Fra: hakon.gundersen@morgenbladet.no
«Hei, så forgjeves etter konvolutt om kirkevalget adressert til meg. Fant den ikke og kom på at jeg som sint ungdom meldte meg ut av statskirken like etter konfirmasjonen, i 1978. Går det an å melde seg inn igjen, og få anledning til å stemme i årets kirkevalg? Dåpsattest har jeg ikke for hånden, men ble døpt i Barbu menighet i mai eller i juni 1963.»

Innskriving i manntall. Tre millioner nordmenn fikk konvolutten med påskrift: «Hva slags kirke vil du ha?» Da freste det og kokte i røde ansikter ved postkassene i Norge. Mange ble rasende over at de stadig sto i Den norske kirkes manntall til tross for at de er utmeldt, eller aldri er døpt, altså innmeldt. Dette visste Kirken faktisk meget godt, ja den tok en kalkulert risiko. Da Kirken for elleve år siden skulle opprette et digitalt medlemsregister, fikk Kirken statens velsignelse til å ta utgangspunkt i det allerede digitaliserte Folkeregisteret i stedet for å gå og hente frem kirkebøkene. Forutsetningen var at man trakk litt ifra. Kirken trakk imidlertid ikke mange nok ifra, den bommet med mellom femti og hundre tusen medlemmer, i egen favør. Derfor var det at Kirken nå i august la en liten ferdigfrankert konvolutt oppi den store konvolutten, slik at de som vil ut av registeret nå kan få gjort det, uten plunder og heft. Tyve tusen har allerede benyttet den muligheten og postlagt, med ettertrykk. Røde ansikter igjen.
Og så skal selvsagt enkelte gjøre seg interessante ved å melde seg inn? Ja.
Etterrasjonaliseringen. Du har hørt om Jesus? Og Brillejesus og Reserverjesus? Vi skal ikke påberope oss noe resonnement. Det var mer en innskytelse, men da kommer gjerne et resonnement sigende i etterkant. Og det går sånn:

Kjenner vi ikke vår besøkelsestid, så blir kirken en salig huskestue. (Se undersak om mobiliseringen). Den nye ordningen for kirkevalget er noe kirken er avkrevet av de folkevalgte som et vilkår for skillet mellom stat og kirke. Demokratisering er et premiss for reform. Det er besluttet av Stortinget, av samtlige partier, det skjedde gjennom det såkalte kirkeforliket våren 2008, at staten ikke vil gi Kirken større frihet uten også å forvisse seg om at det ikke er én gjeng som stikker av med kirken, altså at det ikke er de ivrigste som får kirken alene, de personlig kristne, som det het, eller mørkemennene for den del, eller de lavkirkelige eller de høykirkelige, eller de totalt åpne og inkluderende og dansende.

Enten de liberale eller de konservative vinner frem, blir kirken altfor inderlig for oss. Derfor gjelder det å benytte Kirkevalget 2009 til å slå ring om Arbeiderpartijesus. Noen kaller ham Konsensusjesus. Det er greit. Det er greit i en åpen og inkluderende folkekirke. Driver jeg gjøn? Nei. Vi sees jo allerede stadig oftere i krematoriene. For slik er det, at de fleste begivenheter kan markeres med pene tallerkener, eller med kulørte lykter, men ikke alle begivenheter. Og på julaften klokken fire da tyter vi frem. Vi håper vi er ugjenkjennelige i frakk.

Under dobbelt ild. Vi, de saktmodige, har vi noen talsmann? Det måtte være han som har ledet utredningene for både Kirken og for departementet, prost i Vestre Aker, Trond Bakkevig. Først ledet Bakkevig et kirkeoppnevnt utvalg om nyordning av forholdet mellom stat og kirke. Dette utvalget konkluderte med demokratiunderskudd i Kirken. Så oppnevnte departementet et utvalg for demokratisering av Kirken. Også dette ble ledet av Bakkevig. Og nå angripes han av leserbrevskribentene for å ha skylden for at julaftenfolket til og med er nominert til bispedømmeråd og menighetsråd. Gjør vi Bakkevig til vår skytshelgen risikerer vi å gjøre vår sak en bjørnetjeneste, aktivistene får vann på mølla, men vi lar det stå til:

– Ville du ha noe imot å være skytshelgen for oss lunkne?

– Det er greit. Hvis det altså er sånn at dere skulle oppleve behov for vern. Selv tenker jeg at når folk ønsker å høre til i kirken, så skal vi ta det på alvor og slett ikke si at begrunnelsen deres ikke er bra nok. Folks ønske om tilhørighet og folks tro kommer til uttrykk på så mange vis. Selv skulle jeg jo ønske alle gikk til kirke hver søndag.

– Kan du forstå at kirkevalgkampen så langt gjør en lunken mann bekymret?

