Du har sikkert sett en reproduksjon av Saul Steinbergs omslagsillustrasjon for The New Yorker, en utgave fra mars 1976. I mannens karakteristiske strek ser vi verden slik den muligens blir sett fra Manhattans 9. aveny. Halvparten av billedflaten dekkes av 10. aveny og Hudson-elven, så er det fem amerikanske byer, tre stater og litt uspesifisert ørken etter New Jersey. I randen etter Stillehavet kan man skjelne tre landområder kalt Japan, Kina og Russland.

Dette indikerer ikke (bare) at den gjengse Manhattan-boer er selvopptatt og ikke vet spesielt mye om verden utenfor øya. Det er også et bilde på at Manhattan er en verden i seg selv. Ikke bare en verden av opplevelser, men på mange måter et tverrsnitt av verden og dens befolkning. Som har råd til å bo der, vel å merke.

Forfatter, skribent og levemann Torgrim Eggen vet dette. Og som de fleste som besøker byen, er han svært fascinert av den. Så fascinert at han har laget en bok om byen, eller i hvert fall en innholdsrik, variert essaysamling med utgangspunkt i den. Hver eneste skrivende sjel vet hvor inspirerende for pennekloa et besøk i New York kan være. Det eneste som konkurrerer må være det å få barn, eller det å se flyene fyke inn i World Trade Center. Så det må regnes som et lite kupp når Eggen nå kommer med denne boken, en bok som umuliggjør lignende prosjekter de nærmeste årene. Synd for de mange som har lyst, men so it goes.

Verdens hovedstad. Eggen har vært i byen ved flere anledninger tidligere, men Manhattan – historier om New York tar først og fremst utgangspunkt i et lengre opphold han hadde der i 2005. I løpet av seks måneder forlot han Manhattan kun tre ganger, for kortere dagsutflukter.

Det er jo nok å ta av bare på Manhattan, og et halvår er egentlig langt fra nok. Flere har forsøkt å gå alle små og store gater på Manhattan, den siste brukte cirka to og et halvt år på å rekke igjennom. Det finnes også en som prøver lese alle artiklene i alle bilagene i The New York Times hver dag, vedkommende er etter sigende elleve år på etterskudd. Dette siste kan være noe jeg har drømt.

Eggen forteller ikke hele historien om Manhattan, om hvordan den ble bygget opp av indianere, om deler av grunnfjellet som hovedsakelig består av østersskall, og lignende historiske kuriosa. Nei, boken tar for seg New York i den perioden den har vært «verdens hovedstad», sånn røffly fra 1945 til 2001.

Hipsterens Manhattan. «Gjennom dei vidunderlege amerikanske populærkulturane er vi alle oppvaksne på Manhattan,» skrev Kjartan Fløgstad en gang. Og Torgrim Eggen skriver selv i forordet: «Det New York jeg vil synge om er like mye en idé, en abstraksjon, som det er et sted. Eller: det er et sted der ideer fødes, der de gamle murgårdene svetter nye tanker. Vår tids tanker.»

Disse tankene gir seg til kjenne gjennom språk, litteratur, billedkunst, arkitektur, seksualitet, mat, rasebevissthet, musikk, sosialiseringsmåter, outsidermentalitet. Og den samlede summen av disse tankene gir blant annet grobunn for fremveksten av Hipsteren, som helt siden poet Walt Whitmans dager for 150 år siden har vært en skikkelse forknippet med New York. Den urbane hipsters nennsomme manøvrering mellom tegn, smak og kulturuttrykk er en gjenganger i boken.

Hva med Jay-Z? Det er en ledig, lærd og morsom (om enn noe selvfornøyd) fortellerstemme, som man kjenner godt igjen helt fra Eggens dager i Beat og NATT&DAG og fremover, den har bare fått flere og bedre år på baken. Deler av stoffet er tidligere publisert i norske aviser, i Elle Interiør og på matnettstedet peppernet.no, men alt finner likevel sin naturlige plass mellom bokpermene. Veldig mye informasjon er hentet fra tidligere publisert materiale, men dette er da også markert med en fire sider lang litteraturliste bak i boken.

