Hva var det Moses sa til Farao igjen, om gresshoppene som skulle invadere Egypt? «De skal dekke hele landet, så en ikke kan se jorden, og ete opp hvert grann dere har igjen [...] Hvert tre som vokser på markene deres, skal de gnage snaut.»

Skal vi tro mediene, har vi i Norge fått iberiasneglen – populært kalt «brunsnegl» – istedenfor den gammeltestamentlige gresshoppesvermen. Og istedenfor Farao har vi fått landbruksminister Terje Riis-Johansen (Sp), som torsdag denne uken inviterte til nasjonal iberiaskogsneglkonferanse på hotell Scandic i Bergen – «årets treigeste konferanse», som noen hadde satt som undertittel.

Morder. Der presenterte ministeren departementets nye, nasjonale handlingsplan for bekjempelse av denne tvekjønnede landeplagen, som siden ankomsten i Norge i 1988 har fått hageeiere til å finne frem torturredskapene og avisene til å rydde forsidene for å få plass til ordet «mordersnegle» størst mulig.

I løpet av disse 20 årene har sneglen spredt seg til store deler av landet, med størst tetthet langs kysten opp til Trøndelag. Den har hatt gode dager i Norge på grunn av vårt fuktige klima, vår overflod av saftige blomsterbed og et fravær av naturlige fiender. Men fra og med våren 2008 har iberiasneglen fått sin fiende utpekt, og det er Det norske folk, ved deg og meg. Og altså Terje Riis-Johansen. «Vi må ta sneglene før sneglene tar oss,» uttalte ministeren til VG denne uken.

Truer jordbær. Nå vet vi av markedsundersøkelser at flertallet av Morgenbladets lesere bor i større byer, og mange av dere er sikkert trygt plassert i leiligheter med uinntagelige verandakasser, hvor dere sender en vennlig, men distansert tanke i retning landets villaeiere, som sliter med hager fulle av slimspor.

Men vær forsiktig med nonchalansen, for iberiasneglen er ikke lenger bare en fare for prydbusker og fuksiabed. Biologer og bønder forteller at sneglen også er i ferd med å bli et problem for landbruket. Kålproduksjon er ett av feltene som kan bli truet, i tillegg vet man om flere tilfeller hvor dyrefôr er blitt uspiselig fordi gresset har vært så fullt av snegler (de er mildt giftige hvis de spises rå). Mest utsatt er likevel jordbærproduksjonen, både fordi planten befinner seg så nær bakken, fordi den er flerårig – og dermed mer sårbar for skadedyr – og fordi kosmetiske hensyn spiller så stor rolle i salget.

Det er allerede rapportert om én bonde som har måttet gi opp jordbærproduksjon på grunn av brunsneglinvasjon. Og når noen går løs på jordbærene våre, da vet vi nordmenn å mobilisere som nasjon.

Kjønnsmoden. Vi snakker altså om en variant av gruppen nakensnegler, som kan bli inntil 15 centimeter lang. Hvert eksemplar har en livssyklus på tolv måneder og kan legge opptil 400 – 400! – egg, noe sneglen gjør på sensommeren. I løpet av høsten dør de voksne individene, mens ungdommene, som blir kjønnsmodne allerede ved seks ukers alder, overvintrer i komposthauger og andre lune krypinn.

Slik lyder de naturfaglige fakta. Men brunsneglen er også noe mer: Den er en metafor, eller bedre: bærer av et verdensbilde, et system. Når du treffer en iberiasnegl i kantbedet i skumringen, er det nemlig globaliseringen i sin mest slimete form som kryper mot deg.

Svarteliste. – Iberiasneglen er et godt eksempel på skyggesidene ved internasjonal frihandel, sier Bjørn Åge Tømmerås ved Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen.

– Man vil veldig gjerne lage strenge restriksjoner for introduserte arter i Norge. Samtidig er drivkreftene bak internasjonal handel og uhemmet transport mellom landene uhyre sterke. Her er det en motsetning vi ikke klarer å håndtere.

