Bokens hovedpoeng er at de fleste av dem som ender opp med å kjempe sammen med al-Qaida og Taliban har havnet i krigen av helt tilfeldige grunner, altså ikke på grunn av religiøs eller ideologisk overbevisning. Hvordan vinner man en krig i en slik situasjon? Hvordan unngå at lokalbefolkninger velger å kjempe med Taliban eller al-Qaida? Hvordan skal USA og Natos soldater oppføre seg ute i felten? Det er slike spørsmål Killcullen besvarer i denne boken, og det på en meget detaljert måte.

Killcullens teorier om hvordan man skal vinne vår tids kriger har allerede vært med på å endre amerikanernes strategi i Irak, og The Accidental Guerilla vil sannsynligvis bli ivrig lest av akademikere og politikere så vel som militære i lang tid fremover. Ifølge Newsweek-redaktør Fareed Zakarias bør alle amerikanske soldater som skal ut i felten finne plass til boken i sekken sin.

Rådgiver i Washington. Av og til må man forstå hvem forfatterne er for å forstå deres verker, og det gjelder definitivt The Accidental Guerilla.

David Kilcullen (f. 1967) er opprinnelig fra Australia. Han er sosialantropolog av utdannelse. Doktorgraden involverer et feltarbeid der han bodde sammen med geriljasoldater og deres familier i Indonesia og Øst-Timor på nittitallet. Som yrkesoffiser i den australske hæren har han vært med på opprørsbekjempelse og krig mot geriljaen i de samme områdene. Senere ble han sivil rådgiver i Washington – sentral for General Petraeus i Irak og Condoleezza Rice i det amerikanske utenriksdepartementet. Kilcullen var en vesentlig intellektuell bidragsyter til den relativt vellykkede amerikanske offensiven fra 2007 i Irak («The Surge»).

Antropologer i felten. At Kilcullens teorier har fått et så stort politisk og militært gjennomslag er et eksempel på en sterk trend i Pentagon: Fokuset på «kulturell årvåkenhet» er blitt mye større, og man ansetter stadig flere antropologer med tanke på å sende dem til krigssoner. Tanken er at de der skal samle kulturell kunnskap som kan benyttes for effektivt å slå ned eventuelle opprør og unngå at konflikter eskalerer. Denne trenden er meget kontroversiell innad i fagmiljøene. Artikkelen «Towards Mercenary Anthropology» av Roberto J. Gonzalez fra tidsskriftet Anthropology today er en hudfletting av Gonzalez artsfrender som selger seg til krigsmakta. Uansett er Obamas tale i Kairo en klar indikasjon på at tonen er slått an for en helt annen årvåkenhet og sensitivitet overfor intrikat kulturell egenart, både i Pentagon og i Det hvite hus.

Lokale kriger. Den solide felterfaringen og den politiske teften merkes godt i The Accidental Guerilla. Boktittelen fungerer som en oppsummering av hovedargumentet: Vesten, med Bush-administrasjonen i spissen, har siden 9/11 bekjempet sine fiender uten å anerkjenne – langt mindre forstå – skillet mellom globale og lokale kriger. Nyansene og USAs image ble skutt i filler fordi det strategiske konseptet vi husker som krigen mot terrorisme dundret fremover uten særlig refleksjon over hvilke lokale og regionale effekter det trigget. Slik skapte USA tidvis flere fiender enn man eliminerte. Konsekvensen ble at en del mennesker av ulykksalige sammentreff ble USAs fiender: tilfeldige geriljasoldater. Nå er nok ikke Kilcullen den første til å påpeke dette. Imidlertid er det få andre med tilsvarende operative erfaring som har forsøkt å forklare hvordan man kan løse opp de lokale flokene Bushs grovmaskede respons skapte.

Bokens ambisjon er å forklare det globale sikkerhetspolitiske miljøet vi befinner oss i det 21. århundre. Sånn sett er det naturlig å sammenligne den med general Rupert Smiths autoritative verk The Utility of Force (2007). Sistnevnte formidler unike innsikter fra en reflektert militærpraktikers løpebane og lanserer ideen om at dagens konflikter er «war amongst the people». Smiths grensesprengende analyse av militærmakten mangler imidlertid vitenskapelig forankring, og er noe mindre innrettet mot politisk gjennomslag og praksis enn Kilcullens bok er.

