Som alle hadde forventet byr den siste boken i serien om Harry Potter på apokalyptiske visjoner uten sidestykke i barnelitteraturens historie. Skjønt, barnelitteraturen har alltid vært skummel. Det hører med til barns underholdning å la seg skremme. Rowling har tatt denne siden av saken svært alvorlig, og innlemmet skremselsvisjoner som har sendt små barn hylende ut av kinosalen når enkelte av filmversjonene er blitt vist.

Med sine dvelende og insisterende betraktninger over død og smerte, er imidlertid den siste boken i serien egnet til å skremme vannet av flere enn små barn. Det gjør vondt når man skal dø. Spesielt når man må gå til døden alene, som på kommando, for å redde resten av verden. Og spesielt vondt gjør det når man egentlig bare er et barn.

Ikke bare farlig. Barnelitteratur kan imidlertid ikke ene og alene skremme. Den må også underholde. Gjennom forunderlige fantasisprang og absurd humor, og ikke minst i en sikkerhet om at det tross alt finnes noen trygge rammer. Rowling har åpenbart lært en lekse her fra sin landsmann Lewis Carroll, som skapte klassikeren Alice i Eventyrland som på mange måter er en foregriper, et forbilde og en forgrunnsfigur fra 1800-tallet.

Boken ga opphav til teateroppsetninger, tekopper, bokmerker og spill, og ble raskt oversatt til flere språk. Når den røde dronningen i boken roper et av sine utallige «Off with her head!» vet leseren, barn som voksne, at det er skummelt i Eventyrland, men at det vil gå bra til slutt, og gjerne på en morsom måte.

Samtidig ga fantasien da som nå, et egnet skalkeskjul for litt velplassert samfunnssatire samtidig som den bød på en kjærkommen flukt ut av virkeligheten og til en verden hvor alt er snudd på hodet, men likevel gjenkjennelig.

Kjedelig start. Det er akkurat her Rowling er på sitt beste. Hun briljerer med sin humoristiske fantasi og sine overraskende omsnuinger av virkeligheten. Og hun er sterk der hun kan meske seg i mørke, demonisk oppspinn og psykologisk terror.

Tilsvarende er hun svak, ja, bemerkelsesverdig svak, når hun skal forsøke å beskrive sine karakterer utenfor den dramaturgiske sentralnerven i bøkene, kampen mellom det gode og det onde, representert ved Harry og Voldemort.

Kjærligheten som for eksempel var så vakkert, om enn sentimentalt, beskrevet gjennom Harrys mors ofring av sitt eget liv for sin sønn, blir klam når den etter hvert skal beskrives gjennom tenåringsforelskelse, rødming og kyss. I den siste boken er det på grensen til uutholdelig å måtte lese om bryllup, sjalusi og forelskelse slik det her brettes ut på bokens første sider. Bare bøkenes verdensomspennende popularitet og behovet for å vite den endelige slutten tvinger leseren gjennom denne første, gudsjammerlig kjedelige delen.

Dette reflekterer et generelt problem hos Rowling: De første sidene av hver eneste bok i serien har for det meste vært en treg og smertefull leseopplevelse, og gjør at man kan forstå at så mange forlag refuserte den første boken. Det er lite ved de første sidene som vitner om at vi sitter overfor en global klassiker og bestselger uten sidestykke. Men dersom man kommer seg gjennom de første sidene (og i de senere bøkene kan dette dreie seg om opp imot hundre sider!), synker man etter hvert inn i en verden som holdes sammen av magi, fantasi og humor. En verden preget av sin egen forunderlige logikk. En logikk som har bidratt til å trollbinde både voksne og barn over hele verden. Det er et helhetlig, nærmest mytologisk univers som brettes ut, og bare dette i seg selv fascinerer. Hvordan klarer hun å holde rede på alle de magiske figurene og bifigurene, gjenstandene, trylleformlene og redskapene gjennom alle de syv bøkene?

Märtha Louise. For selv om det er et stramt dramaturgisk narrativ gjennom bøkene, består det stadig av små sidespor som ofte ikke synes å henge sammen med helheten, men som først og fremst synes å være ment som underholdende adspredelse. I denne kategorien finner vi flere karakterer og scener som kan være verdt å nevne ettersom de i utgangspunktet kan ha syntes meningsløse i det totale rammeverket, men som etter hvert i serien har fått en ny og dypere betydning.

