– Nei, det blir det ikke, for heldigvis er det andre aktører i regionen som er veldig aktive nå. USA er hundre prosent bak Sør-Korea. Men amerikanerne er absolutt ikke interessert i noe som ligner en krig. På samme måte er Kina absolutt motstander av en krig så tett på sine egne grenser. Situasjonen er alvorlig – ingen tvil om det – men det er også sterke krefter som vil finne en løsning.

– Hvor mye mer alvorlig vil det bli?

– Vi har hørt så mye av dette før, og vi tar det ikke som et tegn på at partene er parat til å angripe. Jeg skal være forsiktig med sammenligninger, og jeg mener absolutt ikke at de er dyr – men det er som en bikkje i bånd. Den kjefter opp, men den er litt redd, og det er derfor den gjør det. Slipper du den løs, går den veldig ofte den motsatte retningen med halen mellom bena. Det er mer nytt at Sør-Korea og USA, og til dels også Japan, bruker et noe barskere språk enn de har gjort på lenge. Da må vi være litt glade for at det er en aktør som heter Kina, som har sagt til alle parter i lengre tid at det er kun én måte å løse denne konflikten på, og det er å snakke sammen.

– Det var en viss dialog før 2007, og tegn til bedring. Er alt ødelagt nå?

– Nei, jeg vil ikke tro at alt er ødelagt. Sør-Korea har de siste ti årene etablert veldig store prosjekter i Nord-Korea, et industriområde med 42 000 arbeidere fra Nord-Korea.

– De prosjektene har de nå frosset.

– Men bygningene, veiene, energisystemene og produksjonsapparatene står der. Det er vel ingen som tror at ideologiske og politiske motsetninger i det lange løp kan forhindre at de blir gjenetablert. Det er kun et spørsmål om tid. Nord-Korea føler seg truet av omverdenen, og da reagerer de med å lukke et industriområde som er en av landets store inntektskilder. De straffer altså Sør-Korea med et myggstikk, men får selv en kølle i hodet. Det er en av de få måtene de kan reagere på.

– Sammenlignet med Nord-Korea virker Sør-Korea veldig som en good guy. Men hvor edelt er egentlig Sør-Korea?

– Sør-Korea har en demokratisk valgt president og et system som ligner på det systemet vi kjenner fra Vest-Europa. Men presidenten har ekstremt stor makt, og de har en politisk kultur som gjør at folk retter seg etter makten. For eksempel har myndighetene nå bestemt at spekulasjoner omkring senkingen av skipet ikke må finne sted i pressen overhodet. Regimet kaller seg liberalt og demokratisk, men setter temmelig snevre grenser for hva man kan og ikke kan.

– En internasjonal kommisjon presenterte det den mener er bevis for at skipet Cheonan ble senket av skudd fra en nordkoreansk ubåt. Nordkoreanerne hevder at bevisene er fabrikkert. Hvor sikre er egentlig disse bevisene?

– Jeg håper og tror at kommisjonen har sikrere bevis, for dette er bare indisier. Det er store spekulasjoner i Sør-Korea om hva som egentlig er sannheten. De er blitt lurt så mange ganger av sin egen regjering.

– Mener du at «bevisene» blir tatt for god fisk av vestlige land og medier?

– Ja, det er helt klart. Du kan nesten påstå hva som helst om Nord-Korea, og folk vil ha en tendens til å tro det. Fordi Nord-Korea er noe av det verst tenkelige i verdensmålestokk. Hvis du påstår at nordkoreanerne spiser barn, og det har pressen påstått et par ganger når de har hatt sultperioder, så velger man å tro det. Derfor er det en veldig ujevn ideologisk kamp. Man har ikke en motstander som kan stille opp og motargumentere.

– Når jeg ser på bilder av folketomme marmorgater i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang, får jeg en fornemmelse av blankpolert redsel. Litt som porselensdukker i skrekkfilm. Er det slik?

– Jeg tror ikke folk som bor der oppfatter det slik. Én ting er at de har et skrekkelig system og at det er et diktatur. Men utover det og som grunnlag for det politiske, har de en annen kultur. Nord-Korea er et ekstremt tilfelle, men det er ikke slik at det er en verden av forskjell mellom Nord-Korea og Sør-Korea, og Nord-Korea og Kina hvis vi går litt tilbake i historien.

