Aktuelt

En slagkraftig mesen

«Man skal være varsom med å undervurdere folks evne til å forstå», mener Francis Sejersted, som kaller seg selv en programmatisk optimist. Nå satser han og styret i Fritt Ord sin prestisje og «ikke helt uvesentlige midler» på at Morgenbladet skal bli en slagkraftig kommentaravis i løpet av fem år.

Fritt Ord, hvor Sejersted er styreformann, ble etablert i 1974, i utgangspunktet som en holdingstiftelse med en kontrollerende post i Narvesen, som på den tiden var en enda viktigere distributør av det frie ord enn i dag. Den årlige Fritt Ord-prisen har vært ansiktet utad, men stiftelsen var lenge sovende, samtidig som Narvesen ble dyktig ledet og kapitalen vokste.

Jeg er programmatisk optimistisk.

– Det er en naturlig livssyklus for en stiftelse som vår at den starter opp, legger på seg i det stille, før det etter hvert blir naturlig å realisere intensjonene i større grad.

Siden har Reitan (Rema 1000) overtatt Narvesen, mens Fritt Ord solgte seg ut og sitter nå igjen med 1,7 milliarder kroner, svært lite av det i aksjer. Stiftelsen deler ut over 40 millioner kroner i året, fordelt på 600 små og store prosjekter.Fritt Ord er den største allmennyttige stiftelsen i Norge, men den er liten i forhold til de store stiftelsene i andre land. Den er privat og selveiende, noe som gir et stort handlingsrom. Fritt Ord har omtrent samme rykte som julenissen, om enn med en noe strengere formålsparagraf. Det skal likevel godt gjøres for den som benytter seg av det frie ord å falle utenfor. Det finnes sannsynligvis en del organisasjoner og organer som kunne blitt offer for Fritt Ords gavmildhet, hvis de bare hadde hatt en idé om å søke, selv om antall søkere har økt kraftig i det siste. Morgenbladet har ikke søkt. Avisen ble imidlertid lagt ut for salg, og Fritt Ord lot seg friste. Hvilke visjoner har han så for avisen du holder i hånden?

– Vi går inn i Morgenbladet fordi det finnes et potensial i avisen som vi mener kan utnyttes bedre enn det er blitt gjort til nå. Morgenbladet er et godt utgangspunkt for å realisere noe som vi i Fritt Ord også har diskutert tidligere, nemlig å bidra til å få utviklet en kritisk kommentaravis mellom massemediene og dagsavisene på den ene side, og tidsskriftene på den annen. Vi har manglet en slagkraftig kommentaravis her i landet, noe Morgenbladet har virkeliggjort et stykke på vei, og vi ønsker altså å hjelpe til å realisere dette fullt ut.

– Hva har manglet?

– Det må vi se litt nærmere på. Det handler vel om en form for profesjonalisering. Vi kan se på aviser som har gjort noe lignende, en av dem er Dagens Forskning i Sverige, som har blitt en suksess i løpet av et år. En annen er danske Weekendavisen. Disse avisene fungerer blant annet som en kanal mellom den akademiske verden og offentligheten i sin alminnelighet. Dette er nisjen vi ser for oss. Vi ser det tydelig med Dagens Forskning, som er en nisjeavis, men ikke i så stor grad som navnet kanskje skulle tilsi. Det er en avis beregnet på allmennheten, samtidig som den henter sitt stoff fra det akademiske miljø, blant annet gjennom en systematisk oppfølging av faglitteratur beregnet på allmennheten. En slik avis har vi jo ikke i Norge.

– Kan det ha noe å gjøre med at akademia er for lite utadvendt?

– Jada, det er helt klart. Så dette er også en mulighet for dem til å nå offentligheten, sier Sejersted, som er utdannet historiker og jobber som professor ved Institutt for samfunnsforskning.

Han har utgitt 15 bøker og vært leder av Ytringsfrihetskommisjonen, Forskningspolitisk råd og Senter for teknologi og menneskelige verdier. Dessuten var han formann i Den norske Nobelkomité i ni år frem til 1999.

– Men, sier Sejersted, og dette er det store «men» for alle dem som frykter eller håper at Morgenbladet skal bestå av kondenserte mellomfagsoppgaver og uredigert langhalm fra forskere som betrakter sine fagfelt og sin ugjennomtrengelige terminologi som verneverdige kulturuttrykk.

– Men, sier han, dette må gjøres på en journalistisk profesjonell måte, og det er en ambisjon for oss å kombinere akademia og journalistisk profesjonalitet.

– Noen vil hevde at det er en kombinasjon som i liten grad har fått utvikle seg i Norge?

– Ja, det stemmer. Men vi må åpne dette feltet.

– Morgenbladet kan bli en katalysator?

– Avisen må bli slagkraftig nok til at dette blir en selvforsterkende prosess. Noen vil hevde at det er vanskelig å få til, og det kan så være. Det kommer an på hvem man fanger inn i prosessen med å bygge opp avisen. Det andre er at det hevdes at vi kommer i en konkurransesituasjon, og det er klart at noen vil føle det slik. Redaktør Braanen i Klassekampen var jo bekymret. Men vi ønsker ikke på noen måte å utkonkurrere Klassekampen, som er et verdifullt element i norsk offentlighet og som bidrar til mangfold. Den har en klar profil som venstreavis og bør absolutt eksistere og videreutvikles. Men Klassekampen er en dagsavis, mens Morgenbladet kommer ukentlig, og det gir en annen form på stoffet.

– Det er vel heller ingenting i veien for at dere kan støtte Klassekampen, hvis konkurransevridningen blir altfor sterk?

