Augustin skriver i sine Bekjennelser om kirkefaderen Ambrosius som leste på høyst uvanlig vis: Øynene hans skannet siden og hjertet søkte ut meningen, men stemmen var taus og tungen lå stille. «Enhver kunne fritt nærme seg ham, og siden gjester sjelden ble annonsert, var det ofte slik at når vi kom for å besøke ham fant vi ham lesende på denne måten i taushet, for han leste aldri høyt.»

Bokstaver er tegn for lyder som er tegn for ting vi tenker, oppfunnet for at vi kan samtale med dem som ikke er til stede. Slik anså Augustin det. Men at denne samtalen med de fraværende skulle kunne foregå i taushet, med hvilende tunge og stemmebåndene i ro, det syntes Augustin var bemerkelsesverdig: Ambrosius hensunket i stillelesning, uforstyrrelig fortryllet av en konversasjon som foregikk i hans eget utvidede indre, og som de besøkende ikke fikk del i.

Den private lesningens gullalder er kanskje over? Er det sørgelig? Nei, sier noen. For eksempel Richard A. Lanham i boken The Economics of Attention (University of Chicago Press, 2006). Som liberal retoriker synes han å argumentere for fri konkurranse på oppmerksomhetens marked; det vil generere gode retoriske «produkter», som spiller på hele det multimediale registeret som finnes til rådighet i informasjonsalderen, og som dyrker frem selvbevisste performative «forbrukere», oppøvd i evnen til å pendle mellom gjennomanskuelse og på-anskuelse.

Ifølge Lanham er vår tids vare ikke ting, men det vi tenker om dem. Det vil si at forholdet mellom stil og substans (stuff og fluff, som han litt flåsete kaller det) er forskjøvet: stilen har rykket inn i sentrum og blitt «gjenstanden» for handel og vandel. I en slik sammenheng bør Lanhams gamle disiplin retorikken igjen komme til heder og verdighet. Like gjerne som kunsten å overtale skulle retorikken kunne kvalifiseres som en oppmerksomhetsøkonomi, hevder han.

Lanham polemiserer mot en kommunikasjonsmodell som han mener har vært dominerende i vestlig kultur og som gjør stil til noe sekundært – som ser på retorikk som motsatsen til det sanne og ekte. Denne modellen kaller han clarity-brevity-sincerity (CBS), og han mener den bygger på et vareøkonomisk prinsipp der ord helst skal være ting. Tilkomsten av trykkpressen forsterket den varebaserte oppfatningen av kommunikasjon. Trykt tekst kom i bøker, og bøker er visselig varer.

I en vareøkonomi er det eiendomslovene som regulerer hvem som eier knapphetsgodet: ting. I en oppmerksomhetsøkonomi er det lovene for intellektuell eiendom som regulerer hvem som får knapphetsgodet: oppmerksomhet. Slik jeg forstår Lanham, skulle han kunne karakteriseres som en optimistisk liberalist; hvis bare konkurransetilsynet griper inn og forhindrer monopolisering, vil vi ha en vitalt selvregulerende fordeling av oppmerksomhet.

Det er den kokette selvbevisstheten som representerer skurken i CBS-modellen for kommunikasjon, sier Lanham. Og dette er en modell som målbærer en ikonoklastisk impuls, hevder han – historisk manifestert blant annet hos Platon og Tertullian, som begge foraktet poesi og diktning, og hos puritanerne, som stengte teatrene i England under Cromwell. Den ikonoklastiske impulsen reflekterer en frykt for det flytende og vil at selvet skal være noe permanent og stabilt, ikke artifisielt, midlertidig eller teatralt.

Retorikken, derimot, ser selvet som sosialt konstruert gjennom rollespill i livets teater. Selvbevissthet, som Lanham mener anti-retorikerne forkaster som en hyklersk kvalitet, er en dyd av nødvendighet i informasjonssamfunnet. Det er kontraproduktivt å demonisere stilistisk bevissthet.

