Hun døde mens hun leste en bok. Man skulle tro det er en ønskelig måte å dø på for en forfatter, ikke minst for en forfatter som gjennom deler av sitt skrivende liv var tvunget til å holde sine bøker og manuskripter skjult for kommunistregimet.

– Livet mitt som forfatter har vært hardt, og avhengig av skiftende regjeringer, sier hun i dette intervjuet som ble gjort en måned før hun døde. – Litteraturen er ingen lek.

Men selv om Magda Szabó gjennom sitt forfatterskap har øvet forsiktig kritikk av den ungarske samtiden, er det – som den tyske journalisten Matthias Rüb skriver i Frankfurter Allgemeine – de evige spørsmålene som virkelig har interessert henne. Det handler om kjærlighet og forræderi, skyld og forviklinger, forsoning og tilgivelse.

På norsk ble Magda Szabó første gang utgitt i 1969, med romanen Rådyret. Nesten 30 år skulle det ta før hun igjen ble oversatt, denne gang med romanen Døren. Forfatterforeningens leder Anne Oterholm uttalte til Dagbladet at Døren var en av de beste bøkene hun noen gang hadde lest. Ifølge den østerrikske avisen Der Standard er den en av de ti beste romanene i verdenslitteraturen.

Tause år. Magda Szabó utgir sin første bok allerede i 1947, diktsamlingen Lam, og hun utgir ytterligere en diktsamling i 1949. Samme år blir hun tvunget til å forlate sin stilling i det ungarske utdanningsdepartementet fordi hun kommer fra en «borgerlig» familie. Samtidig får hun et utgivelsesforbud som varer i ni år. «De tause årene,» kaller Magda Szabo denne perioden, hvor hun og andre «forbudte» forfattere bare kunne skrive for hverandre eller skrivebordsskuffen. Hun forteller at de pleide å gjemme manuskriptene hos hverandre, men på grunn av faren for husransakelser smuglet de dem siden til Tyskland, hvor de ble tatt hånd om av baronesse Mirza von Schüching.

– Mange i Vesten trodde at vi ikke skrev om annet enn bygging av nye broer og arbeidernes og bøndenes triumf, men Mirza von Schüching kjente til den skjulte ungarske litteraturen. Manuskriptene mine havnet hos Hermann Hesse, det var han som oppdaget meg i Vesten, forteller Szabo.

Etter 1956 var ikke situasjonen lenger like håpløs i Ungarn, og i 1958 fikk Szabo tillatelse til å publisere bøker igjen.

– Hvordan ble forholdene da?

– På 1960-tallet kunne man lett skille den faglige kritikken fra den politisk-ideologiske. Det var mange som angrep meg, men jeg fikk stort sett reise fritt, også utenlands. Jeg gikk mine egne veier, enten jeg ble utskjelt eller rost for det, og kommer åpenbart til å fortsette med det til min død. Mennesket kan ikke stå og betrakte historien som om den skulle være en ting, vi er jo en del av den, midt oppe i den. Hvis landet lider, lider forfatteren sammen med det. Hvis landet føder, tar forfatteren del i fødselsriene. Til mitt store hell ble jeg tidlig kjent i utlandet, det gikk 20 år til før de erkjente fra offisielt hold at denne Szabó står på sitt, uten kompromisser.

Renere, skjønnere. – Er det denne staheten som har vært drivkraften i ditt forfatterskap?

– Dersom du ikke har ønsket å bli forfatter, er svaret enkelt. Du spør din allmektige Gud: Hvorfor gjør du dette mot meg? For min del var det selvsagt behageligere å være lærer. Livet mitt som forfatter har vært hardt, og avhengig av skiftende regjeringer. Jeg tror på at den som skaper noe må hjelpe verden fremover med hver utgivelse. Med alt jeg skriver ønsker jeg å bidra til at livet skal bli renere, skjønnere, mer anstendig. Uansett hvordan jeg formulerer det, er beskjeden til min til leserne: «Ta vare på verden!» Jeg tror ikke på at litteraturen er en lek. Jeg ønsker å beskrive livet, slik det er.

– Du begynte som lyriker. Siden har du stort sett skrevet romaner. Har det vært en tilfeldig utvikling eller har du hele tiden ønsket å skrive i flere sjangrer?

– Det er riktig at jeg begynte som poet, men allerede under de tause årene kunne jeg ikke lenger uttrykke det jeg ville i lyrikkformen, bare i prosa.

– Hvordan har det seg?

– På den tiden fantes det bare bitterhet å skildre i poesien, også i min poesi. Men etter en stund fikk jeg nok av at alle beskrev hvor fælt de hadde det i diktene sine, jeg syntes det var galt. Så opplevde jeg noe i min tante Piroskas begravelse, i 1953. Folk var så opptatt av alt annet enn den avdøde. Det var fryktelig. Denne begravelsen var det viktigste punktet i mitt skrivende liv. Jeg tenkte at jeg måtte skrive om det. Skrive det, men ikke som dikt.

Å dele sin ensomhet. – Bestemte du deg tidlig for å bli forfatter?

