2004. Men de to har aldri slått gjennom i samfunnsdebatten og deres politiske innflytelse er diskutabel.

– Når det gjelder inflasjonsmål i pengepolitikken, vil jeg heller gi Lars Svensson æren for at det ble gjennomført. Det var han som bragte forskningen i akademia og sentralbankene sammen, sier Hilde Bjørnland, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.

Prescott og Kydland bryter heller ikke radikalt med Friedman. Konklusjonen er den samme: mindre stat og flere regler på de områdene der staten må styre. En ny Friedman bør være et alternativ til den gamle, slik Friedman var til Keynes. Det er vanskelig å få øye på noen tilsvarende størrelse som er mer markedsliberalistisk enn Friedman. Det betyr ikke at markedsliberalismen er på retrett. I praktisk politikk oppfordrer OECD i-landene og Verdensbanken u-landene til å fleksibilisere arbeidslivet. WTO-sekretariatet trygler medlemslandene om å åpne grensene. Men de har ingen ferske ledestjerner. Et unntak kan være velferdsstatsskeptikeren Hans-Werner Sinn i Tyskland, men han har ikke fått sitt internasjonale gjennombrudd.

Ny kurs altså. Flere peker på Paul Krugman. "I USA er det kanskje Paul Krugman som kommer nærmest", konkluderer e-posten fra Agnar Sandmo, som er forfatter av Samfunnsøkonomiens Idehistorie og professor ved Norges Handelshøyskole. Krugman har akademisk pondus og er en gjenganger når økonomer tipper Nobelpriskandidater. Som forsker har han utfordret teorier som lovet at friere handel ville flytte produksjonen dit den var mest effektiv. Krugman viste hvordan stordriftsfordeler gir forsprang til land med store hjemmemarkeder og/eller allerede etablert industri. Spalten hans i New York Times er blitt et fenomen, og et fyrtårn for Bush-kritikere. Som Friedman er han spissformulert på trykk. Ved raskt å bryte Washington-kutymen og skrive at Bush løy om skattekutt, har han selv fått det forspranget som teorien hans gir til etablerte industriland.

Men når han nevnes så tidlig i denne artikkelen, er det selvsagt fordi det er et "men":

– Krugman er en av 4-5-6 økonomer som har kommet med sentrale bidrag innen handelsøkonomi, sier NUPI-forsker Arne Melchior.

En av fem er ingen ledestjerne. Og sett at Demokratene stopper Bushs skattekutt, hva er Krugmans alternativ? Et lite paradoks her: Selv om Krugman fikk sitt akademiske ry med handelsøkonomi, skriver han nå mest i en nasjonal kontekst. Bush piskes først og fremst for samrøret mellom politikere og næringsliv, og for skattekutt til de rikeste. Når det gjelder handel, er ikke Krugman like rappkjeftet:

– Det tvetydige med Krugman, er at teorien hans kan trekkes i flere retninger. Den kan gi argumenter for proteksjonisme, men det er ikke noe forløsende der som sier hva man bør gjøre, sier Melchior.

Det viktigste. Bør ikke en ny Friedman ha mer å melde? Slik Keynes leverte en medisin mot massearbeidsløsheten under depresjonen, og Friedman ga en forklaring på hvorfor planøkonomien endte i den økonomiske krisen på 1970-tallet?

– For det store flertallet er jo ikke pengepolitikk i Vesten så sentralt, sier Kalle Moene, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo.

Så hva er viktig? Jeffrey Sachs står på shortlisten til Ådne Cappelen, forskningsdirektør i Statistisk sentralbyrå. Sachs' store sak er fattigdom, og han argumenterer for gevinster ved økt bistand. Sjeføkonom i DnB NOR, Øystein Dørum, peker på Nicholas Stern, som for tiden har fått mye oppmerksomhet etter å ha demonstrert kostnadene ved global oppvarming.

