– Men tenk om du ble en frafallen likevel, Torgeir?

– Det er jo klart, at hvis jeg hadde falt fra, hvis Torgeir hadde falt fra, så hadde det slått sterkt ned i bygda. Men det har ikke skjedd., sier Torgeir.

– Det kan skje.

– Det kommer ikke til å skje.

Når jeg spør Torgeir Nygård om slikt, er det fordi jeg husker hvordan alle på Konsmo for tolv år siden snakket om nettopp Torgeir. Han var falt ned fra heia bak Konsmo kirke. Kameratene fant ham livløs. Det var 5. februar 1996. Da hadde predikanten Steinar Harila stått i vekkelse på bedehuset helt siden 31. oktober.

«Den vekkelsen var som skogbrann i en storm», minnes Harila.

«Ja, du merket åndskreftene når du kom oppover Audnedalen», forteller Ånen Fiddan som vi treffer på dugnaden.

Folk kom i nød, i sjelenød, når de kom til skiltet hvor det står Konsmo. Og enten snudde de i en fart og kjørte vekk, eller de kjørte til bedehuset og «gikk frem», som det heter, og ble med. Banksjefen gikk frem. Og ordføreren. Og sauebøndene gikk frem. Og skogskarer. Og ungdommen. Midt i dette var det at Torgeir falt ned fra heia. På bedehuset bad de for ham. Og Torgeir ble frisk og vekkelsen økte i styrke og i omfang.

Villfarelse om strømper. Så er det at vi lurer på hvordan det står til i dag, 12 år senere, med bygda og med Torgeir. Er vekkelseslufta gått ut av ballongen? Så trist for dem, i så fall, å oppleve at dette med Jesus bare var en raptus.

– Raptus, du! Steinar Harila, predikanten, den livlige emissæren, hopper i stolen. Vi dro innom ham på Søm i Kristiansand fredag ettermiddag og slo av en prat over et glass iskald brus, servert av Alfhild, predikantens kone.

– Frafallsprosenten etter vekkelsen, den har jeg ikke. Men kristenfolket på Konsmo, de er det liv i. De er det tak i, forstår du. Det vil du merke, forsikrer Harila. Og han sier han kunne ønske at den flokken ble vist litt respekt, «at du ikke lager en karikatur».

Det kunne vi lett ha gjort, av vanvare, for jeg har til denne dag levd i den villfarelse – og er neppe alene om det – at når misjonsforeningene strikket ullstrømper til Afrika, så sendte de ullstrømpene nedover til utdeling, men langt ifra, oppklarer Harila:

– De solgte jo strømpene på basar i Norge og brukte pengene til gode formål i Afrika.

Selv arbeider Steinar Harila mest i Vyborg i Russland for tiden, med flere imponerende sosiale hjelpeprosjekter, men han skal holde møter på Konsmo igjen til høsten.

– Så du får hilse oppover!

Somme tider. Det var altså den uken i juni 2008 da mange anså at staten Norge ble mindre kristen. Stortinget vedtok kjønnsnøytral ekteskapslov, K’en ble fjernet fra KRL-faget på skolen, og den formelle beslutningen ble tatt om at staten løsner båndene til Den norske kirke. Samtidig rapporterer sosiologene forundret at sekulariseringsprosessen ikke er så gjennomgripende som mange mente den ville måtte bli, ja vi hører, vantro, at religionene vokser på alle kontinenter.

Er det dette vi ser også langs norske sommerveier i år? Bedehusene er pusset opp. Det gjelder øst og vest og sør og nord i landet. Bedehusene har fått nytt tak. Og minst to strøk Drygolin. Men det kan jo være at museumsvesenet har hånd om dette. Kanskje det bare spilles inn veldig mange filmer? Eller har vi bedehusfolk nok her i landet til at det er de selv som pusser opp?

Jepp. Da var vi fremme på Viblemo.

Villfarelse om bedehus. Og se her. Folk er allerede på stigene. Men før vi hilser til Reidar og Jenny og alle sammen fra Steinar Harila. Hva er et bedehus? Som det fremgår av bildet så er bedehuset på Konsmo mye større enn kirken. Uten at det plager presten. Bedehusfolket sogner nemlig stort sett til statskirken, skjønt under mottoet «i kirken, men ikke under kirken». Dette er lekfolket som helt fra Hans Nielsen Hauges dager har villet forkynne selv, uten å være underlagt noe kirkelig embete. Lavkirkelige kalles de, disse merkelig bokstavtro lutheranerne våre.

– Det er bedehus på Ågedal, på Øydnesklev – selv om det er solgt nå – og det store på Konsmo, og så er det et lite et på heia der oppe, og så har de et på den heia på andre siden. Og så har vi altså dette bedehuset her på Viblemo, sier Knut Eivind Birkeland, en ung mann som annenhver uke jobber på Narvesen på Jernbanestasjonen i Kristiansand.

