Sist helg ble fem skipsvrak funnet på havbunnen, utenfor den italienske øya Ventotene. Skipene er 2000 år gamle, pluss minus, og var lastet med amforaer. Ikke overraskende, sier professor i marinarkeologi ved NTNU Marek E. Jasinski til Morgenbladet.

– Vrak fra antikken inneholder alltid hauger med amforaer stilt oppå hverandre. I dag pakker man i kasser og containere. På den tiden pakket man alt i amforaer: Vin, olje, korn, fiskesaus.

– Hvor langt bakover i tid kan man finne skip med intakt last?

– Egentlig er det ingen tidsbegrensning. Rent teknisk kan man gå tilbake til de eldste sivilisasjoner, til da menneskene for første gang begynte å bruke skip.

– Da må det jo ligge en del skip på bunnen, rundt omkring?

– Ja, det er ingen sensasjon at noen finner et romersk skipsvrak i Middelhavet. Dette funnet er interessant, men vi må vente på flere vitenskapelige konklusjoner før vi kan si noe konkret om hva det faktisk består av, og hva det betyr.

– Er det ekstra mange skipsvrak rundt steder som Biscaya-bukta eller Kapp Horn, der det blåser friskt?

– Nær handelssteder og viktige maritime transportsoner, som også er værutsatte med urent farvann og vanskelige navigasjonsmuligheter, danner det seg ofte skipskirkegårder.

Flau vind. Jasinski befinner seg for tiden på Mørekysten, der han arbeider med tre norske vrak funnet i 2003. Han sier at marinarkeologisk kartlegging av havbunnen på større dyp tok til på 1990-tallet.

– Amerikaneren Bob Ballard var først ute, han undersøkte områder ved hjelp av akustisk, sonar teknologi. Etter ham kom faktisk NTNU Vitenskapsmuseet, som gjennom et flerårig prosjekt samarbeidet med de greske kulturmyndighetene om dypvannsundersøkelser.

NTNUs dypvannsmetodikk er blitt en eksportartikkel. Etter helgens funn i Italia ble det hevdet at teknologien som gjorde funnet mulig var ny. Men Jasinski sier at olje- og gassnæringen i en årrekke har utviklet og benyttet disse redskapene. Foruten sonarteknologien er det snakk om såkalt ROV-teknologi.

– På folkemunne er ROV-utstyret kjent som miniubåter eller undervannsroboter, oppklarer han.

Fremdeles finnes det mange hvite flekker på undervannskartet. Hellas har for eksempel registrert 1000 vrak på grunt vann, altså mindre enn 60 meters dyp. Går man lenger ned, vil antallet skip være enormt.

– De fleste skipsvrak som vi kjenner til er oppdaget av sportsdykkere, sier Jasinski.

Han forteller videre at sportsdykkere som regel ikke kan gå dypere enn 60 meter, og at svært mange skipsvrak befinner seg på dypere vann. Derfor er den avanserte teknologien nødvendig for å finne frem til skipskirkegårdene rundt i verden.

Blest. – Men det er kostbart. I Hellas jobbet vi med å gjøre dypvannsmetodene enklest mulig. Båtene vi brukte var vanlige fiskefartøyer. I den arkeologiske verden, som ikke har store budsjetter, går en del av arbeidet ut på å gjøre teknologien tilgjengelig.

– Når man finner et forlist skip, kan det føre til krangler om hvem som har rett på skattene?

– Ja. I territoriale farvann tilfaller som regel funnet den konkrete staten. Det er mer sammensatt i internasjonale farvann. UNESCO har nettopp vedtatt en konvensjon om historiske skipsvrak i internasjonale farvann. Den er ratifisert av en del stater, men ikke av Norge. Det er en del politikk inne i bildet.

– Hvordan ligger undervannsarkeologien an i forhold til den type arkeologi som foregår på landjorda?

– I vitenskapen sier man at vi per i dag vet mer om Mars enn om havbunnen. Bare dét viser hvilke muligheter man har i marinarkeologien.

Undervannspirater. Etter helgens funn beklaget både italienske myndigheter og arkeologer seg over vraktyverier. For tiden finner det nemlig sted et gullrush under vann.

– Det er en veldig reell problematikk. Det er massevis av vrak i Middelhavet og andre steder, som blir plyndret. Det finnes profesjonelle vrakplyndrere som får tilgang til teknologien raskere enn arkeologene. Funn som antikke amforaer har stor verdi på det svarte markedet. Mens i Karibien ligger det masse gamle spanske galeoner, som også plyndres ofte.

Jasinski sier mye av deres arbeid fokuserer på å komme foran plyndrerne teknologisk.

– Men i det siste har også plyndrerne blitt i stand til å lete på dypt vann. Derfor må vi få registrert så mange vrak som mulig, og deretter overvåke og beskytte dem før de blir funnet av uvedkommende plyndrere.

– Er det noe vrakplyndring langs norskekysten også?

– Ja, men her er det snakk om ubevisste plyndringer. Enkelte sportsdykkere finner vrak, og begynner å plukke souvenirer, men det er ikke slik at de lever av det.