Aktuelt

Til og med den snille Francis Sejersted

Mannen som forteller «eventyr for barn» har lagt fram sine samlede verker. Det ble 5000 sider. De handler om at stemmer teller, men normer avgjør. Og litt til.

– Fascinerende fyr, denne Francis Sejersted. Jeg kunne i grunnen godt ha tenkt meg å bli bedre kjent med ham, sa vår store retts-, teknologi- og økonomihistoriker Francis Sejersted sist mandag, etter å ha blitt overøst med panegyrikk fra kollegaer i anledning presentasjonen av hans samlede verker.

For meg har det vært et prosjekt å vise hvordan dette eksemplariske samspill mellom rett og politikk har gjort at vi i Norge har kunnet gå den lange vei fra enevelde til sosialdemokrati uten at det er blitt spilt en dråpe blod

Utgiver av de så langt åtte bindene er Pax forlag. Stedet for presentasjonen var den staslige Linderud gård, startpunktet for Sejersteds hovedverk, Fra Linderud til Eidsvold Værk, dette som av flere blir regnet som hjørnesteinen i moderne norsk økonomisk historie. Men først en anekdote, for Francis Sejersted har ikke alltid vært den bjellesauen han er nå.

– Jeg var med i det tredje kullet på Forsvarets russiskkurs, forteller professor i nordisk, Otto Hageberg.

– Første dagen sto vi oppstilt foran kurssjefen. Han så alvorlig på oss, og så kom det: «Dere må ikke være sånn mot meg som kurs to var. Særlig var Fridtjof Frank Gundersen vanskelig. Han fikk til og med den snille Francis Sejersted med seg. Kan dere tenke dere det? Til og med snille Francis Sejersted,» gjengir Hageberg sin gamle fenrik.

Bundet til masten. Men nå foreligger de altså, bøkene til den snille Francis Sejersted, som ikke var så veldig snill med den foregående bjellesauen, den ikke fullt så snille Jens Arup Seip. Men før vi kommer til Seip, må vi strekke ut de lange linjer, og vi starter med den publikasjonen som gjorde Sejersted kjent for et større publikum: Det utvide essayet «Ideal, teori og virkelighet. Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene».

– Et godt utgangspunkt. Det var med Rygg det hele startet, sier Sejersted når vi møter ham etter lanseringen.

For dem som ikke er altfor kjent uti vår historie, var Rygg sjef for Norges bank i mellomkrigstiden. Rygg hadde ett overordnet mål – å gjenskape det av den første verdenskrig ødelagte norske pengesystemet ved å innføre gullveksling til parikurs, det vil si den kurs som gjaldt før krigen. Rygg lyktes i dette, men ødela på veien store deler av norsk økonomi, noe han av ettertiden fikk sterk kritikk for. Sejersted påviste i sitt essay at med et historisk blikk var denne kritikken urimelig. Rygg gjorde det han etter datidens normer, teorier og begreper var forventet å skulle gjøre, hevdet Sejersted. Rygg var bundet til masten. Og da kan vi ta to mulige ytterpunkt, basert på noen enkle observasjoner: I sitt essay til forsvar for Nicolai Rygg legger Sejersted vekt på kontekst; at ytre strukturer, overleverte normer er avgjørende når sjefen for Norges Bank, individet, tar beslutninger. I sitt opprop for politisk historie, «Om å studere politikk», understreker han derimot sterkt at politikeren, altså individet, er i stand til å ta beslutninger som går på tvers av det de ytre strukturene skulle tilsi? «Vi er, impliseres det [av marxistiske historikere], overlatt til krefter vi ikke kan styre.» Dette er langt på vei feil, hevder Sejersted, og skriver: «Man bør ta […] politikken og politikerne mer på alvor i det som er intensjonen, nemlig å overskride interessebindingen og bli herre over utviklingen.»

– Er det mellom disse to ytterpunktene du har pendlet?

– På et vis kan du si det. Rygg er et svært godt eksempel på en person som var normativt og institusjonelt styrt. Som han sa: «Det står på pengeseddelen hvor mye den er verdt i gull. Jeg har underskrevet på den, gitt mitt ord. Dette løftet må vi holde». Mitt poeng var ikke at jeg ønsket å forsvare denne pengepolitikken, noe en del faktisk har trodd, men å forklare hans handlemåte ut fra tidens normer. Han levde opp til de forventningene han møtte. Pro et contra.

Og da er vi fremme ved det andre poenget: Sejersted er selve inkarnasjonen på pro et contra.

– Men denne imøtekommelsen av forventingene fikk altså svært uheldige konsekvenser, og da er vi ved mitt andre og mer allmenne poeng: Det er alltid et handlingsrom. Rygg kunne sannsynligvis handlet på tvers av forventningene. Forutsetningene for å kunne handle rasjonelt på denne måten er imidlertid at man handler innenfor et noenlunde stabilt system av normer og institusjoner. Skapende politikk er avhengig av en rutinisert kontekst. Hvis alle skal drive skapende politikk, ender man i kaos. Og her må Sejersteds favorittartikkel nevnes.

– Den artikkelen som får dette klarest frem, og som jeg er mest fornøyd med, er nettopp den som heter «Om politikk og rettslig autonomi», hvor poenget er at rettslig institusjonalisering åpner for handling og begrenser handling; hvordan denne dobbelte forpliktelsen er både forsterkende og begrensende for politikken.

– Hvordan?

– Jo, den rettslige institusjonaliseringen av de politiske beslutninger forsterker muligheten for å handle med konsekvens, samtidig som den begrenser politikernes handlingsrom konstitusjonelt.

