Noen personligheter er kjedelige og forutsigbare, men skriver likevel gode bøker. Andre skikkelser er personlig spennende og uforutsigbare uten at bøkene deres bærer preg av det. Tariq Ramadan hører med blant de siste. Han er en relativt enkel, men hyperaktiv intellektuell fra Genève. Både hans bestefar og hans far var betydelige muslimske ledere i Egypt.

Tariq ble født i Sveits som flyktningbarn etter at Nasser jaget faren og familien på flukt. Han avsluttet studier i litteratur og filosofi med to solide avhandlinger om Nietzsche, og fulgte opp med islamstudier i voksen alder. Nettopp fordi han befinner seg midt i det kulturelle spenningsfeltet som nå setter dagsordenen i Europa og USA, er han nesten litt for etterspurt av medier og diverse arrangører som ønsker seg oppmerksomhet. Han er den rette mannen, fordi han er på rett sted til rett tid.

To tunger. Ramadan har heller ikke vært redd for å reklamere for sine påfunn. I 2003 vakte det en viss oppmerksomhet i Frankrike da han i debatt med Sarkozy gikk så langt som til å innrømme at man kanskje burde ta en pause fra skikken å steine småforbrytere i Iran. Men Ramadan ville at lovene som tillot det, skulle bestå. Sarkozy hadde nok ventet en noe mer begeistret oppslutning om menneskerettighetene. I den franske offentligheten har Ramadan også vært en oppdatert og tydelig antisemitt. Alle jøder i fransk offentlighet er forbrytere, mener han, fordi de forsvarer Israels rett til å eksistere. Ofte har et jødiskklingende navn vært nok til å alarmere ham og hans meningsfeller slik at de blåser til angrep.

Først i januar i år slapp Tariq Ramadan inn i USA etter å ha blitt nektet adgang først i 2004 og så i 2006. Dermed ble han stengt ute fra en universitetsstilling han var blitt tilbudt ved Notre Dame i Indiana. På den måten har amerikanerne bidratt til å gi ham legitimitet langt inn i svært konservative islamske kretser som fremhever martyrstempelets liflige duft. Ramadan blir ofte beskyldt for å tale med to tunger, alt etter hvem som er hans tilhørere. Utvilsomt sier han helt andre ting når han bidrar til det Bagdad-baserte Press TV enn når han intervjues i europeiske hovedkanaler.

Krig og kjærlighet. På norsk foreligger nå Mangfoldets filosofi, hvor forfatteren søker å finne mening i den kulturelle situasjonen som er hans foretrukne manesje. Boken dreier seg om krig og fred og sånt: tro og viten, frihet og toleranse, brorskap og likhet, kvinner og menn, tradisjoner og modernitet, tilgivelse og kjærlighet. Det er som om Kahlil Gibrans bok Profeten var gjenoppstått i fornyet skikkelse. Språket er blomstrende, retorisk og metaforisk, men helt uten den estetiske presisjonen som stedvis faktisk fantes i Gibrans bok. De som gjør knefall for Mangfoldets filosofi, er de som har bestemt seg for å gjøre det på forhånd. Det er en bok som genererer flere tanker hos kjøperen så lenge den er uåpnet, enn etter at den er åpnet. Å anmelde bøker er som regel gøy. Men det betyr også at man må lese bøker fra perm til perm som man verken liker eller lærer noe av.

På toppen. Hovedtemaet som lurer i bakgrunnen er muligheten for et globalisert kulturfellesskap. Ramadans forutsetning er at alle filosofer, alle religioner, alle psykologer og alle diktere til alle tider og på alle steder dypest sett har sagt det samme. Derfor kan han springe over århundrene, over landegrensene og over forskjellene mellom ulike betraktningsmåter og tradisjoner som om de ikke skulle eksistere. Alle partikulariteter er, slik han ser det, ren overflate. All identitetspolitikk er konfliktskapende, og identitetskonflikter skyldes synsbedrag og følelser på avveie, mener han. Et åpent spørsmål er derfor hva de har tenkt på, alle de andre som har bekjempet hverandre i århundrer og årtusener. Nå har i hvert fall Ramadan plassert seg på toppen av næringskjeden og spiser alle filosofer, alle religioner, alle psykologer og alle diktere til alle tider og på alle steder, som knask.

Flyvertinneengelsk. Om referatet høres ut som parodi, er boken betydelig verre. Ramadan er en namedropper helt i verdenstoppen. På tre tilfeldig valgte sider finner jeg 15 henvisninger til alt fra orakelet i Delfi via Rimbaud, Koranen, Dante, Kierkegaard, Sartre, Dostojevskij og Heraklit til buddhismen. Alle sitater er kontekstløse. Hva mer er: De er åpenbart hentet fra samlinger av bevingede ord. Ingenting tyder på at Ramadan kjenner nærmere til mer enn en fjerdedel av de forfatterne han refererer til. Teksten er språklig sett akkurat så uklar at mange kan mistenke ham for å være en meningsfelle. Hans glatte betraktninger har ingenting med filosofi, det vil si disiplinert begrepsbehandling, å gjøre. Det er som å overvære en FN-konferanse om livets mening hvor alle innlegg oversettes til flyvertinneengelsk. Fantes det mennesker på månen, ville han tale på deres vegne også – med en overlegen innsikt i deres situasjon.

