Det foregår alltid en kamp om historien. Gjentar du en påstand mange nok ganger, begynner folk å tro på den. En påstand som nå gjentas i vidtrekkende fora er at det først og fremst er Morgenbladet som har drevet en «kampanje for å stemple hedersmannen Karsten Alnæs» (John O. Egeland i Dagbladet). Eller at «Morgenbladet kjørte en kampanje der de beskyldte Alnæs for ikke å oppgi kilder» (Tuva Sørheim i Bokklubben Nye Bøkers medlemsblad). Eller at «forfatteren var den første til å beklage (…) Men Morgenbladet og noen historikere er ikke blitt fornøyde av den grunn». Det siste ble hevdet av Aftenpostens Kaja Korsvold for mindre enn en uke siden.
Kampanje? Morgenbladet og «noen» historikere? Man skal være rikelig utstyrt med frekkhetens nådegave for å komme med slike avsporinger. Men denne frekkheten finnes, ikke minst hos Gyldendals direktør Bjarne Buset. Hans mediestrategi har vært å late som om det er han, Alnæs og Gyldendal som er blitt utsatt for en urimelig behandling av Morgenbladet for å ha begått bagatellmessige overtramp som nærmest er vanlig praksis. Denne strategien er nødt til å feile. Alnæs har bedrevet direkte avskrift en lang rekke ganger, og latt som om andres tanker var hans egne. Dette faktum kan verken Buset eller Alnæs’ nære venner i pressen trylle bort. Tvert om: deres PR-kampanje gjør Alnæs en bjørnetjeneste. For så lenge de fortsetter å gjenta sine usannheter, vil Morgenbladet og andre bli tvunget til å repetere fakta i saken. Dermed vil den ikke dø hen.
Faktum er at saken handler om avskrift. Ren avskrift, eller forsiktig bearbeidet avskrift, uten sitattegn. Ofte over mange sider i strekk. Det er ikke primært et spørsmål om manglende kilderegistre og fotnoter. Den som senest gjorde et slikt avsporingsforsøk, var Dagbladets John O. Egeland, og igjen underslås at saken handler om å utgi andres verk som sitt eget. Er det journalisters og forskeres oppgave å si fra om slikt, eller å bagatellisere det?
Petter Amdam, leder av Den norske historiske forening, har sagt det så sterkt som det bør sies: «Når man kan vise til at flere sider av en tekst egentlig er sitat fra en annen tekst, men uten at dette sies, så er det ikke smålig å si: Stopp! Dette holder ikke! Det er derimot et spørsmål om redelighet. Kort sagt et spørsmål om god folkeskikk.» Og historieprofessor Jan Eyvind Myhre har fremholdt at det finnes rundt 1300 referanser i verket. Så langt har Myhre bare hørt om én som ikke er misfornøyd med måten han er brukt på i Historien om Norge. For ikke å snakke om avdøde forfattere som ikke har anledning til å forsvare seg mot måten verkene deres er brukt på.
Karsten Alnæs er i norsk sammenheng en ivrig folkeopplyser, en vennlig mann og en belest person. Men han er også en mann med mange venner, både i media, forlag og bokklubb. Vi kan forstå at Bokklubben Nye Bøkers lederskribent peker nese til kritiske journalister og historikere. Der er det tross alt pengene som taler. Men hvem snakker i Aftenposten og Dagbladet? Vennene? Vi vet hvem som fortjener vår sympati. Det er de misbrukte forfatterne. Sett deg i forfatterens sted. Etter å ha skrevet det han eller hun kanskje ser på som sitt livsverk, så åpner vedkommende Karsten Alnæs’ Historien om Norge. Side opp og side ned er hentet fra vedkommendes bok. Men uten at forfatteren er nevnt, uten at det finnes et eneste sitattegn, uten at det finnes en eneste note. Alt fremstår som Alnæs’ eget. Alnæs’ tanker og resonnement, penn og skrift. Man tar ikke fra andre og presenterer det som sitt eget, så enkelt er det.