Moteuken i New York: Så er hun blitt virkelig! Disney-fanfarer! Det rosa teppet glir til side og Barbie Runway Show er i gang. I anledning Barbies femtiårsdag har designere laget klær inspirert av dukken. Det er fantastisk som de ligner: Den blå øyenskyggen, brudekjolen i tyll, de rosa hotpantsene, selskapskjolen med bolero i hvit fuskepels. Skjørtene som alltid har plass til masse lange ben under.

Først i finalen blir en forvirret, når modellene toger ut på catwalken med vaiende hestehaler, røde og hvite smil, hver med en tyllkledt småpike ved hånden. Er det Barbie som har fått seg babydukke, eller er det jentene som har fått seg levende barbie? Og hva vinker de sånn for?

Disneyfanfarene avløses av Aquas hit: «I’m a Barbie girl in a Barbie world, life in plastic, it’s fantastic». Men bak aner vi ordene fra en mye eldre sang, den romantiske poeten John Keats’ ode til det evig unge, uforgjengelige paret på en gresk vase:

Jåla. – Ja, hun er pen. Det er fordi hun har langt hår med krøller og øyne med masse sminke, men hun er veldig jålete. Sånn som hun står med bena.

Isabele da Costa-Lia (8) demonstrerer. Barbiedukken er produsert med en kokett bøy på det ene kneet som gjør at hun må bevege seg fremover i små byks.

– Kan du fortelle meg hvordan du leker med Barbie, jeg husker det ikke helt?

– Jeg kler på og pynter dem for at de skal gå på show eller en fest. Og så har jeg en dukke som jeg leker at er lillesøsteren hennes og som plager henne.

– Hvor lenge skal du holde på med Barbie?

– Til jeg blir elleve, kanskje. Jeg kjenner noen elleveåringer som har Barbie. Da kan vel jeg også det. Men jentene i sjuende, de leker ikke med noen ting. De bare står og kjeder seg i skolegården.

Eventyret. Det var en gang i Amerika, at dukkemakerens kone, Ruth Handler, la ut på reise til den gamle verden. Der i Zürich eller München (kildene strides om hvor) kom hun over Bild Lilli. Lilli var for voksne, en såkalt «motedukke», basert på tegneseriekarakteren Lilli i den tyske avisen Bild. «En working girl som visste hva hun ville ha og ikke vek tilbake for å bruke menn for å få det,» ifølge nettleksikonet Wikipedia.

Ruth Handler hadde lenge tenkt at det manglet en voksen kvinne i dukkemarkedet. Herr Handlers selskap Mattel kjøpte rettighetene til Lilly. Ingeniøren Jack Ryan ga henne en ansiktsløftning, designeren Charlotte Johnson ga henne en stripete badedrakt og fru Handler ga henne navnet Barbie etter datteren Barbara.

Lanseringsdagen (heretter Barbies bursdag) ble satt til 9. mars 1959. Ved inngangen til årtusenet ble det solgt en barbiedukke hvert halve sekund, heter det i en artikkel av sosiologiprofessor Juliet B. Schor.

I butikken. Men i butikken står tiden stille. Barbie med sin prinsekledte Ken (oppkalt etter Handlers sønn), Barbie med hest (og rosa ridedrakt) og Barbie i sin drømmecampingvogn (rosa interiør), Barbie i kule jeans (og rosa topp) og vakker ballkjole (med rosa tilbehør).

I leketøysbutikken er også Marta Breen, forfatter av boken Piker, vin og sang, og Tonje Tornes, tegneserieredaktør i Egmont og redaktør av boken Rosa Prosa, om jenter og kåthet.

– Det jeg synes er interessant med Barbie, er fokuset på at jenter så tidlig skal lære seg å bli opptatt av klær, sier Breen.

– Jenter blir veldig tidlig opplært til at man skal være behagelig å se på, ikke bare for menn, men også for andre kvinner. Sånn sett er Barbie midt i smørøyet. sier Tonje Tornes.

Men hun mener Barbie får ufortjent mye av skylden, jenteleker er generelt litt ille på den måten at de hele tiden har en oppdragende funksjon. Du skal bli forbruker eller mor.

– En bra ting med Barbie er at hun, på et tidspunkt da jenter bare hadde hatt babydukker som lot dem øve seg på morsrollen, ga dem noe de kunne leke andre kvinneroller med.

– Hvordan lekte dere med Barbie?