– Hvem eier dette dere pusser opp nå?

– Det er Viblemo krets.

– Viblemo krets av hva?

– Du kan like godt si det er Viblemo som eier bedehuset. Det er både åndelig hjem for mange av oss, og grendehus. Elglaget legger elgmøtene sine hit, sier Knut Eivind.

Løgnkirken. Så kommer Ånen Fiddan bort, melkebonde og blant de eldste på dugnaden. Fiddan er leder av styret for Viblemo bedehus.

– Nei, hvem eier det? Det var et godt spørsmål, medgir Ånen Fiddan. – Men det er kristenfolket. Det er den troende flokken.

Ebba Birkeland kommer ut fra skuringen i bedehusets indre og tilbyr en kopi av vedtektene fra stiftelsen i 1913. Stifterne var Indremisjonen, Hedningemisjonen, Sjømannsmisjonen, Lappemisjonen, Kinamisjonsforbundet, Jødemisjonen, Santalmisjonen, Omstreifermisjonen, og noe som het «Schrøddermissionen». Kinamisjonen ble til Norsk Luthersk Misjonssamband – som er størst, og som i navnet, men knapt i gagnet brøt med Den norske kirke i fjor.

I dag er Indremisjonen og Santalmisjonen gått opp i en høyere enhet: Normisjon, som er innenfor statskirken, det samme gjelder Vestlandske Indremisjonsforbund som nå heter Indremisjonsforbundet. Men mannen som sto i vekkelse her for tolv år siden, Steinar Harila, «reiser for Vestlandske», skjønt han selv har meldt seg ut av kirken.

– Når kirken sier ja der hvor Bibelen sier nei, da er kirken en løgnkirke.

Slik begrunner Harila sin utmeldelse. Og han snakker da om kirkens gryende homofiliaksept. – Men det som ligger til grunn er jo bibelsynet. Vi må ikke gjøre alt bare til spørsmål om etikk. Det handler om hvor vi skal havne i evigheten, understreker Harila.

Ånen Fiddan er gammel nok til å ha opplevd John Olav Larsen-vekkelsen i 1957. Den var større enn Harilavekkelsen 40 år senere.

– Ja, for Larsen gikk videre, i hele dalføret, mens Harila sto bare i bedehuset på Konsmo. Larsen sto i kirkene, han begynte på Vigeland og sto i både Vigmostad og i Konsmo kirke.

– Er det samme mekanikken i vekkelsene?

– Når du ber meg forklare vekkelsen, så må jeg forklare det himmelsk. Folk kjenner det i kroppen og føler at det står mellom enten himmel eller helvete.

– Dere holder fast på tanken om helvete?

– Det er ikke vi som holder på det. Bibelen holder på det. Og vi står på ordet.

– Tenk om den holdningen gjør at flokken dør ut?

– Grunnlaget for at bedehuset ble bygget var jo det evige livet. Jesus altså. Og han dør ikke. Det er han som lever. Og som blir. Som den siste så skal han stå frem fra støvet om alt forgår. Derfor forgår ikke han.

De unges alvor. Flere sier at Richard Håland er mannen å snakke med om virkningen av vekkelsen i 1996. Han var 16 år den gang, og «gikk frem». Så falt han fra en tid. Så kom han «på veien» igjen, og driver i dag energisk for å få ungdom til bedehuset via fotballen. For øvrig er han snekker. Richard er blant de få vi treffer som overhodet vil gi seg inn på å forklare vekkelser uten kun å peke mot himmelen, selv om han gjør også det.

– Jeg tror at når det skjer vonde ting så blir vi mer søkende overfor Gud. For et par måneder siden var det en som omkom i Hægebostad, og en uke etterpå var det en som omkom på en firehjuler, i møte med en lastebil. Da blir ungdommen som har kjent disse ungdommene mer alvorlige, rett og slett, sier Richard.

Og vi kan legge til at uken etter at vi snakket med Richard var det to dødsulykker i Marnardal, det er i nærheten av Audnedal, det var to attenåringer, en gutt og en jente, som kjørte i samme fjellvegg. Og det var samling på bedehuset der. Når det gjelder virkningen av ulykken og underet med Torgeir i 1996, har Richard følgende oppfatning:

– Jeg tror det betydde mye. At det bidro. Folk samlet seg veldig i bønn, vi ba for ham og familien.

Underet. Hva var det som hendte med Torgeir og som folk sier ga vekkelsen økt kraft, og som det ennå fortelles om? Torgeir Nygård viser på bildet hvor ulykken skjedde. Det var oppi fjellet til høyre for kirken, bak bjørka i venstre kant av bildet. Der hadde han og tre kamerater bygget hytte.

