Bygdedyret har forlatt Valle. Nå åpenbarer det seg ved Grønlandsleiret i stedet. Dyret vokter jomfruenes dyd og har tatt bolig i noen gammeldagse menn og dagdrivere som tygger khat på kafeen bortenfor fastlegen min. I mangel av nyttigere ting å gjøre, irettesetter de barhodede jenter. Noen av jentene blir irritert. Det kan man forstå. Andre blir engstelige. Det er verre.

Noen av jentene tar på hijab når de går forbi, men tar den av andre steder. Andre tar sjalet av når de er sammen med venner og tar det på når de kommer hjem, men det blir vel mer som guttungen som tar på lue før han møter mor. Eller kan det bety at det er noen som mobber jenter med hijab og kaller dem undertrykte? De som gjør det, tygger nok ikke khat. De ber ikke til Allah engang. Derfor har ikke det siste fenomenet mobilisert særlig mange, for fordommer har en lei tendens til å gå i to retninger samtidig.

Det er ikke bra at noen mannlige tanter bryr seg med jentenes klesdrakt på gaten, slarver i menigheten og kommenterer hvem som leier hvem på gaten. Få vil være uenige i det. Riktignok har mange påpekt at voksne må følge bedre med på hva poden foretar seg på Grønland og ved Oslo City, men da var det ikke hodeplagget de tenkte på.

Men én ting er bygdedyret, noe annet er bydyret blant byens meningsbærere. Moralistene ved Grønlandsleiret har sitt motstykke.

Lørdagsnummeret i landets største abonnementsavis hadde følgende overskrift over hele forsiden: «Grønland mer muslimsk enn Marokko.»

Påstanden er sprø, og det er sikkert avisen enig i, men desken kan dekke seg bak at det er et sitat fra en beboer, og står i anførselstegn. Men hvorfor presentere et tøvete utsagn som om det var den viktigste nyheten den dagen? Er det fordi overskriften selger? I så fall, hvorfor?

Det er ikke sikkert at lesernes mer eller mindre ubevisste reaksjon på overskriften var hvor viktig det er å respektere muslimske jenter, men heller hvor problematisk det er blitt med muslimene på Grønland. Sannheten er for øvrig at en stadig større andel av befolkningen på Grønland er etnisk norsk. Men pytt.

Politikere hev seg på, for sånne ganger gjelder det å vifte med pekefingeren før Frp gjør det. SV vant.

Inkluderingsminister Audun Lysbakken kunne fortelle at noe av det første han gjorde var «å gå over Grønland». Det var jo litt av en prestasjon, nå som torget var islagt. Turen var, ifølge ham selv, «ladet med signaleffekt». Vi får vel bare si til ministeren: Velkommen tilbake. Det er mange fine kafeer der.

Siden de selvoppnevnte moralistene på Grønland er muslimer, syntes avisene kanskje de kunne plage imamene litt til gjengjeld. I Norge er en muslim en muslim og en imam en imam og ansvarlig for alt en muslim kan finne på. Imamene bøyde hodet. Det var taktisk lurt. De svarte at temaet ville inngå i fredagsbønnen. Men hva skjedde? De gjorde det ikke likevel. De ba til Allah.

Ny helside i avisen. Man må jo ta ansvar. Deretter anbefalte lederen av Islamsk Råd menighetene å følge det opp. Han leder riktignok en bosnisk menighet.

For all del, la oss håpe at det har kommet noe godt ut av den mediestyrte debatten om moralpolitiet på Grønland. Vi har alle et ansvar for å reagere på urett som ikke rammer oss selv. Men har debatten en belærende form som kan føre til det motsatte av det vi ønsker? Kan den også føre til at muslimske menigheter og miljøer trekker seg tilbake for å være i fred for de urbane norske pekefingrene? Ville det falle oss inn å stille norske prester kollektivt ansvarlige for dumskap fra enkelte som kaller seg kristne, og ville vi legge press på innholdet i forbønnen på høymessen? Kan debattformen forsterke vrangforestillinger om islam og muslimer? Og kan tilbaketrekning forsterke antikverte holdninger som ikke lenger er gangbare i opprinnelseslandet?

Det bor en somalisk familie i nærheten av meg. Jeg har aldri tenkt over om kvinnene i familien bærer sjal. Det tror jeg ikke naboene har heller. Vi har vel i grunnen ikke tenkt på dem i det hele tatt, for vi kjenner dem ikke og de kjenner ikke oss.

I USA etableres det nabohjelp når det kommer en ny somalisk flyktningfamilie. Men hva gjør vi? Den slags får myndighetene ta seg av. Står vi her overfor et like stort problem som gubbene på Grønland, og kanskje en av årsakene til gubbeveldet? Hvordan er det mulig å integreres når ingen inkluderer deg? Hvorfor blir du amerikaner i USA, men tredje generasjons pakistaner i Norge?

Jeg snakket nylig med en ung forsker med foreldre fra Vietnam. Familien har flyttet videre til Australia. Det nyttet ikke å bli norsk i Norge selv om det var det de egentlig ville. Her forble de vietnamesere. I Australia ble de australske. Kanskje dette burde bli neste debatt? Med eller uten medieregi.

Erling Lae er nestleder i Høyre og tidligere byrådsleder i Oslo. Åshild Mathisen, Erling Lae og Gudmund Hernes skriver hver tredje uke på baksiden.