Professoren i sosialantropologi står på første rad i Litteraturhusets største sal og beveger den lange kroppen sin fra side til side. Det er de norsk-afrikanske kvinnene i gruppen Queendom som har lurt det akademiske publikum til å stå opp og danse til rytmene. Det er litt OL-floke i reprise, litt statsminister på jazzfestival, men mannen som Queendom ganske treffende omtaler som «multikulturalismens yppersteprest» ser ut til å være i sitt ess. Forskningsprogrammet Thomas Hylland Eriksen har ledet de siste fem årene, Kulturell kompleksitet i det nye Norge (Culcom), har ikke fått penger til videre drift. Dette er gravølet.

– Dette er du laget for, Thomas!

Trygve Wyller, professor i teologi og for ikke lenge siden tapende rektorkandidat ved Universitetet i Oslo (UiO), klapper Hylland Eriksen på skulderen mens publikum strømmer forbi på vei til lunsj. Det er uklart om han sikter til dansestegene, eller til det å legge ned forskningsprogrammer med verdighet. Rett etter ham kommer Unni Wikan, professor i sosialantropologi og en av de mange forskerne som har vært tilknyttet Culcom. Hun er ikke like fornøyd med å bli presset til kollektiv dans.

– Jeg gikk i protest! sier hun og ser bebreidende på Hylland Eriksen.

Tverrfaglighet. Vi får med oss Hylland Eriksen ut til et bord på Litteraturhusets uteservering. Vi vil høre hva han tenker på en dag som denne. Om de fem årene med Culcom, om multikulturalitet i det norske samfunnet, om Harald Eias Hjernevask-programmer og om universitetspolitikk. Selv om dette skal være en festdag, legger ikke professoren skjul på at følelsene er blandet. Han er skuffet.

– På den ene side er dette et tidsavgrenset program som er avsluttet. Offisielt er det dét. På den annen side er det et tverrfaglig miljø, et nettverk og noen aktiviteter som virkelig har fått momentum de siste par årene. Vi føler vi er i gang med noe som både er gøy og veldig meningsfylt, og i tråd med universitetets intensjoner om hva et universitet bør være. På den bakgrunnen har vi jobbet en del med å få til en forlengelse, men det ble avslått. Det er en ny ledelse på universitetet som er livredde for at midlertidige satsinger plutselig skal bli permanente. Noe som er helt forståelig.

– Hvorfor det?

– Primært består universitetet av institutter som er fagbaserte, og det å ha tverrfaglige områder suger menneskelige og økonomiske ressurser ut av et universitet. Så nå har de valgt en annen modell, hvor folk skal gjøre to ting. De skal både være på sitt eget institutt og jobbe innenfor noen tverrfaglige nettverk. Vi får se om det går bra.

– Noe det godt kan tenkes at det gjør, legger han diplomatisk til.

Blant de første talerne på Culcoms avslutningskonferanse var UiOs viserektor, Ragnhild Hennum. Hun la ikke skjul på det paradoksale ved å legge ned et program hun karakteriserte som en suksess, men hun ga uttrykk for at universitetet ville «male seg inn i et hjørne» hvis de skulle gjøre alle tverrfaglige prosjekter permanente. Selv om det ikke videreføres, har Culcom «laget grobunn for mer tverrfaglig samarbeid», forsikret hun.

Tror Hylland Eriksen på viserektors lovnader om at jobben kommer til å videreføres i nye prosjekter?

– Det er litt som i klimapolitikken, det er stor avstand mellom de politiske festtalene og realitetene. På universitetet, som alle andre steder, handler det mye om hvem som er flinkest til å jobbe politisk for å fremme sine mål. Så jeg tror det når jeg ser det, men det var selvfølgelig positive signaler fra ledelsen. Jeg tror noen av de faggrensene som vi har operert med i en hundre års tid nå, ikke nødvendigvis er så relevante lenger. At vi kan tenke litt annerledes om interessant, intellektuelt arbeid, og ikke stille spørsmålet: «Dette er meget interessant, men er det antropologi?»

Smertefull hjernevask. – Culcom har jo prøvd på det motsatte, og viserektor sier det har vært en suksess. Får vi se mer av denne typen tenkning på universitetene?

– Ja, det tror jeg helt sikkert. Og det er uunngåelig i denne sammenhengen å nevne den debatten som er sparket i gang om arv og miljø. Jeg tror den på lang sikt vil få noen positive virkninger, fordi vi blir tvunget til å ta debatten bort fra pressen og inn i universitetene igjen. Og da må vi begynne å snakke sammen på nye måter. Det er sjokkartet, og det gjør vondt – det er akkurat som å ha en plasterlapp på armen, og så rive den av. Men så blir det bra etterpå.

Hylland Eriksen sikter til Hjernevask, tv-programserien hvor norske samfunnsvitere er blitt konfrontert på til dels brutalt vis med ny kunnskap fra internasjonal, biologisk forskning.

– Harald Eia måtte ta debatten på tv først, for at den så skal kunne tas på en ny måte på universitetene?

– Universiteter er konservative institusjoner hvor det tar ganske lang tid å få i gang endringer. På godt og vondt. Det gode er at man ikke vender kappen etter vinden. Man driver med gresk og latin, og det har man gjort i 2000 år. Det setter jeg pris på, at det er noen ting som går litt langsomt i samfunnet. Men av og til er endringer nødvendige, og da må presset komme utenfra.

– Så du er glad for Hjernevask?