Iberiasneglen er bare ett av mange eksempler på problematikken rundt importerte arter – lakseparasitter, kongekrabber og kanadagjess er andre – men historiens tydelighet gjør den spesielt effektiv som skrekkeksempel. Etter ankomsten fra den iberiske halvøy ble arten først observert på Kråkerøy, i Langesund og ved Molde, men Tømmerås tipper at den har kommet på nytt hvert eneste år siden, og på mange steder. Hvis vi ved en usannsynlig kraftanstrengelse skulle klare å utrydde sneglen fullstendig, ville den altså høyst sannsynlig dukke opp igjen på neste lasteskip med portugisiske petuniaer.

Importen av levende biologisk materiale gjør at vi kontinuerlig bombarderes av arter som ikke eksisterer naturlig i norsk flora og fauna. Det har fått flere enn Terje Riis-Johansen til å reagere: I fjor gikk ti av landets departementer sammen om en samordnet strategi mot fremmede, skadelige arter. Samtidig presenterte miljøvernminister Helen Bjørnøy et dokument med den illevarslende tittelen «Norsk svarteliste 2007», en oversikt over 93 arter som utgjør en «høy risiko» overfor landets biologiske mangfold. Iberiasneglen hadde ikke overraskende en sikker plass på laget.

Biologisk rasisme. Det er omtrent på dette punktet vår indre Thomas Hylland Eriksen melder seg og spør (med ivrig stemme, kan man se for seg): «Men hva er egentlig en ’norsk’ art? Når kan man si at et dyr eller en plante ’hører hjemme’ her i landet?»

De som er satt til å besvare spørsmålet, er et nyopprettet organ, underlagt Kunnskapsdepartementet og grunnlagt i 2005, med navnet Artsdatabanken. De samler inn og formidler informasjon om norsk biologisk mangfold, blant annet gjennom det de kaller Fremmedartsbasen – en oversikt over de om lag 2500 importerte artene som finnes i Norge. Databankens definisjon på «fremmedart» er enkel: Så lenge et dyr eller en plante er kommet til landet ved menneskelig hjelp, regnes den som innvandrer – uansett hvor lenge den har vært her.

Denne pragmatiske tilnærmingen svarer imidlertid ikke på den grunnleggende innvendingen: at oppmerksomheten rundt fremmede arter representerer en statisk – man kunne kanskje si unaturlig – måte å tenke om natur på.

– Hvor langt tilbake i tid skal vi la gå før vi sier at en art er norsk? 10 000 år? spør anleggsgartner og fast hageskribent i Dagbladet Tor Smaaland retorisk. Han har i andre sammenhenger argumentert mot det han kaller «biologisk rasisme» – en tankegang han mener er overførbar til iberiasneglfenomenet – og mener krigen mot bløtdyret minner om Don Quijotes kamp mot vindmøller.

– Man skal huske at prosjektet «hage» er relativt kortvarig sammenlignet med de fleste andre prosesser i naturen. Gir vi det 200 år, vil sneglebestanden høyst sannsynlig regulere seg selv. Men det har vi selvfølgelig ikke tid til.

Angst og usikkerhet. Biolog Bjørn Åge Tømmerås parerer de filosofiske innvendingene med å vise til empirien.

– Diskusjonen rundt hva som egentlig er norsk, er interessant. Men man skal ikke glemme at det også finnes en virkelighet her, som er vanskelig å håndtere. Sneglen gjør skade enten den regnes som norsk eller ikke. Brunsneglen representerer en dramatisk endring i naturen – og i folks liv – de siste 20 årene. Slike brå forandringer skaper en engstelse og usikkerhet man må ta på alvor.

– Hva med tanken om at naturen vil regulere dette selv etter hvert?

– Det stemmer at bestander med en eksplosjonsartet utvikling ofte vil reduseres av intern sykdom eller konkurranse etter en stund. Men hvor høyt nivå de vil stabilisere seg på, er umulig å si. Man kan håpe og drømme om at sneglen blir borte av seg selv, men lite tyder på at noe sånt vil skje.

Jihad. I et biologisk perspektiv kan man altså forsvare myndighetenes war on iberiasneglen. Likevel er det noe med ordbruken rundt bløtdyret, språket som pipler frem i avisspalter og leserinnlegg når det bringes på bane, som virker, vel, litt forstyrrende.

Å kalle den «mordersnegl» er én ting (begrepet dukket opp fordi sneglen spiser døde eller svekkede artsfrender når tilgangen på mat er dårlig). «Rå imperialist» eller «slimjævel» får vel også passere. Men så var det dette med at sneglen var brun i tillegg, noe som gir bildet en ny dimensjon og en ubehagelig kraft.