– Jada, vi har støttet dem før, og vi går ikke inn i dette for å utkonkurrere andre, men for å fylle et behov. Vårt formål er å bidra til mangfold og kvalitet. Dette skal komme i tillegg til det som allerede eksisterer. Vi håper Morgenbladet vil bidra til å skjerpe debatten, og andre kan like gjerne dra nytte av dette.

– Noen vil hevde at det alltid vil være vanskelig å drive denne typen aviser.

– Jeg tror det potensielle publikum er der. Det skal ikke så forferdelig mye til for å gjøre dette bærekraftig. Morgenbladet har 7000 i opplag nå, og la oss si at vi kommer opp i 10-15 000. Det er langt fra umulig, hvis vi finner de rette folkene og utnytter den kompetansen som finnes i redaksjonen. Dagens forskning har nær 20 000 i opplag og det er også oppmuntrende å vite at Weekendavisen i Danmark trykkes i over 60 000 eksemplarer. Dette er to gode eksempler på hvordan det kan gjøres, og Morgenbladet må utvikle sin egen profil videre innen dette segmentet.

– Og da er det snakk om penger?

– Vi ser dette som et femårsprosjekt. Hvis det ikke bærer seg etter fem år, må man vurdere hva som skal skje. Det er et tidsavgrenset prosjekt. Dagens Forskning fikk støtte av store fonds, og viste seg å gå i balanse allerede etter ett år. Vi er beredt til å skyte inn ikke helt uvesentlige midler, men jeg vil ikke si en sum. Og det må være klart et denne typen støtte ikke er en sovepute, men beregnet på aktiv utvikling av produktet. For å bevare en viss avstand til prosjektet vil Fritt Ord opprette en frittstående stiftelse som overtar aksjeposten i Morgenbladet.

– Dagbladets Gudleiv Forr mente at dette var den store sjansen for dem som alltid klager på norske aviser. Er det en prøvestein?

– Jada, dette er den store sjansen.

– Og det vil også si at Fritt Ord har investert en del av sin prestisje?

– Det er klart. Det er et stort prosjekt. Vi er engasjert i at det skal gå bra, og jeg tror vi har fått med oss to gode partnere i Dagsavisen og Forlagskonsult, de har viktig kompetanse å bidra med. De tre skal være likestilte eiere og skyter inn noe over en million kroner hver for å refinansiere avisen.

– Du er ikke redd Morgenbladet skal bli en kjedelig avis for akademikere som liker å lese om seg selv og få sitt verdensbilde bekreftet?

– Jeg tror ikke akademikerne utgjør en entydig gruppe. Altså, akademikere, hva er det? Det er folk med utdannelse. Alle har utdannelse i dag! Det har blitt en meget amorf gruppe. Vi er et land med generelt mye utdannelse, og det er en av grunnene til at en slik avis vil kunne gå bra. Vi bør kunne spille på at folk kan og vet en del i vårt samfunn og er i stand til ta argumentasjonen. Jeg er programmatisk optimistisk. Man skal være varsom med å undervurdere folk når det gjelder evnen til å forstå og være interessert i mer subtile argumenter.

– Programmatisk optimist?

Jeg er ingen voldsom avisleser. Jeg er en bokleser.

– Ja, vi får satse på at det går bra. Hva skulle man ellers gjøre?

Sejersted nevner igjen Bjørgulv Braanen og funderer noen sekunder over hva Klassekampens redaktør kunne mene med at Fritt Ord står i fare for å støtte «den pene og pyntelige opposisjonen».

– Det galt å tro at akademikere er pyntelige når de kritiserer. Det akademiske miljø er jo det røffeste som tenkes kan, etter mine begreper. Der er man ikke pyntelig når man først slår. Så jeg er usikker på om det er en aktuell problemstilling.

– Fritt Ord støtter frie ytringer både til høyre og venstre på den politiske skalaen. Har dette forandret seg underveis?

– De ideologiske blokkene har delvis smuldret opp i løpet av de siste tiårene. Posisjonene er mindre sementerte i dag, selv om det fremdeles er meningsforskjeller i aller høyeste grad. Men tidligere var blokkdannelsene mye klarere. Nå er det mer kommunikasjon. Men visse grenser er det naturligvis. Jeg mener, ren nazipropaganda ville vi ikke kunne støtte.

– Hvilke internasjonale aviser leser du?

– Jeg er ingen voldsom avisleser. Jeg er en bokleser og leser ikke systematisk utenlandske aviser. Men en del magasiner leser jeg regelmessig, London Review of Books, New York Review of Books, Economist, den typen.

– Er du blant dem som mener det finnes to pressetradisjoner, en europeisk og en angloamerikansk?

– Det er muligens noe i dette skillet, men de gode amerikanske avisene står jo sterkt også som kommentaraviser, så man skal ikke legge for mye i det. Men her i Norge mangler vi en ren og slagkraftig kommentaravis, noe jeg mener er en naturlig del av et pressesystem.

– Ser du andre mangler ved norsk presse?

– En del av svaret på det er jo å snakke om hva vi ikke har. Men jeg synes vi har en rimelig god presse i Norge. Så kan vi selvsagt diskutere journalismen, og i hvilken grad den preger vår oppfatning av verden. Jeg er ikke blant dem som ser journalismen som en ferdig isme vi er underkastet, men det er klart det finnes svakheter når det gjelder pressens overtramp og evne til egenkontroll. Det kan diskuteres om egenkontrollen er god nok. Og jeg vet at det er brede og avanserte diskusjoner om dette innen pressen. Et annet spørsmål er om pressens egne sanksjonssystemer er gode nok.

Sejersted mener for øvrig at Internett og tv har gjort avisene mindre viktige som nyhetsformidlere.

– Pressen må finne seg en annen funksjon, noe den også er klar over. Det er for eksempel mye godt reportasjestoff i norske aviser.