På 1950-tallet fikk IBM utformet en ny font, courier, men glemte å registrere eksklusiv rett til bruk av den, noe som bidro til dens raske utbredelse som standard typesnitt i skrivemaskinindustrien. Når fonten brukes i dag, er det gjerne med konnotasjoner til en litt passé «skrivemaskin-look»; man fabrikkerer gammelmodighet og «ekthet» – blekket som siver ut i papirteksturen – gjennom tillempede nye varianter, for eksempel courier ragged.

Fordi courier er en monospace-font som ikke krever tilpasning av luft mellom bokstavene, er den lett å prosessere i elektroniske medier og ble derfor brukt i de første datamaskinene. Courier brukes fortsatt som systemfont i datamaskiner. Det er gjerne i courier programmererne sitter og hardkoder de fine og myke grensesnittene vi seiler rundt i til daglig. Når fonten en sjelden gang når overflaten som noe annet enn den fabrikkerte, lodne designvarianten, får man gjerne en urovekkende følelse av at noe er galt («manglende font», «postscriptfeil»). Nærmest som om en robotfjær (eller DNA-streng?) skulle ryke og bryte igjennom en vakker kropp: illusjonsbrudd.

Bokstavene i alfabetet kunne støpes og kombineres på utallige måter i settekassene, slik at skriften kunne mangfoldiggjøres. Var en tekst først materialisert som et opplag bøker, lot den seg ikke uten videre revidere; verket fikk karakter av å være endelig og sluttet.

I dataalderen er det imidlertid et enda enklere og mer effektivt system av forskjeller som ligger i bunn av kodehierarket. En streng av 0-er og 1-ere er ikke som en streng av bokstaver i stand til å generere et teater av forestillinger i leserens hode; 0-er og 1-ere kan derimot kombineres på uendelig mange måter for å generere lesbar tekst, som blir en plastisk størrelse som materialiseres som fonter i et interface eller «grensesnitt» der skriften er sidestilt med lyd og bilde. Grensesnittet blir en teatral flate der man kan tenke seg at lyd og bilde med sine «levende» forestillingserstatninger lett kan komme til å fortrenge skriften.

Kanskje kan man si det slik: Virkeligheten møter sansene våre analogt, kontinuerlig, men blir forstått – satt inn i et system av forskjeller – digitalt. (Digitus betyr finger; fingrene bruker vi til å peke, regne og taste med ...) Jo enklere system av forskjeller, jo tettere kan informasjonen pakkes. Den digitale koden er så tett at vi ikke kan pakke den ut selv; gjennom datateknologien pakkes den ut for oss og møter sansene våre, om ikke analogt, så pseudo-analogt.

Lanham ser ut til å polemisere mot forsvarere av skriftkulturen som vegrer seg for å ta i bruk informasjonsalderens oppbud av multimediale uttrykksformer: De innser ikke, mener han, at «en lengsel etter form og bevegelse alltid har ligget på lur under den frosne overflaten til Vestens alfabetiske notasjon. Dens fossiler er de retoriske mønstre som i klassisk retorisk terminologi kalles ’figurlige arrangement’».

Jo da, tekster kan være strukturert figuralt, og jo da, de figurlige elementene i en tekst kan aksentueres visuelt og kinetisk – men, er det nødvendigvis slik Laham synes å mene: at all skrift egentlig lengter tilbake til «den virkelige verden»?

Er ikke den skriftkulturen som har utviklet seg gjennom århundrer også en teknologi som former tanker og historier på egne premisser, et referansesystem hvis styrke nettopp er bristen mellom tegn og betegnet, med den fleksibiliteten og alle de mulighetsregistrene som åpner seg i denne kløften, dette gapet, tett forbundet med besinnelsen på vår egen diskontinuerlige tilværelse, vår dødelighet?

Når skriften må konkurrere om oppmerksomhet i ett og samme multimediale grensesnitt – som er av grunnleggende teatral art – blir den kanskje delaktig i en ny form for muntlighet, en distrahert og interessestyrt form for lesning. Det er nærliggende å spørre om det nødvendigvis er de mest bevegelige, subtile uttrykk som vil vinne frem i en oppmerksomhetsøkonomi preget av «fri» konkurranse.