Hvilket gir følgende syntese, for bakom synger Hegel:

– For meg har det vært et prosjekt å vise hvordan dette eksemplariske samspill mellom rett og politikk har gjort at vi i Norge har kunnet gå den lange vei fra enevelde til sosialdemokrati uten at det er blitt spilt en dråpe blod – gjennom en utvikling som tross alt har vært relativt sivilisert, sier Sejersted.

Statens dobbeltrolle. Da må et nytt spørsmål stilles: Har utviklingen vært lineær eller sirkulær? Ett av Sejersteds hovedpoenger i striden med hans forgjenger på parnasset, den før nevnte Jens Arup Seip, var å vise at 1800-tallets politikere og embetsmenn ikke bare fulgte sine egeninteresser eller en opportunistisk politisk agenda, men opptrådte i overensstemmelse med tidens normer for politisk og administrativ adferd ved å avgrense sitt handlingsrom og binde seg til masten.

– Er vi på et vis tilbake til 1800-tallets embetsmannstat: Ser vi ikke at politikerne nå i stadig økende grad overlater til rettsystemet å utøve politikk? Ta bare denne klare tendensen til at stadig flere grupper blir tildelt stadig nye rettigheter gjennom lovverket i stedet for at politikerne går direkte inn med handling. Er det dette du i Norsk idyll? Utvidet utgave (slik snakker en sann optimist!) har kalt «Embetsmannsstatens gjenkomst»?

– Det er to ting her: Det ene er denne påstanden om at vi løfter noe ut av politikken. I seg selv er dette en politisk handling med stor rekkevidde. Det er å handle på en måte som sikrer at det blir konsekvenser av handlingen, at noe blir stående. Dette er ikke politikkens opphevelse, men politikkens muliggjøring. Det klassiske eksempelet her er påstanden om at Høyesterett, ved å overprøve lovbestemmelser med referanse til grunnloven, setter seg over Stortinget. Dette er misvisende. Høyesterett garanterer bare tidligere vedtak gjort av Stortinget, også vis-à-vis senere Storting. Men Stortinget kan selvsagt endre grunnloven, og da vil Høyesterett være der og garantere beslutningens konsekvens. Dommerne fanger så å si politikerne i deres eget garn, forklarer Sejersted, og fortsetter:

– En form for binding til masten er nødvendig. Det har dessverre vært en tiltagende tendens til at politikerne insisterer på retten til å ombestemme seg, hvilket innebærer at deres tiltak lett kan bli slag i luften. Om noe, så er det denne geskjeft som representerer en politikkens opphevelse. Så til det andre.

– Det er rettighetsproblematikken, individets og mindretallets rettigheter i forhold til flertallet, hvor vi i dag har gått svært langt. Det hele begynte med de borgerlige rettigheter, ytringsfrihet ikke minst, deretter positive retter som stemmerett og så videre. Så fikk vi sosiale rettigheter. Staten kom inn som en beskytter av den enkeltes rettigheter vis-à-vis nettopp staten. Staten fikk altså en dobbeltfunksjon; den skulle både representere kollektivet og beskytte individets rettigheter. Noe paradoksalt, kan man kanskje si.Raddisene snudde. Og da kan vi like godt ta en sveip innom Maktutredningen, for der diskuteres denne paradoksale utviklingen. Spørsmålet utrederne stiller seg, er om dette er demokratiets utvidelse eller demokratiets forfall.

Det foregår altså en begrensning av den positive, kollektive makt parallelt med en utvidelse av den individuelle, negative makt.

– Her har jeg hele tiden insistert på at når det kommer til analytiske formål, så må man skille mellom positiv og negativ makt. Det Øyvind Østerud og de andre sier, om jeg forstår dem rett, er at den positive makt forvitrer og overtas av rettigheter, at politikerne fraskriver seg makt til enkeltindividet og dermed til rettssystemet. Det er dette Hege Skjeie fra et kvinneperspektiv ser på som svært positivt, noe som i og for seg er forståelig. Rettighetsjussen har vært på kvinnefrigjøringens side. Det foregår altså en begrensning av den positive, kollektive makt parallelt med en utvidelse av den individuelle, negative makt. Om man vil kalle dette for en demokratisk utvikling eller en demokratiets forvitring er en smakssak. Her er vi kommet til et nytt historisk poeng.

– Noe av det interessante er at hvis vi går noen tiår tilbake og ser på rett og makt-problematikken, så vil vi oppdage at de radikale juristene, i likhet med sosialistene, hevdet at rett og makt er ett, at hele rettighetsproblematikken er en fiksjon – det finnes ingen rettigheter hvis det ikke også finnes makt bak. Det sier de ikke lenger. I dag vil de si noe helt annet. Professor Thomas Mathiesen, og flere med ham, har snudd 180 grader. … avslutter denne mannen som Jens Arup Seip mente fortalte «eventyr for barn» når han insisterte på at politikerne ikke bare er begjærlige maktmennesker, men personer som gang etter gang lar seg binde til masten av lover og normer. Og nettopp Dagbladet, som gjennom hele storoksen Arve Solstads regime hadde Jens Arup Seip som sin bjellesau, kåret sist tirsdag konfliktens vinner: «Francis Sejersted er den betydeligste norske historiker i vår tid», skrev Gudleiv Forr. Mulig det, men at «den betydeligste norske historiker i vår tid» legger frem sine samlede verker på en mandag når hans eget organ Morgenbladet går i trykken på en torsdag, vitner om manglende innsikt i det timelige. Tror vi.