Da jeg vokste opp hadde jeg en venninnne, Irene, som bare likte rå poteter, og en ting til som jeg ikke husker. Ettersom det var kjøttkaker og ikke poteter som historisk sett var det eneste man likte hvis man kunne velge, var min venninnes preferanse noe som gjorde henne sær på en nesten eksotisk måte. Når jeg nå er sammen med barn som griner på nesen og ikke vil spise potetmosen fordi den er fra Knorr og ikke fra Toro, eller som ikke vil ha brusen de blir servert på besøk hos andre fordi det er Solo og ikke Fanta, tenker jeg at det er noe annet. Hvis faren kaster seg i bilen og kommer tilbake med den riktige posen og den riktige brusen, blir jeg bekymret. Alle vet at det er tabu å kommentere andres barneoppdragelse. Enda mer tabu er det å kommentere mangelen på oppdragelse. Men hvem bestemmer egentlig, når alle bestemmer selv?

Ved utgangen av 2009 står vi overfor et paradoks. Far har aldri vært tillagt større betydning i småbarnsfasen. En mann som ikke tar ut sin lovfestede rett til pappaperm, kan ingen ta alvorlig som en «moderne mann». Samtidig er far for første gang i historien erklært overflødig i reproduksjonen. Kvinner trenger ikke lenger gå veien om menn for å skaffe seg barn, og alle synes å være enige om at det ikke spiller noen rolle hvem som oppdrar barna, bare de er empatiske omsorgspersoner. Far kan muligens være nyttig og viktig som en avlastning for mor. Som normgiver og myndig voksenperson er han uten betydning. Farsautoriteten i familien er ettertrykkelig brutt ned, på samme måte som i samfunnet for øvrig. Metaforer som «Fader vår» og «landsfader» gir ikke lenger mening. Mens Einar Gerhardsen fremdeles kunne oppfordre sine landsmenn til bestemte holdninger og handlinger, har ikke Jens Stoltenberg andre politiske verktøy enn nyttekalkulatoren. «Biodiesel lønner seg ikke,» sier Stoltenberg. Ikke ett ord om hva som er riktig eller galt.

Mye av motstanden mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven som trådte i kraft for snart et år siden, knyttet seg nettopp til spørsmål om assistert befruktning. Det er fortsatt vanskelig å problematisere saken, uten å høre Nina Karin Monsens skingrende retorikk på den ene siden – og homobevegelsens ikke mindre blinde og tonedøve rettighetsargumenter på den andre.

Det er i det hele tatt påfallende hvor raskt språket og bildebruken endrer seg. Det er ikke så lenge siden det å bli gravid for en enslig kvinne ble omtalt som å «havne i uløkka», i dag er det et uttrykk for «diskriminering» ikke å kunne bli det. «Enslige kvinner som vil ha barn diskrimineres i Norge i dag,» skriver Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul på sin blogg. Hennes forslag om å utvide retten til assistert befruktning bekrefter at spørsmålet ikke primært dreier seg om homopolitikk. Det bør være en selvfølge at loven også omfatter enslige kvinner, mener Gjul, som er leder av familiekomiteen på Stortinget. Det er urettferdig at enslige må reise til utlandet for assistert befruktning for egen regning, mens kvinner som lever i parforhold får tilbud om det samme av den norske staten. Vi har gitt heterofile og lesbiske kvinner i parforhold rett til assistert befruktning, nå må også single kvinner få den retten, skriver hun, og gjør akkurat det Nina Narin Monsen advarte mot: Kampen om ekteskapet og barnet handler ikke først og fremst om homofiles rett til å gifte seg og oppdra egne barn, men om forholdet til far. Det er grunn til å dvele ved spørsmålet som ble borte i første debattrunde.

