Tidligere i år ble debatten om norsk spillefilm startet her i Morgenbladet med en påstand om at bransjen sitter fast i en hengemyr. Og ganske visst, man kan få følelsen av at det er de samme ansiktene som går igjen i film etter film, med mumlende diksjon og teatralske geberder i historier som er dårlige etterligninger av storebror tvers over Atlanteren. Men lesing av en ny bok om norsk film gir oss en annen følelse, nemlig følelsen av at det strengt tatt ikke står så ille til med filmbransjen her hjemme som vi gjerne tror. Cue flashback til 1985:

Kameraet panorerer over snødekte, blåfrosne vidder, vi hører sus, synth-pling og fløytespill. Det umiskjennelige temaet til Geir Bøhren og Bent Åserud introduseres, med sin lovnad om noe virkelig storslått, mens et isberg raser ned i vannet. Og med vannmassene som slår mot steinveggen og spruten som fyker i alle retninger starter altså det som kan kalles den norske filmbølgen.

Betegnelsen er hentet fra boken med samme navn, skrevet av Ove Solum (Universitetet i Oslo) og Gunnar Iversen (NTNU, Trondheim). Da Orions belte kom, ble den omtalt av magasinet Film og Kino som et «brakgjennombrudd for profesjonalismen som vi aldri før har sett innen norsk film». Det høres unektelig ganske flott ut at filmen skulle ha startet en bølge i 1985, som har vart frem til i dag, men hva legger egentlig forfatterne i dette?

Tabloid styring. Ove Solum sitter på sitt kontor i Forskningsparken ved Universitetet i Oslo. Han er kledd som filmentusiaster bruker, i svart, med dress og mørk skjorte. Solum meddeler at bokens tittel i utgangspunktet skulle være langt mer prosaisk.

– Den het Fortellerglede og formvilje, som vi syntes ga et godt bilde av perioden, med fortellergleden i Orions belte og formviljen i mer ambisiøse filmer som Stella Polaris. Vi testet den på et mulig publikum, og de skjønte ikke bæret. Dermed landet vi på en mer tabloid tittel, som ikke er uproblematisk, men som likevel passer til det vi skriver.

– Jeg får assosiasjoner til fransk nybølgefilm, med ungdommelighet og kreativitet som kjennetegn.

– Ikke gjør det. Begrepet «den norske filmbølgen», norwave, er egentlig ikke vår oppfinnelse. Det dukket opp i løpet av 1990-tallet, og har vært i bruk i den siste tiden også. Det brukes i omtale av filmer som vekker oppmerksomhet blant kritikere og publikum. Det som danner utgangspunkt for ideen om en bølge er at kritikerne ser at det er noe på gang, noe som bryter gjennomsnittet, forklarer Solum.

Action! Filmkritikerne var vesentlige for den nyorienteringen som danner grunnlaget for den norske filmbølgen. Iversen og Solum skriver om hvordan Norge på 1970-tallet var preget av idéfilmer, som i Georg Brandes' ånd skulle «sette problemer under debatt». Norsk film var todelt, i rendyrkede komedier og seriøse sosialrealistiske filmer. Men noe annet var i emning.

– I 1981 skjedde det som kalles for «septembermordet», hvor en samlet norsk kritikerstand altså slaktet norsk film. Det fikk umiddelbart utslag i filmpolitikken, hvor det nå ble uttrykt et tydeligere ønske om at filmen skulle forholde seg til publikum, sier Solum. Den første filmen som virkelig lyktes med dette var Orions belte, fordi den satte action i sentrum.

– Nå skulle filmen være handlingsdrevet, som uttrykkene i populærkulturen var ellers. Der begynner moderne norsk filmhistorie, og det peker frem mot den neste store filmen, Veiviseren.

Hollywoodstempling. Veiviseren blir i boken beskrevet som en samisk western, og Orions belte som en actionthriller fra det kalde nord. Med Max Manus har vi fått et storslått krigsdrama. Det er et vesentlig trekk ved nyere norsk filmhistorie at sjangerfilmen har fått dominerende plass. Forskerne tilskriver dette det kulturpolitiske ønsket om publikum, siden sjangerfilm har stor popularitet. Men hva skiller egentlig disse filmene fra sine amerikanske sjangerslektninger?

– Ikonografien! Det visuelle uttrykket i en film som Veiviseren er langt fra Monument Valley. Ikonografien i filmen er urnorsk. Alle de tre filmene har universelle fortellermetoder, samtidig som de har lokale forankringer i språk og bilder.

Veiviseren fikk blandet kritikk fordi den hadde lagt seg så tett opp til actionfilm fra Hollywood. Tilsvarende, men med motsatt fortegn, ble Max Manus i media omtalt som hollywoodsk.

– Det er å gi den amerikanske filmindustrien altfor mye ære. Det er ikke de som har funnet opp den klassiske, realistiske måten å fortelle på. Det må være mulig å lage streite filmer med standard fortellerstruktur, uten at det nødvendigvis får Hollywood-stempel av den grunn!
Kvalitetsfilm. Solum og Iversen legger seg på den bourdieuske linjen ved å se på interessen for actionfilm ikke som et tegn på manglende kunnskap og dannelse, men som tegn på andre bedømmelseskriterier enn dem man tradisjonelt har brukt til å måle kulturell verdi. De fremhever at filmer må bedømmes på sine premisser, og at den etterkrigsnasjonalistiske guttefilmen Max Manus er god i sin klasse.