Tar man først utgangspunkt i New York får man et utømmelig basseng av gode historier og skikkelser å ta av, og Eggen har essays om egne favoritter, kraftig til venstre for sin samtid. Alle the usual suspects er med: Jackson Pollock, Lenny Bruce, Lou Reed, Bob Dylan, Patti Smith, William Burroughs og så videre. For de fleste mellom 35 og 75 er dette kulthelter i diamantklassen, og mange har vel lest mer enn nok om deres bedrifter tidligere? Eggen redder det heldigvis inn ved å trekke dem inn i nåtidsrelevante problemstillinger og gatehenvisninger.

Men New York har fostret avantgardister og profiler også etter 1950/60/70-tallet. Hvor er NY-hardcore, Jay-Z, nyere samtidskunst, no wave, electroclash, clubbing etcetera? Idrett? Film? Kanskje noen andre forfattere kan vise frem disse i kommende NYC-bøker, fra og med 2010.

Privat. Manhattan er på sitt mest interessante i kapitlene som risper i homokulturen og frigjøringskampen, samt et essay om Times Square og forvandlingen området har gjennomgått, fra å være syndens pøl til å bli den disneyfiserte manifestasjonen av Rudy Giulianis nulltoleranselinje. Restaurantlivet i New York er verd bøker i seg selv, men kapittelet som tar utgangspunkt i restauratør Jean-Georges Vongerichten tilfredsstiller. Vi får en innføring i WTCs arkitektur, også den som ennå ikke er bygget, og vi ser på det særegent jødiske ved byen gjennom Philip Roths forfatterskap.

Det er ingen tvil om at dette har vært et overskuddsprosjekt for Eggen, en ypperlig anledning til å skrive om mange forskjellige ting han elsker og har fått peiling på. Men boken kunne tidvis vært strammere redigert.

Leseren skulle gjerne sluppet de mer private innstikkene om mennesker han møter i byen, enten det er Aslak Nore, Ari Behn eller Magnus S. Rønningen. Det er nettopp dette man flykter fra når man som nordmann reiser til NYC, er det ikke?

Rompefetisjister. Eggens samboer og vordende babys mama Lillian spiller også en viktig birolle i boken. Hun går på Columbia University, har tidligere vært sammen med mørkhudede, en av dem DJ, må vite. I flere år var hun gift med en jødisk advokat. Og hun vekker oppsikt der de bor ved Morningside Park i Harlem, enten hun er på diner eller bare går på gaten:

Folk er ikke spesielt diskrete. Lillian forteller at hun ofte har fått tilrop på gaten av typen «Yo! Can I have some ’a that juicy ass of yours?» Hun synes det er relativt smigrende, har jeg skjønt. Lillian tar seg godt ut bakfra. New York er en rompeby. I klesbutikkene ser du unge og ikke fullt så unge damer stå i timevis og vri på seg for å se hvordan de nye jeansene sitter over rompa. Noen har med seg konsulent, gjerne en homofil mann. Det er svarte og latinoidealer som dominerer. Rompefetisjister hele gjengen.

Ok, det er notert. Vi blir også kjent med Eggens kroppstemperatur- og stoffskifteproblemer, men dette er i stor grad relevant informasjon for storbyturisten. Det er godt det finnes en Duane Reade-filial på annethvert gatehjørne, med neonfargede, tyktflytende greier som Pepto-Bismol, NyQuil og alskens andre fantastiske, reseptfrie remedier. Men alt dette er likevel mindre innsigelser mot en underholdende og leseverdig mellombok, som inneholder mye kulturhistorie, litt reiseskildring, og generell tung/lett guiding til en svært kul storby.

Manhattan er perfekt for unge mennesker som ennå ikke har opplevd alt det Eggen har opplevd. Den gir også et flott snapshot av verdens hovedstad, og virker oppfriskende for den popkultiverte gjengangerturisten. Det handler da også om en by vel verd å elske.

BOK
Torgrim Eggen
Manhattan. Historier om New York
329 sider.
Cappelen. 2007