– Vi hadde vært oppe i hytta og drukket litt te og kost oss.

– Elleveåringene?

– Ja.

Så husket guttene på klokka og skjønte at de hadde dårlig tid, for fotballtreningen begynte snart. Men de kunne ta en snarvei ned fra fjellet. Det var til og med kommet litt snø så de kunne skli på skoene. Torgeir satte først utfor. Det var bratt, og det var gøy, inntil han kom til en sving. Han prøvde å hekte foten til et tre for å stanse, men klarte det ikke, dermed fortsatte han rett frem, utfor et stup.

– De andre fant meg på bakken mange meter nedenfor, 10-20 meter sier Torgeir.

Vi har hørt andre si «flere titalls meter». Til venstre på bildet ligger aldershjemmet, dit løp guttene etter hjelp, det sies at ambulansen satte fartsrekord fra Mandal og oppover Audnedalen. Videre forteller Torgeir, og dette fortalte også folk på dugnaden på Viblemo, at det på sykehuset i Kristiansand bare var én lege som hadde erfaring med slike operasjoner og han var tilfeldigvis innom jobben for å hente noe han hadde glemt. Så fikk denne legen beskjed om å skifte til arbeidstøy, for det var kommet inn en gutt med store hodeskader og indre blødninger.

– Om jeg overlevde ville jeg bli lam på høyre side, fortalte de til mamma og pappa etter operasjonen.

Så forteller Torgeir om en onkel av seg, fra Konsmo han også, men bosatt i Lyngdal.

– Han fikk det for seg at han skulle be for meg og salve meg.

– Salve deg?

– Ja, han har reist en del som evangelist. Han kjørte i full fart, fra Lyngdalsfjorden og opp på fjellet, og da han kom på toppen kjørte han utfor veien. Så skrek han til Gud. Og så klarte han på merkelig vis å løfte bilen opp på veien igjen.

– Hadde han ikke en jekk, donkraft, en vinsj eller hva det nå heter?

– Jeg mener det var Gud.

Et bibelvers. Dette var 6. februar, dagen etter at Torgeir hadde falt, og situasjonen var fortsatt kritisk, han hadde ikke gitt livstegn fra seg. Onkelen salvet ham, «i Faderens og Sønnens navn» og i det han sa «Sønnen» løftet Torgeir hånden opp og la den på hodet sitt akkurat der de hadde operert ham. Så la han hånden ned igjen.

– Jeg hadde ikke beveget meg før og beveget meg ikke igjen før lenge etterpå.

Utover vinteren ble gutten bedre, legene skjønte ikke helt hvorfor, fortelles det, men koblet ham fra de ulike apparatene.

– Så er det en dag pappa sitter med meg. Jeg våkner for første gang, reiser meg opp og sier «pappa, jeg har sett Jesus.» «Han sa noe til meg, pappa.» «Og det var så lyst!» «Kan du fortelle meg mer om Jesus, pappa?»

– Hva tror du dette du forteller, og har fortalt så mange ganger, har betydd for bedehusfolket i Konsmo?

– Det har betydd mye. Da jeg kom tilbake – og husk jeg var bare elleve og et halvt år – så var det vitnemøte og jeg hadde fått et bibelvers, det var Matteus 7.7. Det var ikke mange ordene jeg klarte å si, jeg sto der full av tårer, men jeg klarte å si: «Be så skal dere få». Og jeg ble nok et levende bevis, et vitnesbyrd for folk i Konsmo. Det hendte jo mens Steinar Harila sto i vekkelse så det slo nok ekstra sterkt ned at Gud faktisk hadde grepet inn og gjort et under.

– Det er mange som forteller om hvordan de og alle andre ba for deg?

– Mamma og pappa ringte til alle kristne de kjente i hele landet. Og på Konsmo bedehus sto folk frem hele tiden og ba Gud om et under.

Det husker jeg, for jeg var der. Bare for å lage radioreportasje. Men siden har jeg en gang iblant lurt på hvordan det gikk i fortsettelsen, både med Konsmo og Torgeir Nygård.

Ved formiddagsmaten. Det lukter Ajax innendørs og Drygolin utendørs. Det er Ordet som er grunnlaget, sier Ånen Fiddan når vi sitter og spiser etter første økt av dugnaden. En ungdom legger til at det er vel og bra med statskirken, «men det er mange saker som har vært vedtatt i det siste som gjør folk til dyr».