– Det var storesøsteren min som hadde Barbie. Jeg fikk aldri leke med hovedbarbien, sier Breen.

Hun måtte nøye seg med den svarte Barbien som hadde mistet hodet og fått et babydukkehode i erstatning. Storesøsteren tok Barbie og Ken på fest, mens Breens svarte Barbie satt barnevakt.

Tornes hadde Rocke-Barbie med brusende permanent, men sier hun foretrakk My little Pony. Ingen hadde diktert hvordan ponniene skulle oppføre seg. Derfor kunne hun blande dem med de andre lekene, med Barbie derimot, var oppskriften gitt.

– Det ble mer gøy når vi ble sånn ni, ti år og begynte å kle av dem slik at Barbie og Ken var nakne sammen.

I krigen. Nå kjemper Barbie for plassen på barnerommet. I 2001 lanserte den konkurrerende leketøysprodusenten MGA Bratz. Storøyde tenåringsfigurer med klær som utkuler Barbies garderobe totalt. I fjor gikk Bratz forbi Barbie på det amerikanske markedet. Samtidig kjemper Mattel og MGA i retten. Mattel hevder Bratz-designeren jobbet for dem da han utviklet ideen. En lavere domstol ga i høst Mattel retten til dukkene. Siste nytt fra rettssalen er at MGA skal få selge Bratz ut året.

I 2003 forbød Saudi-Arabia salget av Barbie. Den statlige «Komiteen for fremme av dyd og forebygging av ondskap» erklærte at «Jødiske barbiedukker, med sine avslørende klær og skamfulle positurer, tilbehør og redskaper er et symbol på det perverterte vestens dekadense.» Samme år fikk Barbie konkurranse i Midtøsten, av Fulla fra Dubai. Hijab til utendørsbruk. Dydige klær. Påstøpt undertøy. Ingen Ken, bare en lillebror.

Også småpikene vender seg mot Barbie. Klipper av dem hodet. Steker dem i mikrobølgeovnen. I 2006 dokumenterte forskere ved Universitetet i Bath nok en gang at barn torturerer sine barbiedukker. En av forskerne, Agnes Nairn, sier til The Times Online at hun ikke fant støtte for hypoteser som at dette handler om å ødelegge voksendukker for å klamre seg til barndommen. Hun ser det snarere som et utslag av kreativitet når en har vokst ifra å leke med dukken, og at mishandlingen er en måte å kvitte seg med en overflødig ting på, «på samme måte som en presser sammen bokser før resirkulering».

Tilbake til virkeligheten. En overflødig ting altså. Mattel vil nettopp gjøre Barbie til mer enn en ting, en plastfigur som kan vokses fra. Barbie er verdier. Budskap. På hjemmesidene til Barbie er det et dataspill der du kan bli med Barbie ut i naturen og redde utrydningstruede dyrearter. Barbiefilmene formidler ifølge Mattel «budskapet om evig vennskap».

Før jul ga Barbie-direktør Richard Dickson et intervju til Financial Times der han forklarer hvordan Barbie skal vinne verden tilbake. Barbie har ikke vært «så trendy og kulturelt relevant som før», forklarer han. Men nå skal Barbie bli trendy igjen. Ut av prinsesseslottet og tilbake til virkeligheten. Vil vi ha henne her?

Rollemodell. Det var en annen gang, på 1960-tallet, at Cindy Jackson fra landsbygda i USA fikk sin første Barbie: «Seks år gammel fikk jeg en Barbie i hendene, jeg tenkte jeg vil bli slik». Da hun arvet en pengesum på slutten av 1980-tallet, satte hun guinnessrekord i plastiske operasjoner og transformerte seg selv til en levende Barbie. Du skroller nedover bildeserien på hjemmesiden hennes, det er slankt og det er barmfagert og det er langt lyst hår, men smilet er det samme på alle bildene, enten hun er på premiere eller kjendisfest; bredt, hvitt, nøyaktig like åpent, som Barbiedukkene fra 1980-tallet. «Før var jeg en kvinne som søkte nytelse hos menn, nå er det menn som søker nytelse hos meg,» sier en fornøyd Jackson.