– Det var læreren min, Herr Szondy, som da jeg var i 10-12-årsalderen oppdaget mine skriftlige evner. På nådeløst vis prøvde han å skape en forfatter av meg. Han korrigerte mine ungdommelige fremstillinger, underla meg regelmessig trening og oppdro meg til en betraktningsmåte som jeg er takknemlig for den dag i dag. Men den økonomiske og samfunnsmessige situasjonen var slik at det ikke kunne falle meg inn å ta ferdighetene mine på alvor og si «jeg skal bli forfatter, takk». I familien Szabó hendte det at vi ikke hadde noe å spise, men vi hadde Encyclopedia Britannica, og jeg kunne snakke latin da jeg var tre år gammel.

– Hvem var dine litterære forbilder?

– János Arany er den dikteren jeg har holdt høyest. Men også Sándor Petõfi. Hans dikt «I slutten av september» fikk jeg som en siste gave av min far. Han sa: «Du er ikke ubetydelig, og det er ikke opp til deg å avgjøre om du er noen. Petõfi har legitimert seg, Petõfi tilhører verdensarvens skatter. Du kan ikke gjøre mer for menneskene enn å gi dem dette diktet.»

– Sándor Petõfi var en ungarsk frihetsdikter. Mener du at litteraturen har et slikt mandat?

– Selv den mest ubevisste forfatter vet at det er ettertiden som skal gjøre opp regnskapet over alt hun noen gang har skapt. Den som er glad i å lese, har alltid en venn. Verden åpner seg også når hun er alene i rommet. Denne formen for opplevelse er gjentagbar, selv etter århundrer slutter forfatterne seg til leseren og deler sin ensomhet, gir veiledning og trøst.

Alderdommens lærdom. – Det er ofte sterke personer i dine romaner. Hva kjennetegner en god romanperson?

– Under ingen omstendigheter at de konstituerer en positiv eller negativ karakter i romanen. I min verden hører forfedrene og de døde hjemme, de jeg elsker og de jeg har elsket. Jeg har aldri portrettert utelukkende gode og hyggelige personer, det finnes ikke en sterilt god verden. Vi må leve sammen med uskyldige og skyldige, de som kjenner den rette veien og de villfarne.

– Er det psykologiske aspektet viktig?

– Hvordan et menneske dannes i en historisk kontekst, er i stor grad avhengig av hennes personlighetstrekk, hva hun tar til seg fra den gitte epoken, hvordan hun takler de gjenstridige fakta, hvordan hun mestrer de gitte rammene. Jeg er interessert i hendelsenes umiddelbare og indirekte virkning på romanfigurene. Alderdommens lærdom er at bare noen få steder, tidspunkter og episoder virkelig teller i et menneskeliv, alt annet er bare den skrøpelige eksistensens fyllmasse. Jeg går gjerne på oppdagelsesferd i romanfigurenes underbevisste følelsesliv, ettersom den slags åndelige mekanismer, som krever det psykologiserende aspektets tilstedeværelse, bidrar til handlingene deres.

Vanne blomstene. – Hvilke skriverutiner har du?

– Romanskrivingen starter alltid med at en erkjennelse pirrer meg, som lar seg konsentrere i én eneste setning. Så ser jeg bare ut i luften, drikker kaffe, prater eller vanner blomstene, mens jeg tenker. Som oftest bruker jeg opptil et år på å komponere tekstene inni meg. Først når den siste setningen er fullført i hodet mitt, setter jeg meg ved skrivemaskinen. Når jeg skriver, er det bare redigering som gjenstår. Jeg jobber etter en streng plan, fra begynnelsen av føler jeg meg som hjemme i huset til hovedpersonene mine, jeg kjenner romanens siste setning, men hvis jeg skulle snakke om den før den var fullført, ville det være som å slippe dampen ut av kaffemaskinen, spenningen ville forsvinne fra skriveprosessen. Selv til forlaget skriver jeg falske synopsis, dikter opp noe som ligner det jeg skriver på, før jeg får fanget stoffet i romanen skikkelig.

– Hva er god litteratur?

– Enhver forfatter har sin egen kunstneriske profil, sin egen fiksjonsverden, sin egen stil, sine karakteristiske ord. Da jeg gikk på universitetet måtte jeg på grunnlag av løsrevne setninger kunne gjenkjenne forfatteren, hvis navn var dekket over. De bøkene som ikke uttrykker sin tid verken gjennom det de har å si eller gjennom måten de er skrevet på, er støv idet de fødes.

– Hvordan vil du selv bli husket som forfatter?

– Jeg har aldri vært nødt til å omskrive eller reformulere det jeg har hatt på hjertet. Alt jeg har skrevet, har jeg kunnet stå inne for, og gjør det fortsatt. Jeg håper at den til enhver tid lesende vil se oppriktigheten og ordenes klarhet i leseopplevelsene som jeg har gitt dem. Jeg ønsker å dø på samme klare vis.

Teksten er en forkortet versjon av et e-postintervju som ble avsluttet 15. oktober 2007.