Så synger vi for maten. «O du som metter liten fugl.» Etter maten dreier samtalen seg om hvem som egentlig bestemmer hva man tror på i et bedehus, siden man ikke har prest og til og med står i ulike organisasjoner. Torkel Mydland, lærer og tidligere ordfører, sier at de nok kan være uenige, for eksempel så er han nok selv mer hjemme i kirken enn Ånen.

– Vi har vært heldige og har hatt en fantastisk prest her i mange år, sier Mydland.

– Men om det kom en prest som var liberaler, hvordan ville det ha gått i Kosmo?

– Det hadde vært ordentlig problematisk. Han hadde ikke passet inn her. Jeg vet ikke om en sånn en hadde søkt seg hit, sier Mydland.

– Ja, da hadde det i alle fall blitt lite folk i kirken, sier Ånen Fiddan.

Men Ebba Birkeland minner mennene om at det ikke var lenge siden alle de som sitter rundt bordet var fortvilet over kvinnelige prester. «Men det snakker ingen av oss om lenger», sier hun.

På sykkel til mormor. Hvordan holdes det liv i troen etter vekkelsen? Da han dro våren 1996, rådet Steinar Harila dem til å lese Wisløffs andaktsbøker. Det er snakk om Carl Fredrik Wisløff, og andaktsboken Jeg vet på hvem jeg tror, fra 1946. Men unge mennesker? Nå skal det handle, pinlig nærgående, om nattlige samtaler og kneling! I vår tid, her til lands.

Dette var da Richard Håland var 23 år og jobbet i Mandal og Torgeir Nygård var 18 år og bodde i Kristiansand. Men begge var hjemme i Konsmo om sommeren. Torgeir husker at de på den tiden bare var på hils, men at de etter en fotballtrening ble stående og trikse litt i en ballbinge oppe ved Torgeir. Så sa Richard at han hadde tenkt å sykle til mormoren sin på Vegårshei. Og Torgeir sier han husker han tenkte «Å så tøft. Tenk å være med på noe sånt!» Torgeir var nemlig en av de få i bygda som ikke hadde moped, og han hadde lenge hatt lyst på en skikkelig sykkeltur. Så spurte Richard:

«Torgeir, har du ikke lyst til å være med?» Torgeir svarte: «Jo!»

Fra Konsmo til Vegårshei, det er langt på sykkel, ikke minst er det mye opp og ned i et knudrete landskap av heier og daler. Etter et par mil spør Torgeir, mens de sykler: «Richard! Richard! Tenker du noe på Jesus?»

– Jeg visste jo fra før at Richard hadde vært med på vekkelsen, forklarer Torgeir. – Ja jeg husket at han hadde sendt meg et kort med noen ord den gangen da jeg var elleve og lå på sykehuset, men jeg visste også at han nå hadde kjæreste som ikke var kristen og at det var mye festing i håndballaget. Richard var alltid god i håndball.

Slik snakker de begge to, med sterke islett av Kanaans språk, med skarpe skiller mellom tiden da man «i verden» og ikke «på veien» og de får det til å høres ut som om Richard gikk på fylla hver dag, og sto i med alle damer i Mandal.

– Nei, i alle land, hver dag, langt ifra! Det var kanskje hver tredje helg at jeg drakk, og jeg hadde jo kjæreste, oppklarer Richard.

Like fullt: Han anså seg for langt borte fra «veien» og sykkelturen med Torgeir ble avgjørende for at han vendte om.

De kom frem til mormor på Vegårshei.

– Det var tredje kvelden, jeg mener det var siste kvelden, så hadde vi ligget og snakket en hel del og så sa jeg til Richard: «Richard, Hvis du vet at det er sant, så må du ikke skyve det foran deg, for du vet aldri, det kan bli for sent å ta en avgjørelse.»

«Jeg vet det Torgeir», forteller Richard at han svarte. «Men jeg har dama mi, hun er langt ifra kristen, og jeg har vennene mine i verden. Jeg må få orden på livet mitt først.»

«Det er greit», sa Torgeir. Så sa de god natt og lå en stund stille. Plutselig reiser Richard seg i sengen.

«Torgeir! Torgeir! Jeg er blitt kristen nå!» Så forteller Torgeir at han måtte bort og knele ved den andres seng. «Og så fikk Richard gi sitt liv til Jesus.»

– Jeg synes det er så fantastisk å se hva som har skjedd med Richard siden. Han er blitt en sterk kristen, en ungdomsleder, et ordentlig brennende vitne for Jesus, sier Torgeir Nygård.

I en bil utenfor Coop’en treffer jeg de andre ungdommene og får høre at jeg istedenfor å dra på bedehuset burde dra til skytterlaget og ungdomslagets hus nede ved elva. «Der får du mye mer å skrive om enn på bedehuset».

Det er mulig, men jeg tror det ikke.