Det finnes en del kunstnerinitierte prosjekter der ute som i fullt alvor strever etter å gravitere mot noe annet. Prosjekter som helt ser bort fra den kunstneriske konteksten fordi de sikter etter noe større, og som både krever og får mer oppmerksomhet enn det som kan anses som vanlig. Henrik Plachts arbeid for å etablere kunstakademiet i Ramallah er et av dem. Morten Traaviks missekonkurranse for landmineofre er et annet. Hederlige tiltak som jeg ikke kan annet enn å føle grenseløs respekt for. Nettopp som jeg sitter og skriver dette, driver garantert noen og krangler om Miss Landmine på en eller annen blogg et sted, men jeg tenkte jeg skulle styre unna den etiske diskusjonen her, siden det uansett bare er et spørsmål om forskjellige definisjoner og oppfatninger. Kort sagt, for noen vil kvinneundertrykkelsen manifestere seg i nær sagt alle sammenhenger der en kvinne inngår og ikke inngår. Og for noen er det veldig viktig å kverulere med disse menneskene. Ikke for meg.

"Kunstprosjekt." Men det betyr ikke at jeg ikke har lyst til å knurre aldri så lite om noe helt annet; det var en god del åpningstaler som innledet denne seansen på Lepramuseet. De var forbilledlig korte og to the point, men så var det at den siste taleren var rimelig off point idet talen plutselig eskalerte ut i en drømmeaktig fabulering rundt Edvard Grieg (!), og før det hadde vedkommende brukt ordet "kunstprosjekt" i hver eneste setning. I noen setninger hadde han klart å presse inn ordet "kunstprosjekt" tre ganger. Og dette er kanskje ikke den rette sammenhengen å ta det opp i – eller kanskje det egentlig er den best tenkelige sammenhengen – for det er en tendens, dette at "kunstprosjekt" fort blir en besvergelse, med den hensikt å plassere problematiske ting i en slags fiktiv twilight zone. Å definere noe som "kunstprosjekt" er blitt en effektiv måte å redusere dets betydning på, både for seg selv og andre. Og jeg stoler rett og slett ikke på folk som sier rene selvfølgeligheter i stil med "kunsten skal være utfordrende og vanskelig" i et tonefall som antyder at dette er en stor oppdagelse – for det har lenge vært en integrert del i et omfattende maktspråk og i grunnen et helt igjennom pervertert utgangspunkt.

Balanse. Det kunne også fort ha gått troll i dette arbeidet; en missekonkurranse for enbente kvinner vil i dobbelt forstand handle om å holde balansen, for det kunne fort skli over i marginal amputasjonsfetisjisme i spekulativ innpakning.

Som det står nå, overskrider prosjektet i grunnen alle sine referansepunkter og snur opp ned på missekonkurransens logikk; disse damene fra Angola er, alle som en, vidunderlig pene. Og man ser også på dem at de genuint føler seg pene, og at konteksten, som altså faller problematisk for noen, mer er å regne som en feiring av dette faktum. For et sted her dreier dette seg om basics; tiaraen, aftenkjolen og alt det andre stasjet som hører til i en missekonkurranse handler i denne sammenhengen bare om hva de faktisk er; forskjønnende special effects. Det egentlige materialet, om vi skal beholde dette en liten stund innen billedkunsten, er selve missekonkurransen som form, som her utnyttes så godt at dette evenementet blir en kryssild av kritiske kommentarer i veldig mange retninger, uten at fokus noen gang går tapt; dette dreier seg i siste instans om retten til å oppfattes som vakker, samtidig som det vil gjøre oppmerksom på det faktum at det ligger ganske mange landminer nedgravd forskjellige steder i verden. I begge henseender kommer arbeidet i mål.

Problematikken bak. At denne begivenheten finner sted i et av mine yndlingshangouts i Bergen, Lepramuseet, tilfører det en ekstra dimensjon.

En dimensjon som leder til refleksjoner omkring menneskehetens historie som jeg ikke helt klarer å gjøre rede for, og sannsynligvis heller aldri kommer til å klare.

Og noe i meg vil egentlig prøve å vurdere disse bildene ut fra strengt estetiske parametere, men det blir fort umulig; problematikken ligger i bakgrunnen på hvert eneste fotografi. Hvis jeg prøver, kommer jeg ikke lenger enn til å konstatere at det er veldig fine bilder. Bilder fra en missekonkurranse som er snudd innover med spissen mot sin egen form, og utover, mot oss. En påminnelse om at vi befinner oss langt fra Angola, foreløpig.

FOTOKUNST
Morten Traavik og Gorm K. Gaare (foto)
Miss Landmine Expo og lansering av Miss Landmine Magazine
Lepramuseet, Bergen. Varer til 1. sept.