En av de kjæreste mytene om det frie markedet er Friedrich Hayeks tanke om at det av seg selv skaper en «spontan orden». Når Erik S. Reinert kaller sin nye bok Spontant kaos er det som en bevisst motsats til Hayek, for øvrig Margaret Thatchers store helt.

Reinert mener kapitalismen er noe annet enn det som står i de brosjyrene fra liberalistiske tenketanker og det økonomiske establishmentet. For ham er ikke kapitalismen et system av perfekte markeder, snarere et system av utilsiktede bivirkninger.

Dette har ført Reinert inn i en posisjon som uortodoks og opposisjonell økonom, sikkert overraskende for en mann med gjennomtradisjonell bakgrunn. Han var en konservativ gymnasiast som studerte økonomi ved St. Gallen i Sveits, han fikk sin MBA ved Harvard Business School og tok doktorgraden ved Cornell University i New York. Få Klassekampen-spaltister har akkurat den forhistorien.

Selv har ikke Reinert sklidd mot venstre, hevder han, men hovedstrømmen i økonomifaget har forandret seg så til de grader at den nå minner ham om ideene hos det som i Sverige tidligere ble kalt «Tokhögern», Det vanvittige høyre.

Reinert er ikke redd for å ta opp igjen dette poenget med jevne mellomrom, og han slipper gjerne løs sine kjepphester igjen og igjen. De løper da også rundt på det temmelig viktige feltet verdensøkonomi. Store deler av Spontant kaos handler om verdensøkonomien, i likhet med hans to forrige bøker, Global økonomi fra 2005 og How Rich Countries Got Rich … And Why Poor Countries Stay Poor fra 2007.

Begge disse bøkene ble svært omdiskutert. De skaffet Reinert status som guru i enkelte kretser, og omtale som useriøs i andre. Men hvis lakmustesten for en økonom er en evne til å spå om økonomi, kan nye hendelser tyde på at gurustempelet er det mest fortjente. De nye hendelsene kan lettest oppsummeres i ett ord: finanskrisen.

For Reinert er nettopp denne krisen et ypperlig eksempel på boktittelens spontane kaos, ja, de utløsende subprime-lånepakkene var i sin natur kaos kamuflert som orden: diverse gjeldsbrev med lav sjanse for innfrielse pakket som et «verdipapir».

La oss se litt på dette: et verdipapir mister sin verdi hvis ingen vil kjøpe det. Men noen kjøpte og kjøpte de papirene man i dag ikke engang kan kaste etter folk. Hvorfor? Litt forenklet: Hvis du er en bank finnes det tre mulige grunner til å kjøpe subprimelån pakket i en konvolutt hvor det står «verdipapirer»: den gode, den dårlige og den stygge, for å parafrasere en viss westernfilm.

Den gode kjøpsgrunnen er at du er sikker på at de fattige lånerne tross alt vil betale tilbake pengene, slik at du som bank sitter igjen med lånesummene pluss innbetalte renter, minus prisen du betalte for verdipapiret. Dette er tradisjonell bankvirksomhet. Det var slik banker var ment å oppføre seg i henhold til regler og reguleringer.

Den dårlige grunnen er at du kan late som om papiret er penger ved å kalle det «egenkapital» og så øke utlånene dine på bakgrunn av denne «egenkapitalen». Dette øker pengemengden uten at noen nye realverdier er blitt skapt: sysselsettingen har ikke økt, det er ikke skapt teknologiske gjennombrudd og det har ikke oppstått nye stordriftsfordeler. Slik finansvirksomhet, uten noe forhold til realøkonomien, ble relativt nylig sett på som genialt. Ikke nå lenger.

Den stygge varianten er pyramidespillet, hvor man stadig kjøper nye verdipapirer og selger dem med gevinst til kunder som ikke aner at papirene er verdiløse – kunder som visse norske kommuner, som kjøpte råtne papirer gjennom Terra Securities ASA. Terra hadde for øvrig mottoet «Finanshuset For Folk Flest». Det må bare nevnes.

Troen på at «verdipapirisering» skulle gi vekst, bygget på en rekke forutsetninger: Man antok at verdipapirer garantert av blakke mennesker med digre lån hadde en verdi. Man antok at man kunne låne ut enda mer penger ved å bruke disse blakke menneskenes lån som «sikkerhet», og man antok at dette var en reell vekst som ville gjøre alle rikere, sannsynligvis også få griser til å fly og gi to torsdager i hver uke.

Hvordan i all verden havnet finansmarkedene i en slik situasjon? Jo, mulighetene for denne typen kreativ og (litt for) spennende virksomhet ble kjempet frem av næringen selv, i et korstog mot reguleringer som pågikk fra og med Reagan/Thatcher-epoken. Finansnæringen pøste penger inn i amerikanske valgkamper, for ikke å si kongressrepresentanter, og fikk det ofte som de ville.

Reinert nevner med et sukk opphevelsen av The Glass-Steagall Act i 1999, et sett av bankreguleringer som ble innført i 1933 for å hindre et nytt 1929-aktig krakk og påfølgende nedgangstider. Det tok altså åtte til ni år fra 1999 til krakket kom, litt lengre enn tiden det tok fra regjeringen Willochs bankfrislipp til det store boligkrakket på 1980-tallet: Læringskurven er tydeligvis ikke veldig bratt i finans.

