Voldtekt og romantikk. Et umake par, to ord som ikke ofte får stå ved siden av hverandre. Så når Katrine Kielos, ung feminist fra Sverige, skriver bok og velger å kalle den for nettopp Voldtekt & romantikk, da må en spørre:

– Hvorfor?

– Det er en bok om den kvinnelige seksualiteten. Og det er mellom disse to motpolene, voldtekt og romantikk, at kvinnelig seksualitet konstrueres, svarer hun.

– Bokprosjektet begynte da jeg leste at to tredeler av svenske kvinner var redde for å bli voldtatt. Du kan si det er en irrasjonell redsel, ettersom det store flertallet av kvinner heldigvis aldri opplever det. Men likevel: Så lenge frykten er tilstedeværende, påvirker den vår seksualitet.

Kontrovers. Boken åpner med et grep Kielos er blitt kritisert for i Sverige: en voldtektsskildring skrevet i jeg-form. Utover i boken, mellom de rent saklige, essayistiske tekstene, følger vi jeg-personens utvikling etter voldtekten. Aftonbladets anmelder var en av dem som trodde forfatteren her skrev om noe selvopplevd. Avisen måtte trykke en rettelse etter at anmeldelsen hadde stått på trykk. Kielos mener det var nødvendig å benytte seg av et slikt grep for å få sagt det hun ville.

– Oftest snakker vi om voldtekt i abstrakte termer. Det er noe fjernt, en forbrytelse, noe statistisk. Dette er jeg svært uenig i. Jeg mener vi må snakke om det som noe nært og som en, til en viss grad, reell trussel. Men da jeg hadde skrevet førsteutkastet, så jeg at jeg hadde skrevet en tykk og teoritung bok selv. Derfor bestemte jeg meg for å bryte ned skillene mellom politisk teori og skjønnlitteratur ved å legge inn en slik skildring. Det politiske poenget mitt er at dette er noe som faktisk kunne ha skjedd meg.

– Hvordan er det å skildre en voldtekt uten å ha opplevd det selv?

– Det er et problem alle forfattere står overfor: Hvordan skal du skrive om noe du ikke har opplevd? Så finnes det gode og dårlige forfattere, og andre får bedømme hvor godt det jeg har skrevet er. Men jeg går ikke med på at voldtekt skal være så spesielt at det ikke kan skildres.

Kielos viser til hvordan Susan Brownmiller ble møtt med det samme spørsmålet da hun skrev Against Our Will: Men, Women and Rape i 1975.

– Hvordan kunne hun skrive om voldtekt? Det viser at det å skrive om noe kvinnelig heller ikke da ble sett på som like allmennmenneskelig som å skrive noe med relevans for menn. Det er interessant at det er slik over tredve år senere. Men for all del: Jeg har ingen ambisjoner om å si noe definitivt om hva voldtekt er.

Kroppen. Ikke bare for sin voldtektsskildring har Kielos fått kritikk. Også diverse feminister har gått ut mot boken hennes på forskjellig grunnlag. Ikke annet å forvente, kanskje, så lenge Kielos selv kritiserer både liberalfeminister og radikalfeminister.

– I Norden er vi preget av en liberalfeministisk tradisjon der kvinnen skal frigjøres uavhengig av sin kropp. Dens prosjekt har alltid handlet om å tone ned forskjellen mellom kvinner og menn, om å gjøre kjønn politisk og sosialt irrelevant.

Derfor, argumenterer Kielos, er det biologismen som er liberalfeminismens hovedmotstander, ettersom det er den som historisk sett har legitimert kvinneundertrykkelsen. For liberalfeministene blir alle synsmåter som fremhever biologien som noe relevant, til et forsvar for undertrykkelse.

– Men jeg tror ikke lenger det er irrelevant å snakke om kroppen – for den finnes. Vi kan ikke skille kultur og samfunn fra biologi, ettersom alt jeg gjør er definert av min biologi. Erfaringer gjør jeg med kroppen min. Derimot er det interessant å se nærmere på samspillet mellom kultur, samfunn og biologi. Hvordan skapes det vi kaller det kvinnelige og det mannlige? Og ikke minst er voldtekt en i aller høyeste grad kroppslig erfaring.

Sex og vold. Liberalfeminismen var også tankeretningen som på 1960- og 70-tallet hevdet at «voldtekt er aldri sex, voldtekt er vold».