Det første som slår en, er at det er en gruppe som er utelatt her: Hva med menn i homofile parforhold? Har ikke de også rett til å få barn på statens regning? Det andre er: Hvorfor i all verden skulle de ønske seg det? Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven og loven om assistert befruktning gjør det enda vanskeligere å unngå den tvangsnormaliseringen som det å få barn gjerne innebærer. Ekteskapsloven utgjør et press i retning av konformitet og sosialhygiene som homsekulturen historisk sett har stått i opposisjon til. Det er grunn til å være skuffet over den manglende motstanden mot loven fra homopolitisk hold. Hvem skal nå forsvare retten til å velge en annen livsform enn kjernefamiliens? Hvilket skap var det egentlig man tenkte på når man snakket om å «komme ut av skapet», om ikke nettopp ekteskapet? Ekteskapsloven gjør det vanskeligere for både heterofile og homofile å stå utenfor den renslige, sosialdemokratiske kjernefamilien.

Gjuls begrunnelse for forslaget om å utvide loven om assistert befruktning er talende: for det første vil det hindre at enslige kvinner tar helserisikoen det er å ha tilfeldig sex, eller kjøpe sæd på det åpne markedet, for å få barn. Det vil være bra for samfunnet, som trenger flere barn når eldrebølgen slår inn for fullt. Og det vil være bra for kvinnene, fordi de vil få oppfylt ønsket om å få barn. Ikke ett ord om ungene og deres behov.

Det oppfattes som ufint å bruke markedsspråk når det er snakk om barn. Da stiftelsen MorFarBarn.no kjørte en annonsekampanje i vår, skapte det reaksjoner: Påsto man virkelig at homofile drev med kjøp og salg av barn? La oss for å unngå skyttergravene heller snakke om hundevalper. De koster ca. 15 000 med vaksiner og stamtavle, noe de fleste har råd til. Som vordende hundeeier anbefales man å tenke nøye gjennom hva det innebærer å skaffe seg hund. Hvilke behov skal hunden fylle i livet ditt, og er du sikker på at du er motivert for ansvaret og tiden det tar? Meg bekjent finnes det ingen slike advarsler i forhold til det å skaffe seg barn, som til forskjell fra hunden ikke er noe du har i ti-femten år, men resten av tiden du lever. De er også mye vanskeligere å omplassere og kvitte seg med underveis. Hva sier du når ungen kommer gråtende hjem fra skolen og spør om det er sant at faren er en sædcelle? Og hva gjør sæddonor den dagen en fyr med hockeysveis og trønderdialekt ringer på vegne av en sønn eller en datter som har lett etter ham hele livet? Hva får en million nordmenn til å gråte kollektivt av slike historier på søndagskvelden?

Ironisk kritikk og retoriske spørsmål preller av på rette meninger, og omkostningen ved å bruke slike virkemidler er at man skriver seg ut av samtalen. Noen ganger er det imidlertid viktigere å snakke sant enn å delta i debatten. Og det som er sant, er ikke alltid rimelig. Det aller mest forstyrrende i dagens lovgivning omkring spørsmål om liv og død, er fraværet av etisk refleksjon. Det er det moralske landskapet som er interessant. Det er forskjell på det å ta ansvar for barn – og hunder – som allerede er satt til verden, og det å gå aktivt inn for statlig produksjon av farløse barn. En ting er at noe er mulig. Noe annet er om det er riktig. Og når far ikke lenger finnes, hvem skal da rettlede oss i slike spørsmål?

Nå er det ingen grunn til å tro at Gjuls forslag om å utvide loven om assistert befruktning blir vedtatt med det første. Forslaget er foreløpig ikke forankret i partiet, og til VG sier hun at det vil være naturlig for henne å reise spørsmålet under Arbeiderpartiets landsmøte i 2011. Men tanken må modnes, sier hun, derfor ønsker hun å reise debatten nå. Det er å håpe at Jens Stoltenberg i dette spørsmålet viser seg som mannen i huset, og ikke som en regnemaskin. Viktigere enn å produsere så mange barn som mulig, er det å gjenreise far som et fullverdig medlem av familien.

Marit K. Slotnæs er debattredaktør i Morgenbladet