Vesten er masochistisk, hevder Pascal Bruckner i sin bok Botferdighetens tyranni, et generaloppgjør med deler av det intellektuelle og politiske Europa. Med tittelen mener han å diagnostisere en verdensdel som bøyer seg bakover for å imøtekomme kritikk, ja, gjerne komme den i forkjøpet, et Europa som ber om unnskyldning for det meste, som stadig leter etter nye punkter det kan kritiseres for, for deretter å pine seg selv nådeløst også med dette nye.

Det hender at bøker blir aktualisert av en hendelse i utgivelsesuken. Bruckners bok er imidlertid blitt aktualisert av en hel rekke begivenheter i samme uke som den norske utgaven foreligger. Om ikke annet viser det hvor uhyre sentrale de problemområdene han tar opp faktisk er i vår tid. Noen eksempler:

– Den britiske erkebiskop Rowan Williams sier det er uunngåelig at deler av sharia vil inngå i britisk rettspraksis.

– En mann er arrestert, mistenkt for å planlegge drap på den danske Muhammed-tegneren Kurt Westergaard.

– Australias statsminister, Kevin Rudd, kommer med en uforbeholden unnskyldning overfor landets urbefolkning.

– I en tale sier Tyrkias statsminister Erdogan at å assimilere tyrkere i det tyske samfunnet er en «forbrytelse mot menneskeheten».

Det er neppe feil å si at den eneste seriøse motstanden mot venstresidens intellektuelle hegemoni på 1970-tallet kom fra de såkalte nyfilosofene. Pascal Bruckner var blant dem, og det skinner igjennom i boken på alle måter. Han skriver i samme polemiske stil og ut fra det samme grunnprinsippet, at Europas og Vestens form for borgerlig-kapitalistisk demokrati gjerne kan reformeres, men er langt unna å være en til bunnen ond ordning.

Denne kampen er altså kjempet før, med en vri: På 1970-tallet var det kommunistene som var nyfilosofenes store bêtes noires, og spesielt den ikke ubetydelige del av den intellektuelle eliten som regnet et hvilken som helst regime som bedre enn det borgerlig-kapitalistiske, inklusive Moskva-prosessenes Sovjet, kulturrevolusjonens Kina, Hoxhas Albania og Pol Pots Kambodsja.

Bruckner hevder at de han angriper har den samme holdningen i ny kledning: Vesten generelt, og USA og Israel spesielt, har alltid skylden for alt som er galt – mens for de andre finnes alltid Vestens handlinger der som unnskyldning og syndsforlatelse. Til syvende og sist kan Vesten aldri unnskyldes, Vestens motstandere alltid.

Ifølge Bruckner er altså syttitallets tanke om at USAs krig i Indokina egentlig var ansvarlig for folkemordet i Kambodsja en parallell til vårt tiårs tendens til å se terrorangrepene mot USA i 2001, Spania i 2004 og Storbritannia i 2005 som en konsekvens av Vestens egen politikk.

Bruckner er en ildfull motstander av denne og beslektede tankeverdener. Han har for eksempel intet til overs for utsagn om at kolonialismen var drevet av ønsket om å «utrota varenda jävel», som Sven Lindqvist uttrykker det (se for øvrig intervju side 40).

For Bruckner er dette et typisk ulogisk og uhistorisk uttrykk for vestlig selvhatende oksidentalisme: Kolonistene, ja, selv slavehandlerne var utilitarister som trengte å holde arbeidskraften i live, mener han. Og i forlengelsen av diskusjonen om dette kommer Bruckner også inn på sitt annet store kampområde: de manglende kravene til andre enn Vesten om å gå i seg selv, historisk-moralsk.

Bruckner ser det slik: Europa har bedt om unnskyldning for kolonialismen og slavehandelen. Paven har kommet en egen unnskyldning på vegne av kirken, og vestafrikanere som deltok i slavejakten har unnskyldt seg. Fra islam, derimot, som var likeså aktive i slavefarten, er ingen unnskyldning verken kommet eller blitt krevd – selv om enkelte islamske land først forbød slaveri i 1962.

Og hvorfor ikke, spør Bruckner: Jo, fordi Vesten ikke krever det samme av andre som av oss selv. Vi opererer med forskjellige standarder. Land i den tredje verden er mer eller mindre ferdigunnskyldt gjennom tredjeverdensstatusen i seg selv.

Men dette vil ikke Bruckner være med på. Han henviser til tredjeverdensteoretikeren Frantz Fanons holdning om at den eneste måten å bli fri fra kolonialismen på er å bli ansvarliggjort, og spør hvorfor denne innstillingen ikke har slått mer igjennom.