«Drep den når du ser bruningen i hagen,» oppfordrer Stavanger Aftenblad i en billedtekst, mens en innsender i samme avis forteller at han har «erklært plageåndene jihad».

«Hovedproblemet med den grådige sneglen er at den ikke hører hjemme i Norge,» konkluderer Troms Folkeblad, og får støtte av VG: «Ingen inviterte dem til å komme. De kom likevel, og selv ikke streng kontroll stoppet dem ved grensen.»

Bergens Tidende tar like godt sammenligningen helt ut. «Det er ikke alltid vi er helt på linje med dansk innvandringspolitikk,» skriver avisen på lederplass, «men i tilfellet Iberiasneglen er vi på gli.» (At en innsender i Vårt Land i tillegg bruker sneglens selvbefruktende evner som et argument mot kjønnsnøytral ekteskapslov, er noe vi får la ligge i denne sammenhengen.)

Og verre skal det bli. For ifølge stipendiat Bjørn Arild Hatteland ved Universitetet i Bergen har man nå oppdaget genetiske avtrykk fra iberiasneglen i våre tradisjonelle svarte skogsnegler. Man vet ennå ikke når kryssbefruktningen har funnet sted, men på et tidspunkt har altså de brune og svarte sneglene paret seg. De brune og svarte har paret seg, sier du? Dette kan jo ikke gå bra. Nå venter vi bare på leserinnlegg fra Ole Jørgen Anfindsen.

Snegler på hjernen. Men før vi fortaper oss i språkdrodling, lar vi biologen minne oss om verden utenfor begrepene igjen.

– Ordbruken rundt iberiasneglen kan bidra til å vri diskusjonen bort fra det den burde handle om. Det synes jeg bare er trist. Men de sterke metaforene beskriver også en sterk virkelighet. Det er en grunn til at problemene rundt iberiasneglen har vært diskutert på riksdagsnivå i Sverige, sier Bjørn Åge Tømmerås.

Og ikke bare i Sverige: I Danmark har Socialistisk Folkepartis leder Villy Søvndal tatt til orde for å engasjere Heimevernet i kampen mot brunsneglene. Og i 1999 gikk Arbeiderpartiet på Stord til kommunevalg med bekjempelse av bløtdyret på programmet.

Invasjonen har også fått forskningspolitiske konsekvenser. Forskningsrådets første iberiasneglprosjekt, et samarbeid mellom universitetene på Ås og i Bergen, er inne i sitt fjerde år. Og nå kommer altså tre millioner kroner fra Landbruksdepartementet til den nasjonale dugnaden mot brunsneglen. Den har skeptikere som Tor Smaaland ikke så stor tro på.

– Jeg pleier å si at det verste ugresset har du ikke i hagen, men i tankene dine. På samme måte synes jeg vi burde snu om i hodet og akseptere at sneglene er kommet for å bli, sier hageskribenten, som også er kritisk til at myndighetene i iveren etter brunsneglbekjempelse har fjernet avgiftene på sterke plantevernmidler som Ferramol og Nemaslug.

– Ta Nemaslug: Det er en levende organisme som parasitterer på sneglens egg. Her er innvendingen min moralsk eller filosofisk: Hvis man har én levende art som volder problemer, skal man da slippe ut en annen levende organisme for å bli kvitt den?

Aggresjon. Vi lar Tor Smaalands spørsmål henge i luften, vel vitende om at enhver hageeier eller jordbærbonde som har kjent brunsnegler skvises under støvlene på sene spaserturer, vil gripe til den mest ondsinnede parasitt han kan finne uten å stille flere spørsmål. For at denne parten i saken også skal bli hørt, gir vi siste ord til Andreas Skartveit, forlagsmann, skribent og tidligere hageeier, som for noen år siden skrev en lengre artikkel om sin sisyfoskamp mot iberiasneglen.

– Det var en bitter konflikt jeg var nødt til å tape. Maktesløsheten man føler, utløser en voldsom aggresjon, sukker Skartveit i telefonrøret når han blir minnet om sin periode som hobbygartner.

– Man snakker jo om så mange måter å drepe den på: salt og øl og jeg vet ikke hva. Selv tror jeg bare på én ting: ren, blind vold. Men det hjalp ikke det heller.