Er det ikke utsagn som snarere tilskynder kollaps i bevegelsen mellom gjennom og på som dominerer det offentlige rom? Reklamen, propagandaen. Som ikke bare tilbyr det vi ønsker oss, men også dikterer hva vi bør ønske oss (berømmelse). Det finnes en totalitær fare i en teatral oppmerksomhetsøkonomi. Iblant er det ikke det beste argumentet som vinner frem, men ganske enkelt det som tiltvinger seg mest plass: Achtung, Achtung!

Skriftspråket legger til rette for en oppmerksomhet som muliggjør en frikobling fra det performative, teatrale sosiale landskapet, der alt foregår i «sanntid», med de føringer og den tvang som det måtte innebære. Nettopp i en situasjon med overflod av informasjon kan det være nødvendig å pålegge seg «puritanske» begrensninger, for i kontemplativ stillhet å kunne forme en tanke det er verdt å fremføre og stå til ansvar for i en liten eller stor offentlighet.

Selv mener jeg det er grunn til å forsvare den meditative lesningen. Ikke den «konsumerende» stillelesningen, men den lesning som gjør leseren delaktig i tenkning, og som egentlig innebærer at leseren selv blir en skriver. I Samtalens tynne tråd (Spartacus 2003) skriver Anders Johansen at de språklige formene er tankens former. Selve anstrengelsen med å formulere seg – grammatisk og syntaktisk konsekvent – former tanker. Stil er rytmer og intensiteter i språkføringen. Han forteller også om et historisk forskningsarbeid der han snakket med eldre slektninger om emner de hadde tiet om i årtier:

Det finnes skuespillere som er kjent fordi de er gode skuespillere, sier Lanham et sted, og så finnes det skuespillere som er kjent for å være kjent. For øvrig skriver han ikke så analytisk inngående om de kreftene som fører til oppmerksomhetsakkumulasjon i en oppmerksomhets-økonomi. Men alle blikkene som klistrer seg til en kjendis, er ikke nettopp oppmerksomme; de er bekreftende.

Er det nå slik at begrepet «vare» uten videre lar seg veksle inn i «oppmerksomhet» i det økonomiske skjemaet for tilbud og etterspørsel? For mens vare er én ting, er ikke oppmerksomhet to? På den ene siden en sinnets akt, hengivelse, på den andre siden en akkumulerende akt: berømmelse? Hvem er det som «tilbyr» oppmerksomhet og hvem «etterspør» den?

Det forekommer meg at begrepet oppmerksomhet utplyndres av sitt samboerskap med begrepet økonomi. I en massekultur som oppmuntrer til underkastelse og konsumpsjon snarere enn hermeneutiske overveielser vil jeg foreslå et alternativt navn for Lanhams oppmerksomhetsøkonomi, nemlig interesseøkonomi.

Hva er ettertraktelsesverdig i en slik økonomi? Å bli berømt, å være gjenstand for andres interesse eller begjær. Hva er da knapphetsgodet? Interesse eller begjær. For, om vi nå verner oppmerksomhetsbegrepet fra økonomibegrepet, blir det ikke fullstendig irrelevant å kalle det et knapphetsgode?

Det finnes en tradisjon for oppmerksomhet som Lanham knapt undersøker eller berører i sin bok: den kontemplative oppmerksomheten; de religiøse mystikernes oppmerksomhet; kanskje også kunstopplevelsens oppmerksomhet, som Kant karakteriserte nettopp som interesseløs. Den finnes formulert hos buddhistene som oppvåkning, hos Malebranche som sjelens naturlige bønn, hos Walter Benjamin som aura, hos Roland Barthes som punctum.

Det er muligens utopisk tenkning, men jeg forestiller meg at oppmerksomhet forstått på denne måten unnslipper eller søker å overskride enhver økonomis reguleringer og transaksjoner. Selv tenker jeg på oppmerksomhet som det underets øyeblikk der form stiger ut av kaos og ennå ikke har rukket å bli automatikk, vane.

Teksten er oversatt fra svensk og bearbeidet for Morgenbladet av Kari Løvaas. Den svenske versjonen er tidligere publisert i Dagens Nyheter. En lengre versjon publiseres i Kritiker #8, som utgis i disse dager.
Kari Løvaas er kritiker.