En vakker dag i en skog litt utenfor Andeby klarte endelig Storeulv å få grisene i gryta. Der ble de langsomt varmet opp over ildstedet, inntil Storebror Gris stilte det kinkige spørsmålet: Storeulv, hva skal du gjøre i morgen?

Dette er utgangspunktet for Thomas Hylland Eriksens nye bok Storeulvsyndromet: Jakten på lykken i overflodssamfunnet. Eller som en klok person en gang sa: Det verste du kan gjøre mot et menneske er å oppfylle dets drømmer. Hva gjør vi når vi har oppnådd det vi ønsker oss?

Det er fristende å vri litt på hele denne Storeulv-situasjonen med en gang. Realiteten er jo at det der ute finnes en armé, for ikke å si flere armeer av lykkesynsere som forteller oss hva vi skal gjøre i Storeulvs situasjon.

En falanks i denne armeen, som representerer et mange tusen år gammelt verdisystem, gjerne underkastet en monolittisk og ganske skummel guddom, vil hevde at Storeulv uansett burde ligge unna grisene, siden de er urene dyr: Don’t even think about it! Men Storeulv virker ikke som typen til å bli frelst på religioner som spesialiserer seg på detaljregulering av livets gjøren og laden.

En annen armégruppe holder på et nøysomhetens evangelium: Lykken er nettopp å avstå fra fristelser, i dette tilfellet griser, hevder de. Stoikere, søylehelgener, strenge munkeordener og selvpiskere vil naturlig melde seg under disse kohortenes banner. Storeulv viser imidlertid gang på gang at han ikke er blant dem, for eksempel gjennom sin furtne reaksjon på de evinnelige bønnene han må skuffe i seg etter mislykkede grisejakter.

Så er da også skikkelsen Storeulv skapt i en nyere tid, hvor bataljoner av mer moderne innstilte rådgivere tar en annen vri: Veien blir til mens du går, hevder de, ja, veien er målet. Jakten er det du lever for, ikke spisingen, som attpåtil forhindrer ny jakt! It’s not the kill; it’s the thrill of the chase!

Det er denne strategien Storebror Gris desperat griper til i det stadig varmere kokevannet. Og under over alle under, som Bjørn Eidsvåg pleier å si: Storeulv aksepterer premissene og slipper grisene løs, selv om han, som Hylland Eriksen påpeker, angrer med en eneste gang.

Dette frisleppet virker ikke særlig ulvete, og var det nå egentlig nødvendig for Storeulv å akseptere dette, kan man spørre. Svaret: Bare innenfor de gitte rammene, det vil si Carl Barks’ og Disneys lukkede univers.

Enda mer moderne tenkere i lykkearmeen vår har nemlig kommet opp med en epokegjørende idé: Push the envelope! I klartekst betyr dette at Storeulv bare kunne mesket seg med grisene, det finnes sikkert mange flere griser, skal du se. At denne tenkningen ikke finnes i Barks/ Disney-universet, skal generasjoner av barn (og deres foreldre) være glade for: Begrensningen viser mesteren, som det heter.

Utenfor nevnte tegneserieunivers har imidlertid tanken om flere griser der ute, sikkert like utenfor serieruten, hatt et totalt hegemoni i lang, lang tid. Det er den løsningen vi i den virkelige verden har valgt: Grisene er sikkert mangfoldige som havets sand og stjernene på himmelen: uendelige i antall og en uuttømmelig ressurs.

Dette har ført til en stadig rikere befolkning, særlig i den industrialiserte verden, det har ført til teknologiske nyvinninger og utbredelse av hjelpemidler på alle livets felter. Holdningen har også ført til randen av katastrofe, selvsagt: Svart, utfisket hav, tømming av verdens olje- og gassressurser, utenkelig forurensning, og så videre. Så på spørsmålet om hvorvidt vi har kommet på en løsning som lar Storeulv eat his cake and have it, too, er nok juryen fortsatt ute til lunsj.

Og nå tilbake til Thomas Hylland Eriksen: Én ting er kloden som sådan, men som undertittelen Jakten på lykken i overflodssamfunnet røper blir vi ikke nødvendigvis så veldig mye lykkeligere av det som mennesker heller.

Årsakene til dette er mangslungne og Hylland Eriksen tar dem for seg, den ene etter den andre. Vi opplever for eksempel mer lykke enn vi tror i vanskelige tider, og mindre i gode. Faktisk kan lykken over medgang fortape seg svært raskt, og det samme med sorg over motgang. Unntaket, skriver Hylland Eriksen, er arbeidsledighet, som knuger folk verre enn noe annet: Lediggang er åpenbart fortsatt roten til alt vondt, om ikke ondt.