For Reinert fremstår den markedsliberalistiske ortodoksien som intellektuelt ganske ubrukelig. Den skaper en økonomimodell hvor man antar at alle betingelser er optimale, og finner – ikke så overraskende – at modellen skaper optimale resultater, hurra. Hvorvidt betingelsene for modellen er optimale i den virkelige verden, tas det ikke hensyn til.

Det er som å lage en bygningsmodell hvor man setter opp en skyskraper uten å pæle den til fast fjell, for i modellen står skyskrapere støtt også på sandgrunn. Det vil ende på samme vis: Den synkende og stadig skjevere skyskraperen er som finanskrisen, bygningens uunngåelige fall er som krakket, og opprydningen i ruinene er som depresjonstiden etterpå.

Fullkomment ironisk var det siste selvskuddet markedsliberalismens talsmenn i banker og finansinstitusjoner avfyrte mens krisen blåste opp. Kurser og verdipapirpriser hadde ikke falt langt da rådene om å kjøpe, kjøpe og kjøpe haglet fra bransjen: Det er nå du skal kjøpe aksjer, markedet har falt ferdig, det har lagt bak seg en «naturlig justering» og den som går inn og kjøper nå, får med seg hele veksten opp igjen!

Ingen vil bli overrasket hvis det skulle vise seg at den nå lutfattige eksmilliardæren Idar Vollvik var blant stakkarene som fulgte ekspertrådene.

Uortodokse økonomer som Reinert, derimot, sa fra første stund at krisen kom til å bli mye dypere og mer langvarig: Markedet skulle skikkelig ned. Ikke at de ga råd til spekulanter, langt ifra, men mellom linjene var det ikke vanskelig å lese selg, selg, selg høsten 2007. Så selv børsspekulantene er nå bedre hjulpet av alternative og radikale økonomer enn av finansbransje og markedsliberalisme.
Reinert hadde selv en kronikk i Dagbladet i november 2007 hvor han påpekte at Terra-affæren var en systemkrise. Til alt overmål var dette en remake av en artikkel Reinert hadde i Økonomisk Rapport allerede i 1998, hvor han hevdet at alle forutsetningene for en ny finanskrise så smått falt på plass. Så når ortodokse økonomer har forsvart seg med at ingen kunne forutse finanskrisen, er det fristende å svare: «Ingen av dere, nei. Og hva forteller det?»

Spontant kaos fungerer også som en vettug innføring i basal økonomisk historie. Blant annet påpeker Reinert fullstendig knusende at det som skjer når man setter i gang utlån med renter og rentesrente (som inntreffer når du ikke kan betale rentene på lånet ditt og de legges til lånet og selv blir rentebærende) er blant vår kulturs eldste lærdommer: Din kreditor vil i løpet av noen år ha til gode mer penger enn du som debitor noen gang kan betale tilbake.

I det gamle Babylon løste man slikt ved å slette gjeld med jevne mellomrom. I George W. Bushs USA gikk man motsatt vei og vedtok en lov som hindrer folk i å redde skinnet ved å erklære konkurs. Dermed kan du aldri få en ny start. Du får aldri begynt på nytt. Bush & Co. kan mer enn sitt Fadervår: Her er det ikke mye tilgivelse av våre skyldnere ute og går.

Hva skjer videre? Livet ditt er ødelagt. Og det er jo ille nok for den enkelte debitor. Men Reinert understreker det mer generelle problemet med utlån som i stor skala ikke tilbakebetales. Nemlig at den utestående pengemengden i samfunnet i sum eskalerer til det absurde.

Man kan kvitte seg med disse liksompengene ved å få i gang inflasjon. Problemet er at folks sparepenger dermed også mister sin kjøpekraft. Man belønner forbruk istedenfor sparing, fy skam.
Men også her er Reinert åpen for radikale tenkemåter. Det er ikke sikkert at sparing alltid er bra. Det kan også trekke penger ut av et kretsløp hvor de hadde gjort mye mer nytte for seg enn på en bankkonto.

Inflasjon er dessuten utjevnende. Reinert er helt på linje med fjorårets nobelprisvinner i økonomi, Paul Krugman, i å vurdere den økonomiske utviklingen i USA de siste 30-35 årene som svært farlig for nasjonen som sådan. Den gjennomsnittlige amerikaner har knapt hatt reallønnsøkning siden 1972, påpeker begge to, all velstandsøkningen er gått til de rike, aller mest til de aller rikeste. Dermed blir husholdningene sårbare i dårlige tider, i tillegg til at enorme midler er havnet på bankkonti og i nettopp finansinvesteringer, istedenfor å skape kjøpekraft.

Noe av det tiltalende med Erik Reinert er hans fullstendige mangel på vilje til å go along to get along. Han roper isteden om de klærne keiseren ikke sprader rundt i, og refser når han må. Han hevder blant annet at ovennevnte Paul Krugman allerede for 25 år siden gjennomskuet et av de viktigste problemene innen utviklingsøkonomien, men sluttet å snakke og skrive om det, rett og slett fordi det ikke ville være populært i viktige kretser. Det er ikke nok å være flink, vi trenger å bli modige, mener Reinert.

Dette motet er nødvendig på flere vis. Ikke minst trenger vi at noen, for eksempel politikere, er modige nok til å gjøre noe annet og mer enn å klatte og småreparere på et finanssystem som endte i totalt sammenbrudd. Skulle noen trenge moralsk støtte og skarpe argumenter i den anledning, vil Spontant kaos gi solid assistanse.