Selv peker Moene på Amartya Sen:

– Han har gjort at feltet fattigdom blir tatt seriøst innen økonomien.

Moene mener Sen ligner Friedman, i det at innflytelsen ligger mindre i konkret politikk, enn i endringen av tenkesett. Også organisasjoner som ikke deler Sens syn, har endret retorikken og legger mer vekt på fattigdom.

Journalisten får problemer. Sen skriver kloke populærvitenskapelige bøker. Som tenker går han klart utenpå konkurrenter som Sachs og Joseph Stiglitz i behandlingen av fattigdom og multikulturelle samfunn. Jeg er (troskyldig nok) sikker på at en verden hvor Sen var den nye Friedman, ville være en bedre verden. Såpass mye bedre at jeg tviler på at han kan inneha en like toneangivende posisjon. Det er dessuten ingen andre av dem jeg spør som nevner ham. Heller ikke i utviklingsdebatten setter han dagsorden på linje med Sachs og Joseph Stiglitz.

Men det er ikke hovedinnvendingen: Hvis man tenker på nasjonal økonomisk politikk, vil det være naturlig å peke på Sen i India, Krugman i USA og Sinn i Eurosonen. Så kunne man tenke seg at India med tiden ville importere Sinn, slik Thatcher importerte Friedman. Hvis man derimot tenker internasjonalt og tenker på flere saker på en gang – ikke bare bistand (Sachs), eller global oppvarming (Stern) – sitter jeg igjen med Joseph Stiglitz. Han tilfredsstiller de formelle kravene. Han har Nobelprisen i økonomi, og er aktiv samfunnsdebattant.

– Stiglitz kombinerer faglig og politisk tyngde. Slik sett nærmer han seg Friedman, mener Arne Melchior.

Stiglitz har studert hvorfor markedsøkonomien ikke gir de ventede vinn/vinn-situasjonene. Dette skjer, mener han, blant annet fordi den ene parten vet mer om varens kvaliteten enn den andre: Informasjonen er asymmetrisk. Slik utfordrer han Friedman. Dette, pluss handelsteorien han utviklet, ligger til grunn når han kritiserer Pengefondets liberaliseringspress i fattige land og WTOs regelverk, som han mener favoriserer industriland. Slik har han gitt "globaliseringskritikere" legitimitet. (Selv om han forsøker å distansere seg fra dem. Stiglitz' nirvana er ikke mer radikalt enn den nordiske velferdsstaten.) Med bøker som Fair Trade For All og Making Globalization Work gir han alternativer.

– Stiglitz er en aktiv debattant og Nobelprisvinner. Men han har ikke Friedmans innflytelse, mener Steinar Holden, professor ved UiO. Han tror ikke jeg vil finne noen ny Friedman i dag.

Tilbake til Woolf. Sett at etterspørselen etter guruer stimulerer tilbudet. "Heller ikke har noen generasjon hatt større behov enn vår for å sette pris på våre samtidige. Vi er skarpt avskåret fra våre forgjengere", fortsetter Woolf sitt essay. Og jeg tror at når vi ser tilbake på 2000-tallet, vil vi assosiere Stiglitz med en bølge av kritisk diskusjon av markedsliberalismen. En debatt som førte til at WTO-forhandlingene måtte døpes "Utviklingsrunden" for å få halte videre, at Verdensbanken og IMF måtte produsere rapporter om hvordan forslagene deres påvirker fattige, at OECD begynte å skrive at den nordiske flexicurity-modellen kunne levere like høy sysselsetting som den angloamerikanske frimarkedsmodellen.

Stiglitz har ennå ikke hatt politisk innflytelse av Friedman-format. Derimot er han en mann som både byråkratøkonomer, politikere, media og aktivistmiljøer refererer til. Det kan være et grunnlag for økende innflytelse i årene som kommer, men det bør også få hans fagfeller til å følge kritisk med på hvilke løsninger han tilbyr.