Heldigvis går de ikke så langt som enkelte av Bourdieu-disiplene innenfor populærkulturfeltet ser ut til å gjøre, nemlig til å hevde at det ikke finnes god smak. Solum og Iversen sidestiller ikke høyt kinobesøk med kvalitet. Utvalget i boken er foretatt med bakgrunn i hvilke filmer forskerne syns er gode. Litt elitisme er norsk film altså tjent med, så slipper vi i alle fall her å lese det som fort kunne blitt en pinlig hyllest til norske skrekkfilmer.

– Vi tok dem ikke med, fordi vi synes rett og slett ikke de er gode nok. De er for opptatt av å utnytte mediets virkemidler til å si bø, til rett og slett å skape nervepirrende overraskelser uten at disse nødvendigvis er så godt forankret i den fortellingen som utspiller seg. Når man begynner å reflektere over det etter at gispet har gitt seg, ser man kanskje at det ikke er så godt forankret i den logikken filmen forsøker å danne.

– Akkurat sånn oppfattet jeg filmen Rovdyr.

– Ja, den er jo som en tivolitur. Det er mange som synes det er veldig morsomt å kjøre berg-og-dal-bane, men det blir ikke bra av den grunn, sier Solum.

Middelveien. Medieforskerne skriver i boken at norsk film i dag er «noe som beundres og hylles». Men er det egentlig sant? Ingen vil vel finne på i dag, som drosjesjåføren som beskrives i bokens innledning, å kaste ut noen fordi de lager norsk film. Men likevel, er det ikke langt mer provoserende å hevde at norsk film er bra enn å si at den er dårlig?

Solum og Iversen bruker begrepet «middlebrow» på den norske kulturen. Film-Norge er preget av «kulturuttrykk som lover tilgang til allmenngyldige eller universelle sannheter mot en beskjeden anstrengelse fra publikums side», skriver de i boken. Men hva med alle filmfansene som vil ha virkelige utfordringer heller enn pretensjoner om allmenngyldige sannheter? Det er stadig kommentarer, som Ulrik Eriksens i denne avisen noen uker tilbake, hvor det blir påpekt at norsk film har kommersiell suksess, men kunstnerisk stillstand.

– Pendelen har nok svingt for langt i publikums retning. Ønsket om å nå 25 prosent markedsandel, som Trond Giske satte som krav, har resultert i at kunstnerisk ambisiøse prosjekter som Sara Johnsens Upperdog også frir vel mye til publikum. Det er lenge siden Stella Polaris hadde premiere, og det ser ikke ut som om bransjen etterspør den typen filmer. Det syns jeg gjør filmkulturen fattigere, sier Solum.

Auteurene kommer. Det har vært filmer med kunstnerisk ambisjon etter Knut Erik Jensens Stella Polaris i 1993, men ikke mange. Solum trekker frem Unni Straume, hvis film Musikk for bryllup og begravelser ble nominert til Nordisk Råds filmpris i 2002, og Jens Lien, som står bak Den brysomme mannen. Forskerne har skrevet om Reprise, Joachim Triers debutfilm fra 2006, og Bent Hamers Salmer fra kjøkkenet fra 2003.

– Jeg har stor tro på både Hamer og Trier. Hamer er vel det nærmeste vi kommer en auteur her i landet. Han er den som i størst grad forsøker å gjøre noe eget. Joachim Trier er forbausende ung! Jeg tror vi vil få se store ting fra ham. Sara Johnsen har laget to filmer som også er gode, men hun uttalte i et intervju at en filmskaper alltid må forføre. Kanskje hun ikke er dristig nok?

I nasjonalromantisk ånd kan man ønske at en av disse, om ikke alle, skal bli store norske regissørgenier. Hvorfor skal ikke Norge klare det, når svenskene har sin Ingmar Bergman og danskene sin Lars von Trier, som uredd lager filmer med nerve, på helt egne premisser?

– Jeg tror det kommer. Noe av det har å gjøre med at man nå har fått opp produksjonsvolumet, som gjør at filmskapere får anledning til å lage flere filmer. Hvis du ser tilbake på norsk filmhistorie så har de fleste norske filmskapere laget to filmer. Det gir lite grunnlag for kontinuerlig produksjon. Bergman laget jo ti filmer før han slo gjennom!

Smal-aksept. Et mulig problem melder seg: Nedleggelsen av Norsk Film i 2001. Da forsvant et produksjonsselskap med repertoarfrihet og en sekk penger som kunne brukes til hva som helst.

– Filmregissørene mener det legges for mye makt på produsentleddet på bekostning av de kreative kreftene. Hvis dette forsterkes, bør man være bekymret for utviklingen.

Solum ser en sammenheng mellom produsentstyringen i dag og at det er langt mellom filmer med kunstneriske ambisjoner.

– For å skape filmer med høy kunstnerisk kvalitet, trenger vi aksept for at det også lages filmer som har appell til en publikumsgruppe med annen kulturell kapital enn de som søker populærkultur og store, brede filmer, sier Ove Solum.