Jo, mener Bruckner: Når kolonitiden kan bli en stadig viktigere forklaring på nåtidens elendighet i Afrika, selv om den historisk blir fjernere og fjernere, så er det fordi Vesten inviterer til det: Gjennom dette beholder Europa seg selv i fokus, om enn negativt.

Europas «politiske masochisme» er her å forstå som en sadisme snudd inn mot Europa selv, ved at Europa blir den fortsatt handlende part, gjennom kolonialismens etterdønninger, mens Afrika forblir den passive part i forholdet: uskyldig, men også uansvarlig. Umodne klienter som må unnskyldes.

Bruckner har som nevnt en annen vinkling. Tydeligst vises den i hans holdning til den tredje verdens antirasismearbeid, slik det kom til uttrykk på FNs store rasismekonferanse i Durban i 2000.

Hovedfokus under denne konferansen ble Israel og sionismen, av det store flertall av deltagere fordømt som et land med en rasistisk ideologi. Bruckner på sin side slår fast at «antisionisme» er en forkledd antisemittisme, uten å diskutere saken over så mye som et avsnitt. Og han ser venstresidens glassklare stillingtagen for palestinerne og mot Israel, som mye mer enn en vurdering av rett og galt.

Han griper tak i det stadig økende antallet sammenligninger mellom Israel og Nazi-Tyskland og presenterer det som et naturlig utfall av det han hevder er utviklingen i vårt syn på jøden: Sympatisk i fortidens rolle som hjelpeløs og statsløs, men snudd til monstrøs når han kjemper for et territorium i samtiden. Parallelt er det, slik Bruckner ser det, store ansatser til reelle nazismetendenser blant arabiske grupper, men det er plutselig et ikke-tema, hevder han. Igjen fordi araberne, som per definisjon er undertrykt, er hevet over enhver kritikk, eller i det minste kun kan kritiseres med et rungende og skyldrensende påheng: «men vi må huske at Israel …»

Det er kanskje ikke så overraskende at Bruckners hovedfiende i boken er og blir islamisme, særlig i militant form. Og heller ikke at han ser med stor bekymring på no-go zones i europeiske byer, hvor gjenger, inspirert av Hamas og det muslimske brorskapet, og allerede unnskyldt og forstått av europeerne selv, har tatt over makten fra valgte myndigheter.

Det første Bruckner vil gjøre med akkurat den saken, er å meningstømme begrepet «islamofobi», som han mener blir misbrukt til å hindre enhver kritikk av islam; også den saklige; også den kunstneriske. Dernest går han til frontalangrep på Tariq Ramadans berømte og mye siterte utsagn om at «muslimene er vår tids jøder». Dette er overhodet ikke tilfellet, mener Bruckner, og enda verre: Det er perfekt egnet til å skjule at jøder i Europa i økende grad må legge igjen alle tegn på jødiskhet for ikke å bli trakassert av først og fremst nettopp muslimske grupper. Ikke særlig overraskende ser Bruckner på Ramadan personlig som en ekstremistisk ulv i moderate fåreklær.

Så skal det ikke stor fantasi til, for å få en anelse av hva Bruckner ville sagt om den siste ukens hendelser. Om holdninger som erkebiskop Williams’ «shariavennlighet» sier han at de først og fremst er et svik mot unge muslimers mulighet til å sette seg opp mot sin egen kultur og religion, en rett vi ellers ser på som en selvfølge i vår egen kulturkrets. Han ville sikkert, på spørsmål om attentatplanene mot Kurt Westergaard, minnet om slagordene til den harde islamistiske falanksen under demonstrasjonene i 2005-06: «Til helvete med friheten» og «Utrydd alle som håner islam». Videre sier Bruckner at unnskyldninger, som den australske unnskyldningen overfor aboriginerne, er nødvendige og riktige, men igjen er det bare vestlige som unnskylder seg uforbeholdent: Japan unnskyldte sin fremferd i Korea og Kina på 1930-tallet og dyrket samtidig overgriperne i et eget tempel – et betydelig forbehold.

Når det gjelder Tyrkias statsminister Erdogans utsagn om at assimilering av tyrkere i det tyske samfunnet er en «forbrytelse mot menneskeheten» er dette et av Bruckners gjennomgangstemaer. Utsagnet kommer fra statsministeren i en nasjon som selv har drevet jernhard assimilering og til og med benektet minoriteters kulturelle og demografiske faktiske eksistens, og går rett inn i hjertet av Bruckners hovedtese om de to standardene Vesten aksepterer og oppmuntrer – på sin egen bekostning.