– Den baserer seg på tanker fra den franske filosofen Michel Foucault, som sier at grunnen til at vi ser på voldtekt som noe vesensforskjellig fra andre voldshandlinger skyldes at vi bærer på en forestilling om kvinnelig seksualitet som noe spesielt beskyttelsesverdig – en destruktiv forestilling vi bør kvitte oss med, sier Kielos.

Susan Brownmiller mente det ikke er seksuelle årsaker til voldtekt. Menn voldtar ikke fordi de vil ha sex, men fordi de vil dominere, og overgrepet er et middel for å nå dette målet. Kielos mener et stykke på vei det er noe nyttig ved å fjerne voldtekten fra seksuell lyst, fordi det løfter ansvaret for forbrytelsen fra kvinnens skuldre. Hun slipper grublingen på om hun kunne kledd seg annerledes, om hun kanskje egentlig hadde sagt noe som oppmuntret ham …

Likevel: Kielos posisjonerer seg mot Brownmiller ved å hevde at voldtekt ligger som en mulighet i mannens seksualitet. Det spesielle med en voldtekt er at den er en tilstedeværende trussel som oppfylles.

– Det er noe annet å få en penis presset inn i seg enn å få en knyttneve i ansiktet. Den som voldtar har valgt å angripe med sin seksualitet og sitt kjønn. Det får konsekvenser. Det er viktig for å kunne forklare de skadene som oppstår og ikke minst for å kunne forstå det ut fra en større samfunnsmessig betydning.

Menn øverst. Kielos sier voldtekt skjer i et samfunn der det mannlige vurderes som mer verdifullt enn det kvinnelige. Eller med andre ord: Det finnes en kjønnsmakt som er ansvarlig.

– Jeg tror graden av likestilling i et samfunn påvirker antall voldtekter. Jo mer likestilling, jo færre voldtekter. Det er blant annet derfor det er så viktig å snakke om voldtekt: Fordi det er noe absolutt alle er imot – du finner ikke noen som vil forsvare voldtekt – men likevel fortsetter voldtekter å utfordre vår oppfatning om at vi lever i verdens mest likestilte land.

– Er det mulig å skape et samfunn der voldtekt ikke forekommer?

– Ja, det tror jeg så absolutt. Jeg er lei av å høre at en viss mengde voldtekter er helt naturlig. I Sverige gikk man nylig i gang med å arbeide for at ingen skal begå selvmord, vi har allerede lenge arbeidet for at ingen skal dø i trafikken, og vi bør ha det samme målet når det gjelder voldtekt.

Kielos har reist mye rundt og holdt foredrag for elever på ungdomsskoler. Der har hun blant annet pleid å dele tavlen i to, og be jentene skrive på den ene siden hva de gjør for å unngå å bli voldtatt, og guttene gjøre det samme på den andre siden. Resultatet er slående. Jentenes side blir fylt opp av alskens metoder, guttenes forblir blank.

– For mange av elevene er det en stor overraskelse å se hvor skjevt frykten er fordelt i samfunnet vårt. Allerede mens de er små lærer jenter å passe seg for «fula gubbar», at det er farlig der ute, at de er sårbare. I løpet av seksualundervisningen lærer guttene om sex mens jentene lærer selvforsvar. Sex blir et spørsmål om behovet for beskyttelse, og det er destruktivt. Vi må se kritisk på den frykten som projiseres ut i samfunnet.

Frykten. I etterkant av boken har Kielos fått flere tilbakemeldinger fra mødre som sier de er enige med henne i at man ikke skal innprente frykt i døtrene.

– Likevel sier de det er vanskelig ikke å komme med den vanlige listen av formaninger om hva man bør og ikke bør gjøre. Det får en paradoksal virkning: Ved hele tiden å bli fortalt hvor svak og sårbar du er, så greier du ikke å se rasjonelt på volden om den skulle ramme deg. Virkningen vil sannsynligvis være at du blir svakere enn du egentlig er! Vi er blitt opplært til hva det å ha en jentekropp innebærer. Jeg selv, for eksempel, er ikke i stand til å kaste på noen annen måte enn såkalt jentekast, underhåndskast.

Få ting er så akseptert av samfunnet som kvinners redsel, og denne kulturen gjør kvinnen «mulig å voldta», sier Katrine Kielos.

– Kvinner er redde når de ikke trenger å være redde. Den oppfatningen vi har av oss selv som «mulige å voldta» gjør at vi agerer på en spesiell måte i samfunnet. Hvorfor skal halvparten av befolkningen gå rundt og være redde? Hvorfor skal vi føle skyld etter en voldtekt fordi det forventes at vi burde visst bedre? Vi må finne en vei ut av dette.