For eksempel spådomslæreren professor Trelawny, som briljerer med sin totale mangel på evne til å se inn i både fremtiden og andres sinn. Med sine krystallkuler og teblader synes hun bare å bable med grøtete røst om store farer uten særlig feste i virkeligheten. Kanskje burde vår egen Märtha Louise ta lærdom av denne bifiguren i Potter-bøkene og holde sine selverklærte synske evner for seg selv?

Skjønt: Av og til klarer faktisk Trelawny å utsi sanne spådommer, som da hun avslører spådommen om Harry og Voldemort. Problemet er bare, som rektor Dumbledore påpeker, at hun ikke er klar over spådommen selv.

«Underholdning» av det mer tragiske slaget finner vi også i husalvene, som i norsk oversettelse dessverre har skiftet navn til husnisser. De figurerer som slaver av trollmannsfamilier og klarer ikke, og vil heller ikke, bryte ut av slaveriet. Dertil skader de seg selv hvis de gjør noe galt overfor sine vertsfamilier.

Deres betydning i bøkene har imidlertid blitt tonet ned i filmene, noe som byr på et problem fordi de kommer tilbake med sterk og selvstendig kraft i den siste boken. Alvene har egentlig magiske evner som langt overgår trollmennene. Derfor har de også blitt bundet som slaver.

Et av Voldemorts svake punkter er faktisk at han i sin totale mangel på empati med andre vesen enn de han mener er av rent magisk blod, heller ikke ser at både gnomer og alver er skikkelser som han egentlig ikke kan kontrollere. Derfor kan de også overtrumfe hans renkespill.

Etnisk rensning. Både i den magiske og den menneskelige verden lever man normale liv innenfor hver sine rammer. Men av og til møtes de to verdenene, og utover i serien kommer de stadig nærmere hverandre i takt med at Voldemort vokser i sin makt og truer med å utslette menneskenes verden. Det dreier seg om etnisk rensing i bokstavelig forstand, og Rowling innfører her institusjoner som skal finne frem til og forfølge trollmenn med såkalt ikke-ren opprinnelse.

Trollmenn og hekser med menneskelig eller «halvblodsopprinnelse» må ganske enkelt fjernes. Hitlers naziregime ligger her så tett på den magiske verden at det ikke kan herske noen tvil om hvor Rowling har hentet inspirasjon til sine bilder fra.

Virkeligheten er også påtagelig nær i de ulike former for tortur som etter hvert utspiller seg i bøkene. I kampen mellom det gode og det onde befinner det seg nemlig et nytt element: kampen om sannheten. Det hele gir gjenlyd av de verdenspolitiske utspillene i vår egen tid. Det er kamp om liv og død, det er kampen mellom det gode og det onde. Men hvem og hva er egentlig den onde? Og hvem har rett til å definere det? Den opportunistiske trollmannsskolen definert ved Harry og rektor Dumbledore eller magiverdenens egen statsmakt?

Rowlings genistrek her er at hun vever dem sammen. Det gode og det onde er skjebnemessig forbundet gjennom Voldemorts forsøk på å drepe Harry som barn. Små snutter om dette er blitt sluppet gjennom de siste bøkene etter som den magiske verden blir stadig mørkere. Men det er først nå i den siste boken at vi får vite den fulle og hele sannheten.

Voldemort har uten vitende og vilje plassert en del av sin sjel i Harry. Derfor kan ikke den ene dø uten den andre, eller den ene leve uten den andre. Eller hvordan var det nå egentlig? Handler det om det samme?

Rowling har laget en besnærende vri på en forventet slutt. Harry må dø. Men dør likevel ikke. Slik får alle sitt. Det er et mytisk sus over dette temaet, og som alle store myter speiler det en verden vi helst vil lese om i bøker, ikke forholde oss til i virkeligheten.

BOK
J.K. Rowling
Harry Potter and The Deathly Hallows
607 sider. Bloomsbury. 2007