– Om bare noen ganske få prosent av dere som mest er å se i kirken julaften faktisk stemmer, så vil dere få stor innflytelse på kirkevalget.

– Kan ikke de mest bokstavtro og de aller mest liberale få en del av de altfor mange kirkene og få beskjed om å drive for seg selv?

– Nei, vet du hva, det må vi unngå. Ganske enkelt fordi det som samler oss som kirke ikke er hva vi måtte mene om en masse enkeltheter, men at vi tror Jesus døde for vår skyld og oppsto fra de døde. Vi må alltid holde fast ved at det er dette som samler oss, og da får vi tåle å leve med mangfoldet. Det har Gud tålt gjennom kirkens historie. Til syvende og sist er det bare Gud som vet hva som er en sann kirke. Jeg må tåle å si til meg selv at «kanskje har de andre rett». Mangfold gir mulighet til ettertanke.

– Kan vi nå via folkeavstemning avvikle helvete?

– Helvete er ikke en del av trosbekjennelsen, og kirken har i all sin tid levd med et mangfold av oppfatninger om hva som skjer etter døden. Jeg tror det vil fortsette å være slik, et vedtak her eller der forandrer nok lite i så henseende. Men sett at det skulle gå som enkelte har fryktet, at når alle disse lekfolkene, og kanskje de du kaller lunkne, skulle få langt større innflytelse enn dem som er i kirken hver søndag, og at de faktisk ønsket å vedta at kirken ikke skal lære om Jesu oppstandelse så vil ikke Den norske kirke lengre være en kirke, etter mitt syn. Stort sett kan du ta hele den apostoliske trosbekjennelsen og si at dette er det minste felles grunnlaget, dette er ikke noe vi diskuterer.

– Jeg tror på… hvordan var det? Jo, jeg tror på Gud fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv?

– Ja, sier Bakkevig. – Dette diskuterer vi ikke.

Abrakadabra. Det er altså minimumsgrunnlaget. Men jeg tror jo ikke på det. Ikke i noen kjent betydning av verbet å tro. Så får vi nøye oss med tilhørigheten han snakket om, prosten. Eller definere det mer mystisk: Takk, vi svermer luthersk-evangelisk! Naturmystikken er godt kjent, sosialmystikken byr på ikke mindre sublime øyeblikk.

Se bare på det nye forslaget til liturgi for gudstjenesten som nå er ute til høring og som de nyvalgte skal ta stilling til. Er det ikke Arbeiderpartijesus vi skimter her, i liturgiforslagets instruks for administrasjon av nattverden?

Så langt praktisk og greit. Men ikke uten rom for litt hokus pokus:
«Brød og vin som blir til overs, skal behandles på en verdig måte.»

Kyrie Eleison. Det er jo dels så enkelt med oss lunkne at det er fordi vi så lett blir varme at vi vil ha en forholdsvis kjølig kirke. Kom med røkelse og katolsk seremoniell, men takk, behøves ikke! Takk, behøves ikke for å vekke vår indre gråtekone! Hornmusikk er nok, lyden av speakeren på en forblåst langrennsstadion er nok. En stortingspresident er nok! Synet av en landsens bilkortesje på vei fra bisettelse, det er mye mer enn nok.

Men tre ganger har jeg hørt Øystein Djupedal, inntil nylig SV-politiker, nå fylkesmann, tale ved borgerlig konfirmasjon, og det har vært høytidelig, han er flink til dette, riktig flink, Djupedal, men jeg har hørt mange mumle at der er noe avsluttet og goldt over det «borgerlige» som gjør at det ikke er nok, det blir mindre snørr, og det er blant annet denne klumpen i halsen vi kan sitte i en kirke og lettet kjenne at vi fortsatt har kapasitet til å få. En ellers uspiselig prest er også nok, om hun bare husker å få med et lite Kyrie Eleison.

Vånde. Et lite Kyrie er nok, før eller etter «Bønn for kirkevalget», (se kirken.no) eller denne bønnen, den heter «Fremtidsbønnen» og er også anbefalt fremført under gudstjenesten den siste søndagen før valget. Etter som setningene skrider frem høres det mer og mer ut som et oppkok av Morgenbladet.

Visst vemmes vi og vrir oss i vånde, ufyselig tidsmessig er dette produktet, men bestrebelsen er opphøyet. Ah, vi revner! Og kom i hu at alternativene er verre.

Hva svarer servicekontoret ved Oslo Domprosti? Det svarer hyggelig, men skrekkinngytende:

Når og hvor så du sist dåpsattesten? Det er likevel det minste problem. Den kirken som en gang døpte deg, plikter å fremskaffe den, sier prostiets servicekontor. Men kirken krever personlig fremmøte. Hei, hei.