Norsk Psykologforening (NPF) har de siste årene operert med strategiske mål som skal få psykologien ut til folk, samtidig som profesjonen skal bli sterkere representert i samfunnets utvikling og planlegging enn den har vært. Rett før jul mottok psykologforeningens medlemmer – meg selv inkludert – et brev fra president Tor Levin Hofgaard der det heter at målet er å bli en «sentral samfunnsaktør» og «politisk pådriver» med «bredt perspektiv».

Sett i lys av at psykologi og samfunn har hatt et nært forhold i snart hundre år, virker målene lite gjennomtenkte. «Psykologiens tidsalder» og «terapisamfunnet» er sosiologiske begreper som i intellektuelle miljøer tilhører dagligtalen. Analysene av psykologiens økte innflytelse i den vestlige kultur rommer samlet sett et interessant spørsmål: Har en human utvikling med fokus på lidelsesbehandling bare vært til det gode? Er mer psykologi svaret på enkeltmenneskets problemer, eller er lidelsen et symptom på en større kulturell krise?

Professor i sosiologi Nikolas Rose, en av Storbritannias fremste Foucault-formidlere og maktteoretikere, har studert psykologiens samfunnshistorie i Storbritannia i det 20. århundret. Her har profesjonsbygging og samfunnsutvikling gått hånd i hånd helt frem til Blairs New Labour. Rose viser hvordan psykologiske normer, verdier, forestillingsbilder og teknikker har formet hvordan ulike sosiale autoriteter tenker om personers sykdom, friskhet, normalitet og patologi. Psykologien blir virksom i de fleste områdene av det moderne liv ved å utvikle selvstendige felter av subjektivitet i tråd med samfunnets behov for å regulere denne selvstendigheten.

En velkjent studie fra USA er Haw- thorne-eksperimentene til Elton Mayo fra 1920- og 1930-tallet. Studien var opprinnelig rettet mot lysforhold på arbeidsplassen, men underveis oppdaget man at det var arbeiderens følelse av å «bli sett» som bedret produktiviteten. Dette funnet spant i gang hele Human Relations-bevegelsen og forvandlet arbeidsorganisasjonen til en «psykologisk organisme». Nikolas Roses genealogiske fortelling er ikke forenlig med tanken om psykologien som et frittstående prosjekt. Ei heller med et ensidig kritisk perspektiv: Rose vil hevde at psykologien har konstituert vår frihet gjennom de selvene vi forstår oss som i dag. Derfor finnes det heller ingen uavhengig posisjon å kontrastere til, og eventuelt kritisere fra. Det har likevel ikke manglet på forsøk.

De kritiske røstene mot psykologiens økte innflytelse, særlig i USA, og senere i resten av Vesten, fokuserer gjerne på at den kliniske psykologien tilbyr individuelle løsninger på det som i utgangspunktet er sosiale og politiske problemer. Det finnes altså gode argumenter for å forstå psykologien i et ideologisk perspektiv: som en tåkelegger av den virkelige grunnen til at folk lider. Analysene knytter seg gjerne til etableringen av forbrukerkulturen i USA, der fag som markedsføring og psykologi fikk en sentral plass. Det dreier seg ikke bare om utviklingen av markedsstrategier for kjøp og salg, men om en begjærsøkonomi.

Den amerikanske psykoterapeuten Philip Cushman mener for eksempel at den humanistiske psykologien i 1950- og 60-årene med sin idé om det tomme selvet som må fylles med konsum av varer og opplevelser, ble avgjørende for konsumentøkonomien. Det store identitetsprosjektet får enda en dimensjon med Foucaults beskrivelser av biomakt, der hvert enkelt menneske blir et prosjekt for seg selv. Det subjektet 1980-årenes nyliberale politikk avfødte har av flere blitt beskrevet som et foretaks-selv, tvunget til å administrere seg som en bedrift. Psykologen får i denne kulturen en sentral plass blant de nye ekspert-yrkesgruppene, som selvets hjelper til selvstyring.

Fra 1940-årene vokser både psykiske lidelser og psykologprofesjonen i omfang. Enkelte kritikere vil hevde at de mange (nye) psykiske lidelsene er kunstig skapt, en følge av et ønske om makt på den ene siden og av sneversyn eller ubetenksomhet på den andre siden. Denne type kritikk er imidlertid lite egnet til å forstå det relasjonelle forholdet mellom psykologi og samfunn: Etterspørselen etter et psykologisk språk svarer til et behov i samfunnet. Psykologien får økt legitimitet i USA i tiårene etter andre verdenskrig fordi føderale myndigheter trenger en alliert for å forsvare sitt nærvær i innbyggernes liv og levnet. Tidligere stimulerte man leselysten til innbyggerne ved å advare mot Djevelen: veien utenom fortapelsen gikk gjennom Bibelen. Etter hvert som den institusjonaliserte religionen ikke lenger har samme kraft, blir den erstattet av typisk terapeutiske motiv der det nå er faren for mobbing og dårlig selvtillit som blir virkemidlene mot analfabetisme.

En mer strukturalistisk systemtilnærming forstår psykologi som en naturlig del av et større terapeutisk rammeverk. Men er det da fortsatt meningsfullt å tale om noe distinkt som det igjen er mulig å kritisere? Komparative historiske studier risikerer å bli reaksjonære idylliseringer av fortiden, med det finnes interessante religionssosiologiske tilløp. De peker på det usunne ved at eksistensiell skyld ikke lenger plasseres utenfor mennesket. Eller at et selvtuftet system som det terapeutiske kun representerer en skinnforbedring fra det autoritære patriarkatet, fordi det bare er rettigheter og ikke plikter som fremmes, noe som skaper ubalanse mellom individet og samfunnets behov.

Det ville være ren sosiologisme å benekte at psykoterapi på et individnivå kan virke helbredende. Men fra et systemperspektiv kan man likevel spekulere på om den velmente hjelpen risikerer å bli del av en fastlåst floke preget av lettvinte politiske løsninger, hvor den enkelte blir dumpeplass for samfunnets uløste konflikter.

Den mest tankevekkende kritikken av psykologien er kanskje påpekningen av det irreversible elementet i dannelsen av en terapeutisk kultur: Finnes det i hele tatt noen utside til dette meningssystemet, som selvet kan forholde seg til? Selvet innsauset i seg selv risikerer å forbli alene i egen illusorisk omnipotens.

Hva sier så profesjonen selv til alt dette? Relativt lite. Svaret på samfunnets konflikter er alltid mer psykologi. Psykologiens selvforståelse som underrepresentert i samfunnet, står i en pussig kontrast til de allment kjente og faglig anerkjente beskrivelsene av den terapeutiske kulturen. Misforholdet kan tyde på en apolitisk tilnærming til egen virksomhet. At en gryende politisk bevissthet formuleres som et ønske om å bli en «tydelig politisk premissleverandør», lyder derfor hult.

Misforholdet mellom virkningshistorie og selvforståelse avslører kanskje hvilke karakteristika som har gjort psykologien til det 20. århundres raskest voksende profesjon:

Historieløs, blottet for kritisk refleksjon, men med en skamløs iver etter å tilby sine tjenester. Om «psykologiens vesen» i seg selv ikke er kritikkverdig, er dens begrensede apparat for å forstå seg selv likevel urovekkende.

Ole Jacob Madsen er psykolog og stipendiat ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen. Han kommer med boken Psykologi og samfunn på Universitetsforlaget høsten 2009.