NRK sender for tiden barne-tv-serien Jul i svingen. Den går hver dag klokka 18, på et fredelig tidspunkt etter middag der det en gang ville være naturlig (leser man fra tidligere tider) at far tok avisen, satte seg i en ørelappstol og tente opp en pipe, mens mor passet barna, gjorde noe håndarbeid, kanskje, eller vasket opp. Men dette skjer ikke, i stedet ender far på sofaen etter jobb og barnehagehenting og middagslaging, og ser barne-tv mens han halvveis forsøker å høre på Dagsnytt 18 som står på i et annet rom, mens Jul i svingen går på tv og far oppdager hvordan fedre skildres i barne-tv nå til dags. Det dreier seg om rollekarakteren Marvin.

Marvin kan beskrives med følgende ord: manipulerende, svak, barnslig, klønete, patetisk, sjofel, mislykket, smålig, unnvikende, myk, feig, utspekulert, nedrig. Han har sitt motstykke i kona Agnetha, som er sterk, robust, handlekraftig, besluttsom, bestemt, drivende, ansvarlig, streng. Marvins mangel på ryggrad kompenseres dermed av Agnethas integritet, og man kunne et øyeblikk tenke at kjønnsrollene var snudd, at Far er den nye Mor og Mor den nye Far, men i Marvins tilfelle ville det være feil, det er riktigere å si at Far er det nye Barn. Dette bekreftes av Agnethas tone i hennes kommandoer til Marvin og Marvins spede forsvar, som når han sittende med papp og tusjer i juleforberedelser ved kjøkkenbordet slår tilbake: «Du trenger ikke snakke til meg som et lite barn heller da!… kan jeg få gulltusjen?». Det følger dermed logisk at Marvins fire-fem år gamle datter Klara i neste sekvens skal sette faren på plass: «Du bestemmer ikke over meg!», for deretter å utbryte: «Det der er min gulltusj!».

Merk assosiasjonen. Helmer: «Å Nora, du både tenker og du taler som et uforstandig barn!»

Inntrykket av hierarkiske forskyvninger toppet seg sist søndag, da den ydmykede Marvin, fullstendig i Agnethas vold (Agnetha: «Marvin, enkelte dager er det bare tull med deg!». Marvin: «Unnskyld».) forsøkte å gjenvinne kontroll og selvrespekt, men i stedet havnet i en disputt med barna, og påfølgende forhandlinger. Barna, som fremstår som handlekraftige og for øvrig er helt normale – «slik barn skal være» – tvang da far til å ikle seg ballkjole og kvinneparykk og krype på gulvet. Marvins «kjønnsskifte» og opptreden i barnas vold syntes dermed å bekrefte det familiehierarkiet NRK innprenter hos de små: 1) mor. 2) barn. 3) far.

Her er en sang Marvin synger til sin kone:

Unnskyld, Agnetha! Beklager min kjære venn.
Unnskyld, Agnetha. Nå har jeg vært dum igjen.
Håper du tilgir en teit liten dust som meg.
Jeg er i hvert fall forferdelig glad i deg.

Marvins farsrolle er altså kjærlig og selvutslettende. Kanskje vil NRK påberope seg en forståelse for barns humor som vi andre ikke er «modne» for, og kanskje vil det bli avskrevet som håpløst umoderne å kreve at barne-tv skal virke «dannende» eller innprente ting som at «du skal hedre din far og mor», eller gjøre noe som helst annet enn å underholde barna og øke seertallene, men det påfallende her er at NRK faktisk synes å ta slikt samfunnsansvar, ved å gi den norskpakistanske gutten Atif rollen som uforholdsmessig smart. NRK synes dermed å ville innprente noen politisk korrekte verdier hos barna, og muligens er det dette som gjør den fullstendige nedrivningen av farsautoriteten så pregnant.

Mer interessant er det likevel å bruke Jul i svingen til å reflektere over farsrollens sammenbrudd. Fra å være et respektert familieoverhode med naturlig autoritet og vetorett i alle saker, synes Far å ha falt kontinuerlig i tiår etter tiår, inntil dette foreløpige bunnivået med Marvin faller parallelt med – og legger grunnlag for – Ap-representant Gunn Karin Gjuls utspill sist uke om at enslige kvinner må kunne få kunstig befruktning. Gjul oppfatter det som diskriminerende at enslige kvinner fortsatt – i dagens moderne samfunn – må gå omveien om kjønnslig omgang med en «far», når lesbiske kvinner slipper dette kompliserende mellomleddet. Far, gjennom sin nye rolle som Det Nye Barnet, har altså overflødiggjort seg selv i alle andre roller enn den rent biologiske, altså som leverandører av biologisk råstoff til et statlig reproduksjonsregime – og kanskje også som en tragikomisk figur til allmenn forlystelse på barne-tv, iført ballerinaskjørt og kvinneparykk (familiens lille ekorn eller «lerkefugl» om du vil), krypende på gulvet for barna.

Et eksperiment: Hva om vi snudde kjønnsrollene i sangen? Plutselig hører vi fru Agnetha synge tredje vers ydmykt og selvforaktende til en beskyttende mann i ekko fra tidligere tider:

For jeg er så dum, og du er utrolig snill.
Håper du tilgir en teit liten dust som meg.
Du er den beste, jeg tar av meg hatten for deg.