– Du har selv vært flere ganger i både nord og sør. Hva er typiske fellesverdier?

– Det er for eksempel troen på de gode autoritetene. De ser på sin leder eller president som den beste de har. Når de i Sør-Korea velger en president, kanskje med 35 prosent av stemmene, vil han tre uker etter ha 80–90 prosents oppslutning, fordi alle sier at han vil løse problemene for dem.

– Og dette nyter Nord-Koreas leder Kim Jong Il godt av.

– Kim Jong Il bruker dette. Han kjenner kulturen – hele det systemet han har bygget opp er ikke et brudd med tradisjonell østasiatisk filosofi og verdisystem. Han bruker og misbruker det folk allerede kjenner og er en del av. Det er derfor det nordkoreanske systemet overlever, på tross av at det ikke leverer varene. Noen sier det er på grunn av militær frykt eller undertrykkelse. Jeg mener det er fordi de har formulert en ideologi som appellerer til alminnelige mennesker.

– Når man kommer til et nytt land, får man gjerne et førsteinntrykk. Hva var ditt da du kom til Pyongyang?

– Det er merkelig å komme til en flyplass i et land med 23 millioner mennesker, der flyet du kommer med er det eneste du kan se, og det kommer heller ikke noen etterpå, og heller ikke i morgen. Det er kun to fly inn og to fly ut i uken. Du merker isolasjonen.

– Hvordan er hverdagslivet i Pyongyang?

– Det er kontrollert. Pyongyang er ikke bare en alminnelig by, det er en showcase, en by som skal være regimets stolthet. Det er ikke hvem som helst som bor der, men folk som har gjort seg fortjent til det, som er lojale overfor regimet. Ute på landet ser det helt annerledes ut.

– Stemmer det at nordkoreanere er helt uinformerte om resten av verden?

– De fleste nordkoreanere er helt uinformerte om verden for øvrig, ja.

– Hvordan har regimet lyktes i å isolere landet?

– Nord-Korea er et halvt land, Korea-halvøya er jo delt i to. Og relasjonen mellom nord og sør er nærmest ikke-eksisterende. På den andre siden grenser landet mot Kina. Det er en av grunnene til at det har vært mulig å oppholde en isolasjon. Men vi skal huske at isolasjonen er dobbel. Isolasjonen er en blanding av hva regimet ønsker og hva omverdenen ønsker.

– Hvilke opposisjonsbevegelser finnes i Nord-Korea?

– Det er det veldig lett å svare på: Det finnes ikke opposisjonsbevegelser i Nord-Korea.

– Den tre år lange Koreakrigen endte uten en fredsavtale i 1953, og de to statene er dermed formelt sett fremdeles i krig. Hva innebærer det i praksis?

– Det som har skjedd de siste dagene er egentlig en konsekvens av at landene teknisk er i krig. Nord-Korea har relativt ofte, også de siste par årene, ønsket å omforme våpenhvileavtalen som ble undertegnet i 1953, til en fredsavtale. Nordkoreanerne mener de ikke har fått det fordi USA og andre ønsker regimeskifte.

– Ifølge BBC har Sør-Korea gjeninstallert store høyttalere langs grensen, der de pøser ut meldinger om det frie livet i Sør-Korea. Hva er verdien av dette spillet?

– Det er primært noe som har virkning internt i Sør-Korea. Jeg har reist i det meste av både Sør- og Nord-Korea og kan fortelle – hvis sørkoreanere ikke er klar over det – at i kilometer på kilometer nord for grenselinjen finnes det ikke et menneske. Så høyttalerne har ikke noen funksjon, det er ingen andre enn soldater som hører dem.

– Hvem tjener på denne konflikten?

– Våpenindustrien tjener veldig godt på det som foregår nå. Verken Nord-Korea, Sør-Korea eller Kina som land har noe å tjene. Dette er en tilbakegang til den kalde krigens tid. Den koreanske halvøya er det eneste stedet i verden hvor den kalde krigen ikke er avskaffet. Den fortsetter, og for øyeblikket eskalerer den.

– Men du tror ikke den blir varm?

– Jeg tror ikke den blir varm, for det er altfor store økonomiske interesser involvert. USA og Kina vil finne en måte å løse konflikten på. Og Kina har for øyeblikket på seg førertrøyen.

aae@morgenbladet.no