Men fungerer Barbie som rollemodell for flere enn Jackson? Forskere har regnet ut at sannsynligheten for at en virkelig kvinne skal ha Barbies kropp er en til hundre tusen (sannsynligheten for Ken er en til femti). Barbie er altfor undervektig til å ha menstruasjon. 20 prosent for tynn, for å være nøyaktig. Men på Catwalken under Barbie Runway Show er det overraskende hvordan modellene ligner. Hestehalene er nostalgi eller ironi, en gjenforeningsfest med barndommen. Men kroppene under hestehalene, ribbena som kan telles i utringningene, de benete armene og stilkeleggene i høye hæler monteres ikke for én dag. Modellens svært tydelige benbygning er ikke ironi. Så vi må gjenta foreldrenes evige spørsmål i julehandelen: Får barnet mitt dårlig selvbilde og usunne kroppsidealer av å leke med Barbie?

Forskere ved University of Sussex har undersøkt småjenters selvbilde etter å ha sett bilder av Barbiedukker. De konkluderte med at de yngste jentene både ble mer misfornøyde med seg selv og ønsket seg tynnere voksenkropp etter å ha sette Barbiebilder enn jentene i kontrollgruppene. Men effekten forsvant for jentene i den eldste aldersgruppen, åtte år. De var misfornøyde med seg selv uansett.

Tilbake i leketøysbutikken. – Er Barbie et relevant kvinneideal i dag?

– Utseendemessig er hun nok det, sier Marta Breen. – De tilpasser henne jo hele tiden, så hun er til enhver tid den rådende ultimate. Men i dag skal jo kvinner lykkes på andre områder også.

– Ja, men i tillegg, ikke istedenfor, sier Tonje Tornes.

Noe annet er også nytt i butikken. Omtrent halvparten av barbiedukkene kommer i prinsesse- eller alveform.

Men i Mattels fantasiland Fairytopia er ingen av de mørke sidene med. Der handler det bare om at Barbie skal være den vakreste alven på Ballet.

– Det er litt synd at de gjør dette med magiske landskap så barbieaktig. De klarer å ufarliggjøre dem, sier Tornes.

I filmserien om Barbieprinsessene finner du for eksempel historien om Rapunsel. Den onde heksen forsøker å holde vakre Rapunsel-Barbie innestengt ved hjelp av trolldom, men trolldommen virker bare på dem som lyver, og det gjør jo ikke den skjønne. Da hun til sist blir fysisk stengt inne, holder hun også motet oppe ved å male seg venner med en magisk hårbørste (!).

– Den normale tenåringsreaksjonen når du blir stengt inne er å rase, sier Tornes. – Men raseriet finnes ikke som ideal i Barbies verden.

Hipp-hipp! Hurra? Så hva slags ideal er Barbie? Er denne femtiåringen overhodet viktig? Det er på tide å konkludere. Men for å få det til, må vi gå veien om atter et barndomsminne. Det var ikke helt sant da journalisten tidligere i artikkelen hevdet at hun hadde glemt hvordan man leker med Barbiedukker. Leken var løst basert på handlingen i såpeserien Dynastiet (som min to år eldre venninne fikk lov å se). Klimakset var at barbiedukkene dresset seg opp til ball, og så ble kidnappet.

Til tross for at leken ble gjentatt nesten ukentlig, gjorde vi oss ingen forestillinger om at voksenlivet skulle bli en rad av glamorøse sosietetsball og spektakulære kidnappinger. Andre ting ved barbielivet ga derimot bedre gjenklang i virkeligheten: Ommøbleringene, viktigheten av en strålende nyttårskjole, de umulige kroppsmålene og virkelighetens store piker på slankekur. Mattels slagord «Everything girl» er langt nærmere voksenidealet enn for eksempel My Little Pony. Mens hver ponni har sin egenskap, er altmuligjenta Barbie miljøaktivist, mesterrytterske, spadronning, supermodell og kjøkkenkeiserinne i et perfekt innredet drømmehjem.

Moteslavinnen. Men først og fremst er Everything-girl en moteslave: I 1971 ble blikket hennes vendt frem, slik at hun ikke lenger ser dydig/førførende i bakken. Midjen er blitt litt bredere etter all kritikken, og blonde Barbie har fått venner i alle hudfarger. Når Barbie selges med høy pupp og stadig større lepper, handler det sannsynligvis om at det er omtrent der resten av samfunnet også befinner seg. Dyrkelsen av et velpolert liv høyt hevet over menneskelig forfall og dårskap er ikke Barbie alene om, det finnes i hvert søndagsbilag. Eller tilbake til Keats:

Barbie kommer ikke til å forandre virkeligheten, men hun vil neppe gå mot strømmen og stoppe forandringene heller.