– Jeg var bekymret i starten. Jeg tenkte: «Skal vi ha enda en runde med overforenklede motsetninger og folk som slår hverandre i hodet?» Og det fikk vi jo til en viss grad. Men vi har også fått mer nyanser, og temaene dukker opp på nye arenaer hvor man kan ta ting litt langsommere, og hvor man ikke nødvendigvis trenger å snakke mot hverandre. Så jeg tror Hjernevask har satt i gang en positiv prosess. En del folk blir rett og slett nødt til å skjerpe seg. Jeg håper bare at det ikke utelukkende gjelder for samfunnsvitere og humanister, men også for naturviterne. At de blir nødt til å lære litt mer om oss.

Positiv grunntone. – I Hjernevask har en del myke samfunnsfag fått hard medfart, og i debatter de siste årene har multikulturalismen fått tøff kritikk. Regjeringen har strammet inn kravene overfor asylsøkere. Føler du at den samfunnsmessige konteksten har hatt betydning for at Culcom ikke videreføres?

– Nei, så paranoid er jeg ikke. Men jeg hører hva du sier. I debatten om flerkulturalitet har det de siste 20 årene vært veldig mye de samme synspunktene som har gått igjen, men klimaet har likevel forandret seg. Man har fått en mer utålmodig offentlighet, hvor det er mer snakk om integrering og mindre om toleranse. Dette har noe å gjøre med 11. september, men det går også helt tilbake til Rushdie-saken. Det er ting som har bygget seg opp. Jeg synes det er spennende å se at det også innad i regjeringen er ganske ulike posisjoner med hensyn til flerkulturalitet. Noen ser at dette er luften vi puster i nå, like it or not, mens andre krefter vil vende tilbake til et enklere samfunn hvor man i større grad kunne ta for gitt at man forsto hverandre.

– Er du redd for at vi skal få et samfunn hvor vi er for opptatt av å stille krav og for lite opptatt av å stille spørsmål?

– Ja, definitivt. Det er en generell tendens, også i forskningen, til overdreven bekymring. Det har vi prøvd å motvirke. Ikke ved å være totalt ubekymret, men ved ikke å legge inn bekymringen som et premiss, noe som gjøres i veldig mye samfunnsforskning. Det er noe med å se glasset ikke bare som halvtomt, men også som halvfullt.

– Dere er blitt beskyldt for å være politisk korrekte, og du sier nå at det gjelder å fokusere på at glasset er halvfullt og ikke halvtomt …

– Jeg tror det som er politisk korrekt i våre dager, det man kan si uten å bli motsagt og uten å begrunne det, er at «politisk islam er en stor fare». «Nå må vi ta problemene på alvor» og «endelig er det noen som tør å ta bladet fra munnen og si det som det er». Det er den type ting som er blitt mainstream. Det å ha et positivt, optimistisk utgangspunkt, det er ikke alle her som har det, men hvis vi sier det er en grunntone i mye av det vi har produsert, er ikke det politisk korrekt. Tvert imot er det ganske upopulært å si sånne ting. Man blir tatt mye mer på alvor hvis man snakker om tvangsekteskap og omskjæring enn hvis man snakker om deltagelse i arbeidslivet og høy utdannelse blant annen generasjons innvandrere.

Nye spørsmål. Sang ved homsekoret Oslo Fagottkor, de nevnte norskafrikanerne i Queendom, Abid Raja som fortalte en pakistanervits og et dansenummer som blandet norsk halling og indisk dans – de som mener Culcom har vært politisk korrekt, fikk båret mer ved til bålet under avslutningskonferansen.

– Ligger det en politisk vinkling i prosjektet Culcom?

– Nei. Ikke eksplisitt. Det er ikke oppdragsforskning, det er grunnforskning. Det som er viktig i årene fremover, hvis vi skal komme videre i forståelsen av hva slags verden vi lever i, er å stille nye spørsmål. Samfunnsvitenskapen ble til i en brytningstid mellom bondesamfunnet og industrisamfunnet, og da fikk vi begreper om fremmedgjøring og klassekamp og så videre. Nå er det en ny brytningstid, mellom industrisamfunnet og det vi kan kalle det globale industrisamfunnet, og da trenger vi nye spørsmål.

– Det virker som det å stille nye spørsmål har vært et av grunnprosjektene til Culcom. Går debattene for mye i opptråkkede spor?

– Ja. Og det er ikke først og fremst forskernes feil, men det er et faktum at veldig mye av forskningen omkring flerkulturalitet har vært oppdragsforskning, bestilt av myndighetene. Så vi i Culcom har egentlig hatt en helt unik mulighet til å stille de spørsmålene vi selv synes er mest interessante, fordi vi har hatt en stor grunnbevilgning fra universitetet.

– Én i salen beskrev Tyrkia som «totally blurred», det er vanskelig å finne klare skillelinjer i samfunnet. Er det litt slik med Norge også?

– Ja, jeg tror det. Og jeg tror vi derfor må lære oss å leve med en viss grad av flyt. I den siste boken min bruker jeg metaforen «å bygge om skipet på åpent hav». Samfunnet er en prosess, et prosjekt som aldri vil bli avsluttet.

Siste blues. Litt senere på dagen, i en pause i programmet, står Hylland Eriksen på scenen og trekker en saksofon ut av en instrumentkasse. Han blåser prøvende noen toner ut i rommet. Det er avslutningsnummeret han forbereder. Sammen med flere andre fra Culcom skal han spille en siste blues, for forskningsprosjektet som måtte legge inn årene akkurat idet de følte ting begynte å svinge.

abb@morgenbladet.no