Videre påpeker Hylland Eriksen prinsippet om synkende grensenytte, som innebærer at den første skjorten – eller svinesteken! – gir så mye mer lykke enn den fjerde, for ikke å snakke om den tjuefjerde. Man skal nok være patologisk shopaholiker for ikke å istemme dette.

En tredje lykkefaktor Hylland Eriksen tar opp er hva vi sammenligner oss med: Vi er nemlig lykkeligere med en lønn på 300 000, hvis vi sammenligner oss med folk som har 200 000, enn vi er med 400 000 hvis vi sammenligner oss med dem som har 500 000. Dette kaller Hylland Eriksen å hode tritt med Jensen og det er viktig å velge sin Jensen riktig.

Imidlertid kan dette tyde på at alt er relativt, og det er det ikke, mener Hylland Eriksen, ikke alt. Alt er snarere «relativt relativt», er hans versjon: Hvis ens utgangspunkt er ekstrem fattigdom vil nemlig enhver velstandsforbedring øke lykkefølelsen, helt uavhengig av naboens tilstand.

På samme måte er det med et annet begrep som antas å bidra til lykke: valgfrihet. Er man bundet på hender og føtter innebærer enhver valgmulighet en enorm forbedring av livsvilkårene. Mens ubegrenset valgfrihet, derimot, gjør at vi ikke får tid til noe annet å velge, og hele kalabalikken ender med å skape en rekke former for ansvar mange kunne tenkt seg å slippe – ikke minst for å få tid til å søke lykken, selvsagt.

Tegneren Christopher Nielsen skapte i sin tid figurene Optimisten, Pessimisten og Fatalisten. Da de tre i en stripe ble truet på livet, hevdet Optimisten si at de nok kom til å klare seg helt fint, Pessimisten insisterte på at alle tre var ferdige som sursild, mens fatalisten hevdet med overbevisning at det uansett var en fin dag å dø på.

Hvem av disse har lettest for å bli lykkelig? Ut fra Storeulvsyndromet ville jeg anta at Hylland Eriksen holder en knapp på fatalisten. Det er unektelig han som minner mest om stoikere og epikureere, som holdt en vakker og upåvirkelig balanse i sinnet.

At fatalisten også fremstår som temmelig gal, viser bare hvor vanskelig kunsten å leve (og dø) faktisk er.

Det er ikke enkelt, og Hylland Eriksen skammer seg ikke over å si at han finner mye lykkelitteratur ganske uutholdelig. Han skulte på bokstablene, som han uttrykker det. Samtidig er han fascinert av det velprøvde grepet med å snu det negative til noe positivt, som Allen Carrs røykeslutt-knep: Ikke se på det som om du gir opp røyken, men som om du får haugevis av andre godsaker, hvilket du faktisk gjør.

På den tredje side har han ikke selv klart å slutte å røyke, som han innrømmer på selvironisk og avvæpnende vis. Det er bare én av de gode sidene ved denne forfatteren, det er mange andre.

Hylland Eriksens form er leservennlig som få andres. Han sier viktige og fornuftige ting på en så sprudlende og lett kåserende måte at man nesten ikke merker at man blir fortalt noe – et klassisk pedagogisk grep. Han er samtidig så rettferdig og anstendig at nesten alle noenlunde vettuge holdninger til lykkeproblemet får ordentlig behandling og blir skikkelig vurdert.

Hylland Eriksen faller absolutt ikke i fella med de enkle løsningene og de fikse snarveiene til svar på spørsmål menneskeheten har slitt med i sannsynligvis et par millioner år. Isteden lar han boken munne ut i omtale og karakteristikk av noen hovedinnfallsvinkler til oppnåelse av lykke, en slags finalister.

En av disse innfallsvinklene, eller svarene, er «42», hvilket jo er hva superdupercomputeren i The Hitch-Hiker’s Guide to the Galaxy hevder som meningen med livet. Dette er kode for at det egentlig ikke er noen mening med livet, at det dypest sett er absurd («mennesket føder skrevende over en grav», som Beckett uttrykte det) og at veien til lykken er aksept av denne absurditeten.

En annen vinkel på lykken for Hylland Eriksen er at det er tre ting som gir livet mening: «Å tro på Gud, å få barn og det tredje har jeg glemt», hvilket tar opp i seg de to klassiske trøsterne: religionen og familien, eller religion og darwinisme for dem som liker å se vitenskapelig på det.

Den tredje løsningen Hylland Eriksen nevner er det å strekke seg etter noe i livet, noe vanskelig, noe som krever hardt arbeid og mye innsats og helst godt samarbeid, og dette kaller han «Czikszentmihályi- og (Nils Arne) Eggen-metoden». Andre med mindre fotballkunnskap kan kanskje tenke på det som John F. Kennedy-holdningen: «We choose to go to the Moon and do the other things as well, not because they are easy, but because they are hard.»

Hvilken Hylland Eriksen faller ned på til slutt? Nei, vet du hva. Les boken.