Hybrid-kriger. Argumentasjonen til Kilcullen har et islett av hegeliansk dialektikk: Etter 9/11 fikk man tesen om krig mot terror. En antitese oppsto i at mange (inkludert Kilcullen) mente det man sto overfor ikke var terror, men snarere et globalt væpnet opprør. Opprørsbekjempelse (counterinsurgency) skulle i så måte være den rette medisin. Disse tilnærmingene har nå Kilcullen videreutviklet til en syntese. Han benytter begrepet hybridkriger om de komplekse sikkerhetspolitiske utfordringene man står overfor med al-Qaida, Taliban og lignende grupper. Her viser Kilcullen at han er i stand til å revidere sine synspunkter ut ifra empirisk observasjon og en dypere forståelse av problemene.

De teoretiske kapitlene er kanskje mest slitesterke på sikt. Eksempelstudiene fra Afghanistan og Irak beskriver situasjonen «på bakken» akkurat nå og er nok ikke like tidløse. Imidlertid inneholder de gode beskrivelser av prosesser som leder til effektiv bekjempelse av samtidens «hybride» motstandere. Operasjonelle og taktiske valg blir beskrevet helt ned på personnivå. Kilcullen bruker 40 sider på å forklare betydningen av veiutvikling i Kunar-provinsen i Afghanistan. På side 170 får vi servert åtte sentrale punkter dersom man skal starte forsoningsforhandlinger i henhold til irakisk stammesedvane, såkalt Sulh. Det er kanskje ikke så rart at Bush brukte lang tid på å inkorporere og nyttiggjøre seg slike innsikter i krigen mot terror?

Politisk aktivist. The Accidental Guerilla er skrevet med sterkt engasjement. Forfatteren er en aktivist, om ikke en utpreget fredelig en. Aktivismen er tydelig i hans forsøk på å reformere språkbruken rundt al-Qaida. Kilcullen mener man må slutte å bruke begrepet jihadisme om terrorgrupper, fordi jihad-begrepet har mange positive assosiasjoner innen islam. Kilcullen bruker derfor konsekvent begrepet takfir-terrorisme. Ordet takfir understreker det han anser som den «kjetterske» begrunnelsen for al-Qaidas voldsbruk. Som analytiker kan man ikke ignorere det faktum at al-Qaida betrakter seg selv som jihadister, men i praktisk terrorbekjempelse er trolig Kilcullens ordbruk mer formålstjenlig.

Men Kilcullen mener altså at vi bør bort fra ren terrorbekjempelse. Med lang fartstid innen opprørsbekjempelse er det her hans formaninger kommer med størst tyngde: Vi får en sjekkliste med åtte punkter han mener er avgjørende for effektivt å bekjempe opprør: en politisk strategi, helhetlig tilnærming, policy- og personellkontinuitet, befolkningsfokusert sikkerhet, synkronisering av sikkerhet, utvikling og styresett, genuint partnerskap med lokale myndigheter, utvikling av lokale sikkerhetssektor og til sist en regional tilnærming. Det siste punktet er høyaktuelt i forhold til den åpne kampen mellom Pakistans hær og Taliban som pågår i og rundt Swat-dalen i disse dager.

Kritisk. Til tross for sin personlige identifisering og nære forhold til USA, makter Kilcullen å tenke kritisk i forhold til effektene av supermaktens sikkerhetspolitikk. Han holder en ganske ryddig linje gjennom boken, men går dessverre ned i fagtradisjonens skytegrav i konklusjonen. Her postulerer han – som så mange andre har gjort før ham – at vi må glemme andre fagfelter enn hans eget. Internasjonale studier har visst lite å komme med i forhold til antropologien. Til alt overmål sier han dette rett over avsnittet der han forklarer hvordan man skal få skikk på USAs overordnede «grand strategy». Antropologien ble undervurdert og neglisjert under Bush, men er den overlegen internasjonale, politiske eller strategiske studier som faglig fundament når man skal utforme en overordnet «grand strategy»? Kilcullen innrømmer selv i intervjuer at boken kan gi inntrykk av å ha alle svarene klare. Men bortsett fra at det hele blir litt skråsikkert i formen i sluttfasen har få andre maktet å gi en tilsvarende velfundert tiltaksplan for dagens største sikkerhetspolitiske utfordringer.

Anders Romarheim