Ideer kan brukes til alt. De kan inspirere til handling, rettferdiggjøre ugjerninger, artikulere verdier og idealer, tåkelegge det åpenbare og kompensere for en virkelighet som nekter å føye seg. Noen ideer dukker opp og forsvinner i samme øyeblikk. Andre er slitesterke og nekter å dø, selv om de skaper ubehag hos dem som sitter med tøylene. Jens Erik Kristensen ved Universitetet i Århus har sammen med noen likesinnede laget en opplyst og opplysende bok om universitetsideene fra middelalderen til i dag. Boken inneholder også noen sentrale tekster som diskuterer saken fra Immanuel Kant og Wilhelm von Humboldts tid frem til Habermas.

Mangfold. Bokens første og mest iøynefallende valg er å tale om «universitetsideene» i flertall. Den idealistiske og konservative motstanden mot de siste årenes universitetsreformer har ofte påberopt seg «universitetsideen», som om oppgaven var å redde en helligdom eller realisere en skapertanke fra verdens første opprinnelse. Den historiske sannheten er noe mer komplisert. Allerede Platons akademi og senere middelalderuniversitetet var institusjoner som ville virkeliggjøre flere ideer på én gang. De gamle læreanstaltene oppsto, som de moderne har gjort det, av kompromisser mellom en rekke forskjellige interesser. Allerede det å tale om universitetenes lange historie er for så vidt en tilsnikelse, fordi det må sterk fantasi til for å kunne forestille seg at betegnelsen «universitet» alltid og overalt har dekket beslektede innretninger som i sitt vesen har vært identiske.

Men, la gå. Jens Erik Kristensen og hans medarbeidere gir de konservative idealistene en viktig innrømmelse når de bruker den samme betegnelsen på en rekke forskjellige institusjonstyper. Selv skriver Kristensen et solid essay om universitetsideenes historie, og så lar han Kant, Humboldt, Huxley, Helmholtz, Weber, Jaspers, Flexner og Habermas pluss tre mer anonyme rørehoder komme til orde. Tekstene er forsynt med knappe og gode innledninger om hvem forfatterne er, og hva som var deres problemsituasjon.

Debattene. Strid om utdannelsespolitikk er altså ingen ny oppfinnelse. Den moderne verden som definerer seg selv som en opplyst og rasjonell tidsalder, er selvsagt særlig opptatt av hvordan kunnskap produseres og hvordan lærdom forvaltes. Universiteter, akademier, forskningsinstitutter og høyskoler har stått og står fremdeles midt i en kamp om hva som skal gjelde som gyldig kunnskap. Om reformer og omveltninger ikke hadde skapt debatt, ville vi neppe ha levd i et «kunnskapssamfunn» hvor produksjonen av ny viten og forvaltningen av gammel lærdom griper inn i alle sosiale og politiske forhold.

I Norge har vi hatt antydninger til en slik debatt blant annet i forbindelse med Ottosen-komiteen, Mjøs-utvalget, Gudmund Hernes’ egensindige herjing med høyskolesystemet og nå med det statsfromme Stjernø-utvalget. Dessuten har Rune Slagstad drevet en svært viktig og reflektert enmannskrig mot «positivismen» og diskutert betydningen av «kunnskapsregimene». Problemet har vært å få medløperne i tale. De som vil overleve på dagens institusjoner i stormen av reformer, må kunne skifte maske og forkledning på et øyeblikk. For i Norge har alt – som en arv fra ettpartistaten – enten vært selvsagt eller utenkelig. Den danske boken forsøker å trekke i gang en noe mer prinsipiell diskusjon med bakgrunn i den nasjonale universitetsreformen der i 2003.

Nazirektoren. Mine egne favoritter i Jens Erik Kristensens utvalg er Kant og Max Weber. Ved siden av den urokkelige Wilhelm von Humboldt er de to de eneste som unngår destruktiv ensidighet og høystemt vrøvl. For den historiske dokumentasjonens skyld savner jeg tre navn: Henrich Steffens, som deltok aktivt i debatten om det første moderne universitetet i Berlin (1809) sammen med Humboldt, Fichte og Schleiermacher. Friedrich Nietzsche, som hamret løs på de tyske dannelsesanstaltene etter Tysklands samling i 1870, og Martin Heidegger, som staket ut en alternativ kurs for det han kalte «Studiendienst» i sin tiltredelsestale som nyordnet nazirektor. Særlig det siste bidraget er lærerikt – om enn ufrivillig.

Stat og fornuft. For ett problem har vært temmelig konstant i store deler av den moderne historien: forholdet mellom fornuftens krav om frihet og statens krav om kontroll. Det er påfallende at hele den tidligmoderne forskningen skjedde utenfor universitetene. For der hadde først Kirken og så staten altfor mange intervensjonsmuligheter.

Den naturvitenskapelige revolusjonen på 1600- og 1700-tallet, som universitetene nå gjerne skryter av som sin «arv», kunne umulig finne sted i en institusjon hvor først paven og så kongen hadde full kontroll. Intervensjonsglade regjeringer, føyelige medløpere og den nye kasten av forskningsbyråkrater gjør i dag den samme nytten. Hvis de ikke gir seg og demper sin klåfingrede geskjeftighet, er det mye som taler for at universitetet og grunnforskningen igjen må skille lag.

Tungetale. Jens Erik Kristensens antologi er på mange måter en deprimerende bok nettopp fordi den forteller sin historie dyktig og på mange nivåer. Den dokumenterer at kvaliteten på diskusjonen omkring høyere læreanstalter har sunket katastrofalt siden Max Webers tid – med Jürgen Habermas som en enslig mammut konservert av permafrosten. De tre siste bidragsyterne til antologien (Gibbons, Käufer og Scharmer) er lærerike fordi de viser utviklingen av det særegne mandarinspråket som nå omgir høyskoledebatten også her i landet.

Man taler ikke lenger om forskning, undervisning eller dannelse med disse virksomhetenes egne ord, men kaster seg inn i en byråkratisk tungetale som henter brokker fra økonomi, ledelsesfilosofi og alminnelig pedagogisk psykobabbel. Hensikten er åpenbart å utelukke forskere og fagfolk fra styringen med deres egen arbeidssituasjon. Bare de som kjenner kodene, har talerett. På den måten blir Jens Erik Kristensens antologi både en minnebok og en gravskrift over Humboldts drøm om å forene forskning, undervisning og dannelse.