Enkle kortslutninger. Nå stoler jeg personlig faktisk mer på muslimer som bærer på en levende tro, berettiget hevngjerrighet og ekte forargelse enn på glattslikkede og moderniserte muslimske renegater med sveitserpass, som avpasser ordbruken etter ønsket om applaus. Et sted siterer Tariq Ramadan Wittgenstein, og hadde mannen selv skjønt hva sitatet betyr, hadde han oppgitt sitt globaliseringsprosjekt. Wittgenstein sier: «Språkene og meningen er bare tilgjengelige innenfra, og allerede den rasjonaliserte beskrivelsen av troen, er ikke lenger troen.» Det innebærer at man ikke både kan tale på vegne av en partikularitet, for eksempel en bestemt religion, og samtidig gi inntrykk av kunne heve blikket over skyene uberørt av all verdens bekjennelser.

De små tilløpene Ramadan har til historiske forklaringer, virker dårlig gjennomtenkt. Den vestlige kristenhetens konflikter med Kopernikus og Galilei, Newton og Darwin skyldes nok ikke, slik Ramadan forutsetter, at kristendommen som religion er mer vitenskapsfiendtlig og autoritær enn islam. Det skyldes snarere at islam verken har hatt Kopernikus eller Galilei, Newton eller Darwin. Det er rart at han forsøker å samle seg poeng med så enkle kortslutninger. Likevel er det selvsagt lov å forsøke seg. Men jeg synes det er noe merkverdig at en talsmann for en sivilisasjon som faktisk er blitt etterhengende på en hel rekke felter i den moderne verden, vil overby det moderne med heftig, hensynsløs globalisering, og argumenterer for at hans egne religiøse tradisjoner faktisk er som skapt for det som skal komme ut av det hele.

Hormoner og synapser. Det eneste spørsmålet jeg sitter igjen med etter lesningen, er om det finnes en interessant globaliseringsretorikk, om det kan finnes en retorikk som gir avkall på alle partikulariteter og som likevel er stand til å uttrykke noe vesentlig? Ramadan unngår behendig å drøfte språkenes rolle i etableringen av kulturelle tradisjoner. Mildt beklemmende virker forfatterens pastoralt retoriske «vi», «vårt» og «oss» når de brukes inkluderende, men uten definerte grenser, uten bestemte objekter. Er mennesker likeverdige fordi de egentlig er helt like av natur, eller er de likeverdige fordi de alle er uerstattelig partikulære? Er det kanskje uunngåelige forskjeller og begrensninger som gjør menneskene like og avkrever dem respekt for de andre, og ikke et globalisert betrakter-jeg som forsøker å presse rumpa si inn på Guds – unnskyld, Allahs – tronstol?

Riktig plump blir Ramadan der hvor han trekker hjernefysiologien inn i naturrettstenkningen. I selskap med hormoner, synapser og amygdala prøver han å bygge opp en nevrologisk fellesreferanse for all tenkning til alle tider og på alle steder. Slik kan vi bli hjulpet til å forstå at det irrasjonelle og følelsene bare er knirk i maskineriet – ikke noe å ta alvorlig, altså. Med så dyktige påminnelser om konflikters natur, vil det bli lett å skape en bedre verden.

Sosial rettferdighet. De eneste gangene jeg har fått noe som ligner sympati for hans synspunkter, er der hvor han antyder at arvesyndslæren er den beste arven fra den kristne historien, og der hvor han hisser seg opp over en bestemt virkning av følelsenes overherredømme – «den besettende opptattheten av identiteten. Som ofre og uten spesielt ansvar for det omgivende kaoset, er vi ikke lenger interesserte i å snakke om rettferdighet og politikk, økonomisk orden og omfordeling av rikdommene. Alt er spørsmål om sivilisasjons- og verdikonflikter, kulturell og religiøs identitet. Sosial og politisk rettferdighet betyr angivelig ingenting, mens kulturelle og religiøse forskjeller betyr alt!» Slik kritiserer han sine ivrigste meningsfeller.

På dette punktet har den sleipe retorikeren fanget meg også. Hvis han virkelig mener det han sier, og ikke sier noe helt annet i Bagdad, så er jeg med. Noe slikt er det fornuft i. I den politiske dimensjonen – og kanskje bare der – kan man overskride det kulturelt partikulære, for sosial og politisk rettferdighet er noe alle forstår seg på. Særlig de som mangler det og savner det.

Trond Berg Eriksen er professor i idéhistorie og Morgenbladets hovedanmelder for sakprosa.